Det er vindmøller over alt, jeg dikter dem opp, en demonstrant sitter lenket fast til hver vindmølle, ved hver vindmølle er det en representant for flertallet i mørk dress som sier til demonstranten: Vi trenger vindmøller og vi må ha en vindmølle her, en kjendisartist står opp og synger sine protestviser på vegne av demonstranten, demonstranten blir en helt, mediene skriver om hvilken urett som blir begått mot demonstranten og finner ut at representanten for flertallet også har jukset med reiseregningene sine …
Det kan ikke bli noe av vindmøllene …
Men vi trenger kraft …
Det hele virker umulig.
Men så kommer Trump og sier: Vindmøllene skal bygges.
For en lettelse.
For en skuffelse.
Hva med demonstrantene og kunstnerne, de som har skaffet oss alle disse liberale godene hvor mennesker kan være mennesker uansett hvordan de er?
Vindmøller både trengs og ikke trengs
Jeg våkner opp av dette sammensuriet, og ønsker Chelseas fotballspiller Trevoh Chalobah velkommen tilbake etter et utlån.
Vi trenger ikke vindmøllen din, hadde Chelsea sagt, og lånt ham ut til Crystal Palace. Det var ingen kjendisartist som sang for Trevoh Chalobah, det var ingen kjendisjournalist som skrev at det hadde blitt begått en urett mot ham og at han egentlig var en helt, Trevoh måtte rett slett gå på utlån.
Men så trengte Chelsea en vindmølle likevel.
De måtte ha tilbake midtstopperen.
Trevoh kom smilende tilbake som en vindmølle full av energi, og klar til å spille selv om det var begått en urett mot ham. Mot Wolverhampton spilte han en kamp som måtte være en pine for alle de som hadde frosset ham ut og vært involvert i utlånet av ham.
Det finnes ikke noe bedre enn en smilende vindmølle.
Heller vindmøller enn gamle damer som sier Nei
Jeg dikter en fred som favner om deg i disse tider, en fred som forbarmer seg over alle vindmøller i tilværelsen og som gir medvind når lyset fra våren kommer mot deg.
Når fredagen er her, så dikter jeg frem to viktige vindmøller som omfavner oss, Chelseas kamp mot Manchester City i morgen og Chelsea Womens kamp mot Arsenal Women på Stamford Bridge på søndag.
Jeg gleder meg til å se de to kampene, jeg liker å gjøre det jeg har gjort før, for det er alltid nytt.
Noen dager er livet som en gammel dame som sitter ved kjøkkenbordet med en kaldsvett kaffe i koppen og sier «Nei». En slik dag hadde jeg i går. Det tok tre timer å måke gårdsplassen, men telefonen lå inne, så ifølge skrittelleren hadde jeg sittet på rumpa hele dagen. Andre dager er livet som en vindmølle som fyller deg av glede og forventninger til kampene Manchester City-Chelsea og Chelsea Women-Arsenal Women.
En blå ryggsekk, en sort sixpence og en øl
Det er sent i januar og ennå er ikke påskemarsipanen kommet i butikkene, vi blir fortvilt av nået, det er mørkt, det er hardt vinter, vindmøller skal bygges og ikke bygges.
Vi er så fylt av det som er og det som var, det som kom og gikk, minner og følelser og av vindmøllene som svirrer rundt oss, men av og til kjennes det som livet er en stor flott gave hvor det er plass til kjærlighet og lidenskap, fotballseirer og fotballtap, glede og sorg, katter i trærne, mørke og lys. Og en blå ryggsekk, en sort sixpence og en øl.
Også jenter kan leke med en ball
I morgen lar jeg Trump være Trump og vindmøller være vindmøller og tar bussen til byen, for å gå på Bohemen å se Manchester City-Chelsea. For en kraft det ligger i vennskap, i fotball, i den lidenskapen som engelskmennene er så fantastiske eksperter på å leve ut under en fotballkamp.
Måtte det beste laget Chelsea vinne.
Søndag skal jeg se storoppgjøret Chelsea Women-Arsenal Women på Stamford Bridge på TV. Det er solgt over 30.000 billetter til kampen. På Stamford Bridge fra 1877 hvor det var forbudt for damer å spille fotball i 50 år (1921 – 1971), skal det spilles et forrykende toppoppgjør av jenter som er blitt så gode, at de er i ferd med å ta igjen for den 50-årige uretten som ble begått mot dem.
Noen demonstranter i 1971 lenket seg fast på engelske baner, godt bakket opp av noen kvinnelige kjendisartister som sang protestviser, og de mørke gamle mennene i dress, til de langhårete, olabuksekledde mennenes store forargelse, måtte tillate det fargerike i at alle mennesker – også jenter – kunne få leke med en ball, kjempe sine livets kamper som fotballspillet gir mulighet for, uten å drepe hverandre.
Fotballen hadde bygget en vindmølle.
Trump var der da også.
God helg!
Eirik
