Basil kom stormende inn på tribunen The North End på Kingsmeadow. Han var kledd i blått, hadde hendene fulle av skjerf og vimpler, og sang og heiet mens han hoppet oppover trappen på tribunen.
Basil ble mitt hjerte, og verden tok en pause.
Det var flomlyskamp sent søndag kveld på en fullsatt stadion ute i Kingston i London, og Chelsea Women skulle møte Everton Women.
Basil var i toppform.
Straffen
Kampen startet i et forrykende tempo. Jentene spilte en så rask og teknisk god fotball at jeg glemte tid og sted, og ble oppslukt av et univers fylt med sport, sang og kjærlighet. Hjertet banket i takt med Basils sang. Jeg satt bak målet på The North End, og Chelsea Women spilte mot oss. Den nye colombianske stjernespissen på Chelsea Women, Mayra Ramírez, var sterk, teknisk god og hurtig. Hun er en kvinnenes Pelé, og Everton Womens forsvarsspillere greide ikke å holde følge med henne. De felte henne, gang på gang.
Så felte de henne innenfor 16-meteren.
Guro Reiten tok straffen.
Hun skjøt så hardt i mål, at jeg holdt hendene foran ansiktet i ren refleks.
Ekstasen
The North End var i ekstase. Hver gang Evertons keeper tok et utspill ved å løpe mot ballen, sang vi stadig høyere: ahhhh …. Og da keeperen sparket til ballen, ropte vi kjempehøyt: Ah. Deretter skrek vi samstemt mens ballen føk i luften utover banen: Dirty keeper. Keeperen snudde seg hver gang og smilte til oss, og vi smilte tilbake.
Basil sang stadig høyere, viftet heftig med sine flagg, vimpler og skjerf, og vi ble smittet av hans glede. Vi sang av hjertets lyst:
We love you Chelsea, we do
We love you Chelsea, we do
We love you Chelsea, we do
Oh, Chelsea we love you.
Que sera, sera
På slutten av kampen ble Evertons danske manager Brian Sørensen utvist. Garderobene er ikke bak laglederbenkene på Kingsmeadow, men på den andre siden av banen, og Sørensen måtte spasere langs banen, og forbi oss på The North End.
Hadde det vært en herrekamp, måtte han ha hatt politibeskyttelse.
Brian Sørensen ble møtt av et jublende, festlig og vennlig North End som sang: Que sera, sera. Han smilte og vinket tilbake.
We love you Basil, we do
Chelsea spilte bedre og bedre, og Everton greide ikke å følge med. Guro Reiten scoret et mål til på straffe, etter at Ramírez nok en gang hadde blitt felt innenfor 16-meteren. Den skotske midtbanemotoren til Chelsea, Erin Cuthbert, scoret på slutten slik at sluttresultatet ble 3-0.
Basil var fortsatt like opplagt.
Han holdt et liv i The North End som jeg aldri skal glemme. Det var som en gedigen nyttårsfest, og på slutten av kampen sang vi:
We love you Basil, we do
We love you Basil, we do
We love you Basil, we do
Oh, Basil we love you.
Mor og far
Etter kampen tok jeg et bilde av Basil. Han hadde delt sin kjærlighet til Chelsea uten å være garantert å få kjærlighet tilbake. Noen ganger kan det være verdt å prøve, men det er en risk, en risk de færreste av oss er villige til å ta.
Chelsea Womens manager Emma Hayes fikk en pris for sitt gode arbeid for damefotballen.
Jeg tror Basil har gjort like mye.
Damefotballen i England er blitt en sport for de mange, de mange av oss som er opptatt av kjærlighet til fredelig kamp og ikke hat, fordømmelse og medieskapt depresjon, som vi har fått for mye av i mennenes fotball. Chelsea’s manager Mauricio Pochettino sier: Today, we live in an era where it is easy to give abuse to the public people. It’s normal that the players are human, they’re not robots. It’s too easy to abuse today.
Depresjonens far og mor er hat og fordømmelse.
Kjærligheten og festens far og mor er Basil.
Å ta en Basil
I helgen er det tid for krystaller i Chelsea. Søndag møter Chelsea Women Crystal Palace i FA-cupen, og mandag møter mennene Crystal Palace i ligaen.
La oss gjøre det krystallklart: We love you Chelsea, we do
Kos deg i helgen og husk hva Pochettino sier: Other things worry me in life, but not football.
Hvorfor ikke ta en Basil i livet? Det kan oppleves som stor ståhei for ingen ting, men det kan være det du trenger å gjøre. Som poeten Helge Torvund sier i sitt dikt:
Du legg handa di inn i mi.
Verda tek en pause.
Da klokka ble oppfunnet
Jeg skal ikke fordømme noen i helga, men heller undres over verdens små ubetydeligheter.
Da klokka ble oppfunnet, hvem bestemte hvordan klokka skulle stilles?
Kanskje jeg skal melde meg inn i foreningen Den Flate Jordens forening? De skal ha kontorer rundt om i hele verden, i alle fall i verdens fire hjørner. Hvem vet, kanskje det sitter en Basil i et av hjørnene?
God helg!
Eirik
