Det ble jo bare helt festlig forrige lørdag.
Kampen mot Norwich ble en flott kamp; morsomt spill, mange mål og en blå seier til slutt. Det var godt mulig å se for seg Tammy Abraham sitt seiersmål både en og to ganger før man sovnet lørdag kveld.
«Oh, Tammy, Tammy» lød det fra bortetribunen under kampen på lørdag, før det fortsatte med «Tammy, Tammy, Tammy Abraham». Sangen ble egentlig laget av Bristol City fansen fra den tiden Tammy Abraham var utlånt til Bristol City, men nå er den fullt adoptert av Chelsea fansen.
Det morsomme var at det lørdag for første gang også ble sunget for Jorginho.
Jorginho spilte godt som en slags tydelig sjef med et stort overblikk mot Norwich, og når han bare er uten Sarri er han god nok for den blå fansen.
Minner
I morgen spiller Chelsea mot Sheffield United.
For mange av oss eldre fans bringer det tilbake minner fra begynnelsen av 1970-årene. Chelsea hadde den unge midtbanedynamoen Alan Hudson på laget, og på Sheffield United spilte en helt tilsvarende ung midtbanedynamo Tony Currie.
Begge var først og fremst spillernes spillere, fansens spillere, store artister, playmakere og kunstnere; og begge var en slags rabulister, mannlige modeller og ungdomsopprørere.
Vi elsket dem begge to.
Det gir fargen tilbake på seksti- og syttiårenes Kings Road å tenke på Alan Hudson og Tony Currie.
I dag bor Alan Hudson i Kings Road og kan treffes på pubene der i gata; og også ofte på puben Oyster Rooms i nærheten av Stamford Bridge. Han skriver bøker om sin tid i fotballen, og opptrer på en rekke arrangementer både i London og i Stoke.
En meget hyggelig mann er han.
Alle vil gjerne prate med ham.
Mange har med seg bilder fra hans storhetstid som de har klippet ut, og som de vil ha ham til å signere på.
Tony Currie er i dag direktør i Sheffield United og har også fått en tribune oppkalt etter seg på Bramall Lane. Også Tony Currie er en ydmyk mann som setter stor pris på den æren som Sheffield United og Sheffield United fansen har gitt ham.
Rart å tenke på for noen ydmyke flotte menn både Alan Hudson og Tony Currie er når en tenker på hvilken arroganse de hadde som spillere og hvilke rebeller de var som unge.
I morgen dreier det seg ikke om Alan Hudson og Tony Currie.
To dirigenter
I morgen vil det dreie seg om en dirigent på midtbanen til hvert sitt lag; nemlig Jorginho på Chelsea og Oliver Norwood på Sheffield United.
De to har nok ikke den samme elegansen og drivet som Hudson og Currie hadde, men de er begge meget gode spillere og fantastiske ledertyper for lagene sine. Begge har de også det store overblikket til enhver tid, og begge har den fantastiske evnen til å «se opp» under spillets gang selv når de er i ferd med å motta ballen.
Oliver Norwood på Sheffield United har en sterk fysikk, en høy intensitet og en voldsom løpskraft. Han kommer fra en slags typisk engelsk fotball-skole.
Jorginho har kanskje ikke akkurat den samme høye intensiteten og sterke fysikken, men han har til gjengjeld en fantastisk teknikk og kreativitet. Teknikk og kreativitet er jo typisk for den brasilianske fotball-skolen.
Spennende blir det å se dem begge to i morgen.
Verdens ende
Før kampen i morgen vil det sikkert være fullt på uteplassen på puben The Worlds End.
Nydelig ale har de der.
Blir det godt vær er det deilig å sitte der; litt nervøs, litt spent og med høye forventninger.
Kings Road er en smeltedigel av en hel verden. I all sin prakt og rikdom er gata som en slags himmel. Noen hundre meter lenger ned i gata, kommer du imidlertid til en masse sosialboliger med små kafeer og butikker.
Kings Road er et bilde på selve livet.
Puben The Worlds End ligger i det området som kalles The Worlds End. Her endte nemlig gata Kings Road en gang i tiden. Så langt som dette da var fra sentrum i London og med alle de mørke og dårlige veiene som da gikk derfra ned til Themsen, kalte folk det rett og slett bare for verdens ende.
Spissvalget
Det er tillatt å drømme litt …..
at vi befinner oss på puben The Worlds End i morgen formiddag. Vi har en pint foran oss på et bord utenfor puben. Vi er noen gode venner og vi diskuterer før kampen mot Sheffield United.
Vil Chelsea bruke Tammy Abraham som spiss?
Tammy Abraham er spissen som har nr. 9 på drakta, og det er ikke lite dristig av ham. Han bærer arven etter selveste Peter Osgood. Det kan bli en tung bør å bære. Mange spisser før Tammy i Chelsea har mislykkes i drakt nr. 9.
Tammy er den energiske spissen til Chelsea som passer så godt inn i det høye presset og det fartsfylte spillet ved gjenvinning som Lampard ønsker seg.
Vil Chelsea spille med Olivier Giroud som spiss?
Giroud er den bøllete brøytende spissen som gjerne vinner dueller mot store midtstoppere. Råsterk i kroppen som han er, kan han holde på ballen til laget kommer seg høyere på banen.
Giroud «spiser gjerne Van Dijk til frokost» vil mange hevde.
Eller vil Chelsea spille med Michy Batshuayi som spiss?
Batshuayi er spissen som bare alltid er der når noe skjer innenfor 16 meteren til motstander. Han kan score fra nesten alle utenkelige vinkler i nærheten av målet.
Det virker vanskelig å vite hva Lampard vil velge.
Luringen
Vi drikker litt av pinten, og fortsetter: Og hvordan vil så Sheffield United spille?
Manager Chris Wilder på Sheffield United er en luring.
Når laget hans møtte lag som la seg bakpå forrige sesong, spilte han med såkalte overlappende midtstoppere.
Sheffield United spiller gjerne med tre bak.
Når motstander la seg bakpå (parkerte bussen som det heter) forrige sesong, løp enten deres venstre midtstopper Jack O`Connell eller deres høyre midtstopper Chris Basham fremover på banen ut på siden, for å kunne få ballen der og legge inn pasninger foran mål.
Spilleren på siden til Sheffield United som fikk overlapping fra midtstopper, trakk da litt inn på banen og befant seg ofte i scoringsposisjon når innlegget fra midtstopperen kom.
Sheffield United vil imidlertid neppe bruke overlappende midtstoppere mot Chelsea. Chelsea under Lampard vil ikke legge seg bakpå når de spiller; i alle fall ikke hjemme på Stamford Bridge.
Alt foran deg
Vi drikker opp på puben The Worlds End.
Vi går bort til Fulham Road for så å gå opp til banen Stamford Bridge som jo ligger i Fulham.
Mens vi går i Fulham Road kjenner vi virkelig på at vi skal på kamp. Vi kjenner litt på lengselen etter det å komme inn på tribunen før kampen. Vi kjenner på lengselen etter det første blikket utover arenaen som gir oss smilet; det samme smilet som vi fikk første gangen vi kom inn på Stamford Bridge for over 20 år siden; og som alltid er der.
Det er imidlertid ikke lørdag og kampdag i dag, vi befinner oss ikke på puben The Worlds End i Kings Road og det er fortsatt fredag.
Du har alt foran deg!
Du kan åpne en øl, ta deg et glass vin og du kan drømme om Kings Road og Stamford Bridge. I dag er det et yrende liv med høy stemning på puber og restauranter i Kings Road, mens Chelsea gjør sine siste forberedelser før kampen mot Sheffield United i morgen.
Ha en strålende siste fredag i august.
Hilsen
Eirik
PS! Kategorisering må til:
PS! Du kan nå også abonnere på Ossie`s Corner (se nederst på siden her). Straks en blogg er publisert får du den på e-post.
