Vi to vi visste ikke at vi var venner. Ikke før vi møttes midt på West Stand Lower på Stamford Bridge. Det var kamp i FA-cupen mellom Chelsea og Preston. Den lille gutten ved siden av meg, var på kamp for første gang sammen med sin far. Han hadde en fin blå Chelsea-lue på seg og spurte: – Hvem synes du er best på Chelsea?
Jeg svarte: – Cole Palmer, kanskje.
Gutten så lenge på meg og sa: – Men har du ikke sett hvor god Armando Broja er. Han er min helt. Jeg prøver å etterligne ham når jeg spiller.
– Vet ikke om han er så god, sa jeg – Han spiller fra start i dag. Håper han scorer, men statistikken taler imot det.
Øyeblikket vi leita etter
Ute på banen løp Enzo Fernandez med ballen forbi oss nedover langs sidelinja, og la inn foran mål. Armando Broja hoppet høyest av alle, og headet ballen til siden for keeper, og i mål. Gutten kastet seg i armene på sin far, hoppet rundt i glede og feiret som en gal. Han brydde seg ikke om min statistikk, mine analyser, hvem som burde bli solgt, hvilket nummer som var på drakten til Broja, hvor mye han hadde kostet, prognoser, meninger om sportsvasking av penger osv., osv.
Han så Armando Broja score, og han vil vokse opp og huske denne dagen.
Jeg lot meg rive med av denne gleden og kjærligheten gutten viste, og hoppet opp i lufta sammen med ham. Det var ingenting, annet enn lufta og oss, så vi ble værende der, og vi var venner da vi kom ned igjen.
En god spiller, men ikke rollemodell
Venner er det fotballen skaper, og Broja skapte oss.
Broja behøver ikke å stå til rette for annet enn det. Han er ikke en rollemodell, det finnes ikke rollemodeller, men han er en fotballspiller som til riktig tid, hoppet høyest opp i lufta og headet ballen nydelig i mål. Målet betyr ikke at vi dermed må høre ham uttale seg om Gaza, om rettighetene til minoritetene eller om Donald Trump.
Gutten hadde skjønt dette.
Det hadde ikke jeg.
Bullshit
Gleden sitter langt inne i disse dager. Kjendiseri og underholdning dreper det meste med sin rullerende bullshit. I den vanskelige Midtøsten-saken hører vi ikke lenger på de dyktige utenrikskorrespondentene Yama Wolasmal og Sidsel Wold, men bruker den dyrebare tiden vår på å høre meningene til kjente fotballspillere, idrettsstjerner, skuespillere, kunstnere, TV-programledere, popstjerner og influensere. I motsetning til Wolasmal og Wold er de skråsikre, og det gir oss trygghet, men dessverre en falsk meningsløs trygghet, og vi vet det selv.
Den underholdende, PR-rettede slarvepraten fra kjendisene i mediene om samfunnets mange utfordringer, fortsetter vi på sosiale medier.
Et monster dukker opp
Vi er alle skråsikre. Jo lengre unna utfordringene er, dess mer skråsikre blir vi. Som min far sa: – Hvis du har lært litt, tror du at du kan alt. Hvis du lærer mer, skjønner du hvor lite du kan. En gledesløs, meningsløs medie-bullshit oppstår rundt oss, som er rik på innhold, men som egentlig er ingen ting, og ut av dette dukker medie-monstret Donald Trump opp.
Vi kan ikke skylde på andre.
Vi har skapt ham selv.
Nytt år og nye muligheter
Det er blitt et nytt år, og gleden finnes, nettopp i det usikre. Øyeblikkene som mediene skaper til terror, kan også være gleder. Du må lete litt, og på West Stand Lower på Stamford Bridge fant jeg og den litte gutten gleden.
Vi stod sammen på tribunen, det var ingen ting, men egentlig alt; det var vi to, lufta og Armando Broja.
I helgen spiller Chelsea Women storkamp mot Manchester United Women på Stamford Bridge. Det er fantastisk å se hvordan kvinnefotballen er blitt så populær i England, og det er artig å se hvor populære norske Maren Mjelde og Guro Reiten har blitt i London. Kanskje scorer Guro Reiten på søndag, og vi blir venner ut av ingen ting.
Chelsea sitt herrelag spiller ikke i helga. De spiller en viktig semifinale i Ligacupen på tirsdag, og med Armando Broja på laget kan øyeblikket du trenger oppstå.
For lite saktmodighet
Vi må være saktmodige for å finne gleden. Det blir ikke bestandig riktig å si ting som de er, og bruke så store bokstaver at alt blir helt Trump.
Men vi må ikke være for saktmodige heller.
Sørlendingene er kjent for sin saktmodighet. En overskyet dag gikk en arendalsmann hjem fra arbeid. Til sin store forskrekkelse oppdaget han at hustruen sto i med naboen, og det i hans eget soverom. Forbitret grep han tak i naboens paraply og brakk den i to, mens han ropte med dirrende lepper: – Nå håbår e at det blir regn.
Ha ei god helg, og bli venner ut av ingen ting.
Eirik
PS! Dagens blogg er skrevet etter inspirasjon fra diktet Leiting av Einar Økland. Historien om arendalsmannen har jeg hentet fra boka Gilde Ting, skrevet av min gode venn Jonas Line.
