Det er alltid stemning på tribunen Matthew Harding Lower på Stamford Bridge.
Alle står i stedet for å sitte!
Alle deltar!
Alle synger!
Alle er forbannet!
Alle er glade!
Det er følelser det handler om i fotball enten du er ute på banen, på tribunen eller ser på TV (unntaket er ekspertene som sitter i studio og later som).
På Matthew Harding Lower kjenner du på alle de forskjellige følelsene samtidig.
På lørdag var jeg der og så Chelsea slå Newcastle, og det endte med en lykksalig gledefølelse (Chelsea vant 1-0).
På liv og død
Chelsea spilte som vanlig mot tribunen Matthew Harding (som ligger i svingen i nord på banen) i andre omgang. Chelsea spilte med en slik intensitet som engelskmennene elsker, de scoret og de vant.
Sangene kom i tur og orden på Matthew Harding Lower; ikke bare om dagens lag og spillere, men liketil de gamle Osgood-sangene og Dennis Wise-sangene ble sunget med en slik glede at koret fylte deg med en vanvittig sterk tilstedeværelse som er sjelden kost for en som er fra Klæbu (for ordens skyld; alle fra Klæbu synger godt, men de er ikke så mange, og ikke så gale).
En engelsk fotballkamp er virkelig en Kamp.
Den legendariske fotballmanageren Bil Shankly sa en gang: «Some people believe football is a matter of life and death, I am very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.»
Bill Shankly sa også: “If you are first you are first. If you are second you are nothing.”
Og alt det preger engelsk fotball på ALLE nivå.
Det er en slik intensitet i kampene, du er på fotballbaner som alle ligner på Colosseum i Roma og med så mye folk tilstede …
At du overveldes.
Du må bare delta i dette, og du tar deg i å skrike med full hals på Stamford Bridge: «We hate Tottenham».
Uten å mene det, selvfølgelig.
Å leve ut; for å kunne kjenne på
Men kampøyeblikket tillater deg å være forbannet og kjenne på de følelsene som alltid ligger i deg, men som du heldigvis undertrykker til vanlig. Når Chelsea scorer synger vi med en slik kjærlighet om målscoreren som vi ellers bare føler for familien vår.
Mot Newcastle lørdag scoret Marcos Alonso, og da sang vi på Matthew Harding Lower: «Marcus Alonso Runs Down The Wing For Me».
“We must act out passion before we can feel it” sa den franske filosofen Jean-Paul Sartre, og det er dette som skjer på Matthew Harding Lower annen hver lørdag. Lørdag deltok jeg også, og jeg følte min lidenskap så sterkt; og det var deilig, rett og slett.
For gleden (så vel som sorgen) ligger jo i følelsene og IKKE i fornuften.
Den norske sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen sier det så sterkt: «Menneskets virkelige adelsmerke er ikke fornuften, men ufornuften. Uten den hadde ikke livet vært til å holde ut».
The Goose
Etter kampen lørdag ruslet jeg glad og lykkelig til puben The Goose i North End Road. Fornuften hadde heldigvis kommet tilbake rett etter at jeg kom ut fra Stamford Bridge, og jeg var alene med meg selv igjen; dog var jeg nå i stand til å ta godt vare på meg selv (slik som fornuften er så god på).
«Jeg hatet ikke Tottenham» lenger!
Men det å ha kjent på lidenskapen som finnes i oss alle bare «du slipper den ut», hadde gjort meg litt gladere enn før; og hadde gitt meg et pågangsmot til å takle all den kjedelige fornuften som må til for å overleve (skatter og avgifter, Trump og Boris Johnson, passord jeg ikke husker og ikke minst post-i-butikk).
Det ble mer enn en pint London Pride på The Goose lørdag.
Kampen ble gjennomdiskutert og seieren (sammen med ølet) gjorde at jeg følte meg mer og mer som selve seierherren (enda jeg hadde jo ikke vært ute på banen).
Et skilt på veggen inne på The Goose har et sitat fra den irske poeten William Butler Yeats: «There are no strangers here; Only friends you haven’t yet met»,
Og du kan faktisk snakke med alle på The Goose. Diskusjonene etter kampene går så høyt at du knapt hører din egen stemme, og alle er som deg; bare seg selv, rett frem.
Chelsea-Burnley
Chelsea slo Ajax i Champions League på onsdag (blått fantastisk), og de møter Burnley i morgen.
Å spille mot Burnley blir totalt forskjellig fra det å spille mot nederlandske Ajax.
For hollenderne er kulturen først og fremst artisteri, mens det å spille mot Burnley på deres bane Turf Moor (fra 1883) i Burnley i England først og fremst handler om fysikk.
Heldigvis er Chelsea nå et lag som takler både artisteri og fysikk.
Chelseas ungdommer er virkelig i flytsonen for tiden. Laget har et samhold og en dedikasjon til klubben som det er lenge siden et Chelsea-lag har hatt. Alle spillerne viser at det er mulig å få det til sammen; og de viser en glede over det å lykkes som gjør at alle vi med blå hjerter blir helt fortapte.
Og når det på slutten av kampene ikke ser ut som om Chelsea skal score ……
Setter de inn Michy Batshuayi og Christian Pulisic.
Og bang så blir det mål.
I morgen møter Chelsea et Burnley-lag med spillere så sterke i de fysiske duellene at Chelsea må finne løsninger først og fremst gjennom et vanvittig høyt balltempo og gjennom en svært høy presisjon i pasningsspillet.
Chelsea-spillerne må i størst mulig grad unngå fysiske dueller, og de må sikre hverandre når en av dem må gå inn i en duell.
Burnley har noen virkelig råsterke atleter i Jeff Hendrick på midtbanen og i den målfarlige spissen Chris Wood.
Om det å leve lenger
Fredagene gir meg alltid rom for litt refleksjon over det som har skjedd i uken som har gått.
Lørdag hadde jeg jo med meg mine gode barndomskamerater fra Klæbu på kampen på Stamford Bridge. Da vi var sammen på The Goose etter kampen, kom alle historiene fra da vi spilte fotball på Klæbu sammen i tur og orden; og det gjorde den stunden også minneverdig (og hvis latter forlenger livet, drar vi nok på fotballkamper sammen i minst 100 år fremover).
Og jeg kan ikke annet i dag enn også å glede meg stort over at jeg lørdag fikk være en del av koret og livet på Matthew Harding Lower under kampen Chelsea-Newcastle.
Den tidligere Chelsea-spilleren og målscoreren Fernando Torres hadde perioder hvor ikke målene kom så lett. Torres har siden sagt om Chelsea-fansen:
«Sometimes I felt like the fans were looking forward to my goals even more than me. I felt like every time I scored an important goal they were happy because I was the goalscorer, more than because we scored a goal. I will be in debt to them forever.»
Moro!
Om å bestille pizza på latin
Ha en flott fredag.
Husk å leve ut din lidenskap uansett hva det er for noe.
Ellers kan du ikke føle den.
Og din lidenskap kan like godt være til pizza, og da kan du jo godt bestille den på latin f. eks: «Da mihi sis crustum Etruscum cum omnibus in eo! – Eg skal ha ein pizza med alt på!»
Idiotisk, men du må le når du bestiller; og du blir glad!!!
Ha ei riktig god ufornuftig helg!
Eirik
PS! Det var lett for meg og mine barndomskamerater og velge puben The Goose etter kampen lørdag:
