Folk er blitt hengt på puben The Prospect of Whitby; sjørøvere og pirater ble hengt i galgen utenfor puben; de ble hengt ved lavt tidevann i Themsen; de hang dem opp med et tau rundt halsen, de sparket bort stolen under dem, og så hang de der, de døde i galgen, til tidevannet ble så høyt, at de døde bare forsvant i vannet; og når de døde våte kroppene, kom frem ved lavvann igjen, skar de dem ned.
Jeg er på puben The Prospect of Whitby.
The Prospect of Whitby ligger ved Themsen i London, rett ved, det kjente landemerket The Tower. Puben som tidligere ble kalt The Devils Bar, er fra ca. 1520, og den ble bygd under Henrik VIII.
Det oser historie her jeg sitter; steingulvet er fra 1520, det innvendige panelet er fra 1700-tallet og fasaden på utsiden er fra 1800-tallet.
Inne på puben, kan du nærmest se for deg, alle de engelske storheter, kunstnere og artister som en gang har sittet her; ikke minst, kan du se for deg, alle de menneskene som en gang har kost seg her med en pint porter og litt østers, mens de var vitne til en masse mennesker som ble hengt, eller de så på hanekamper eller boksekamper, gjerne med døden til følge, for enten en hane eller en bokser.
Med et glass øl inn i evigheten
I dag er dette en fredelig pub med sjarm godt over det normale, men de har beholdt galgen utenfor puben mot Themsen.
Jeg er ikke nostalgisk på noen måte, og jeg erkjenner at historien er forferdelig grusom. Allikevel trives jeg her, på denne eldgamle puben The Prospect of Whitby, den eldste tavernaen som ligger ved Themsen i dag; for historie kan brukes til det å gjøre noe annet i fremtiden. Folk henges ikke i galgen utenfor puben lenger.
Heldigvis er akkurat det helt utenkelig i dag.
Tvert imot, her på puben, er det så gjestfritt som det bare kan være, og lyden, lukten og synet inne i dette eldgamle ærverdige drikke-lokale, gjør at tiden står helt stille; det er, så stille her, at jeg føler at min deilige pint med Abbot Ale i et nydelig gammeldags Abbot Ale pint-glass, som står på det bekmørke nesten svarte slitte bordet foran meg, aldri vil bli tomt.
Et ølglass inn i evigheten, er det du blir servert på puben The Prospect of Whitby. Den gamle stålgrå tinn-belagte bardisken i første etasje, gir deg en følelse av uendelighet, og bardisken er en av Londons aller største pubskatter.
En Abbot ale sammen med Charles Dickens
Puben er i dag, det engelskmennene, kaller et «Tied House», og den eies av bryggeri-giganten Greene King. Her serverer de derfor de to gamle tradisjonelle engelske alene til bryggeriet Greene King, Old Speckled Hen og Abbot Ale. Ved bardisken bruker de, gammeldagse pumpehåndtak, og de pumper opp fra fatene med ale; et ale som enda er under modning på fatet, og derfor kalles for Real Ale.
Jeg har valgt meg Abbot ale i dag, men skal snart bestille en Old Speckled Hen også.
To øl?
Ja, det er jo fredag.
På puben, her jeg sitter, var forfatter Charles Dickens fast gjest. Ingen kan beskrive uhyggen og fattigdommen ved Themsen på 1800-tallet slik som Charles Dickens. Du kan, nærmest se, den fryktelig ondskapen, sent på de mørke kveldene ved Themsen, foran deg, når du leser Charles Dickens.
Men Charles Dickens var jo, først og fremst, en kjærlighetens dikter.
Jeg reflekterer, her jeg sitter, over hat, vold og kjærlighet, og ikke minst hvordan nostalgien nesten kan romantisere og glorifisere, selv det å bli hengt i en galge, noen hundre år etter at det har skjedd.
Ja til rivalisering, nei til hat
Men, tenker jeg videre, nå er vi i år 2021, det er snart helg, og fotball står for tur.
Fotball er kamp, ja – men ikke brutal vold, ikke glødende hat; det er en lek, det er et spill, det er en idrett; en sport som fanger oppmerksomhet på samme måte som hengingen av sjørøvere og pirater gjorde, for lenge siden; verden har dog, gått fremover, siden den gangen.
Mitt lag Chelsea skal spille mot Tottenham på søndag på nye Tottenham Hotspur Stadium her i London. Det er ikke så veldig langt fra puben jeg sitter på. Siden det er fredag og vi gleder oss til fotball, må jeg innrømme, for deg, at jeg nok har en alvorlig stor feil og mangel som fotball-fan.
Jeg hater ikke de andre lagene og de andre lagene sine fans.
Jeg hater altså IKKE, Tottenham og Tottenham-fans, selv om mitt hjerte, er et blått Chelsea hjerte. På søndag, vil de to klubbene sine fans, synge om nettopp det, om det å hate hverandre, men jeg har aldri opplevd det som hat når de synger, men mer som en morsom rivalisering.
Fotballen for kvinner viser veg
Imidlertid er det kort mellom rivalisering og hat.
Og noen går dessverre over streken, det blir ikke morsomt lenger, og det minner oss nesten mer om historien om de som ble hengt i galgen her på The Devils Bar.
Heldigvis, har den engelske fotballen, stort sett, blitt kvitt den voldelige hooliganismen fra 1970-tallet. Det er også blitt jobbet godt, i alle klubbene, med å avskaffe hatet på tribunene: mot de med mørk hud, mot de som er av en annen rase og mot de med en annen seksualitet. Og kvinner blir nå innen fotballen, stort sett, behandlet likeverdige med menn, både som spillere, trenere og på tribunene.
Men hatet til det andre laget og det andre lagets fans, ser dessverre ut til å fortsette uten at noen gjør noe med det.
Fotballen for kvinner i England ønsker ikke dette hatet på tribunene i det hele tatt. De ønsker å legge til rette for stor og morsom rivalisering. De ønsker imidlertid IKKE å akseptere hat av noe slag på en slik idrettsbegivenhet som en fotballkamp er.
A family sport – keep your language and actions appropriate
Når Arsenal Women møtte Chelsea Women til den første ligakampen denne sesongen, hang følgende plakat på The Emirates:
Når jeg går på Kingsmeadow og ser Chelsea Women spille kamp, sitter vi derfor sammen med bortefansen. Det er fred og fordragelighet der, men selvfølgelig, en sterk og veldig morsom rivalisering. Det er en fabelaktig stemning på fotballkamper for kvinner i England. Interessen for fotballen for kvinner, er sterkt økende her. Kampene blir nå sendt på flere TV-kanaler, og tilskuertallene og seertallene, øker betydelig, hvert år.
Når jeg imidlertid, satt og så på TV, herrekampen mellom Liverpool og Chelsea for noen uker siden, måtte jeg slå av TV ´n etter ca. 20 minutter. Ansiktene og håndbevegelsene, på en tribune på Anfield, viste et forferdelig hat og en grusom fiendtlighet mot spillerne på Chelsea ute på banen, og mot Chelsea-fansen på tribunene.
Jeg orket, rett og slett, ikke å se på en slik fotballkamp.
Det var en slags giftighet i atmosfæren som er helt unaturlig i 2021. Stemning og trøkk, kalles det, men det vi så, var nesten bare et stygt og ufyselig hat.
En gang i 1970-årene og 1980-årene i England, var imidlertid dette hatet normalen, både under fotballkamper og i samfunnet ellers, men kan vi ikke stoppe dette hatet nå i 2021? Er ikke dette bare en totalt unødvendig dum nostalgi om 1970-årene?
Nostalgi gjør meg gammel
Det er jo år 2021, det er fotball, det er idrett og vi skal ha det morsomt sammen.
Jeg håper, en gang i fremtiden, at jeg kan gå på fotballkamp på Anfield i Liverpool, sitte der som Chelsea-fan sammen med en Liverpool-fan, og vi kan begge se på et bilde rett ved tribunen av et slikt trøkk og en slik stemning som det var i 1970-årene på Anfield; og vi ser på dette bilde, på samme måte, som når en sitter her på puben The Prospect of Whitby, og ser gjennom vinduet på den tomme galgen som henger utenfor puben.
Historien om mennesker og lidenskap, er jo en fantastisk rikdom.
Nostalgien, vi lett får når vi nyter denne rikdommen, er imidlertid dessverre det motsatte. Noen stunder føler jeg at nostalgi gjør meg ung igjen, men jeg oppdager, hver gang, at det motsatte faktisk har skjedd.
Et plakat og et intervju med Martin Ødegaard
Og er du i tvil om forskjellen på rivalisering og hat, kan du ta turen til en annen stadion i Liverpool. Da Everton møtte Liverpool hjemme på The Goodison Park i en kamp på begynnelsen av 2000-tallet, la Everton-fansen merke til at det kom, buss på buss, med norske turister som var Liverpool-fans.
Da Liverpool kom på besøk til Goodison Park igjen neste sesong, hadde Everton-fansen laget plakater som de holdt opp når Liverpool-fansen kom, hvor det var skrevet: Welcome to Liverpool.
Det er, en så fantastisk humor, i engelsk fotball, som normalt gjør rivaliseringen til noe svært menneskelig og ufarlig. Humoren i rivaliseringen gjør fotballkampene, til noe mer, enn bare det å være på en fotballkamp; det gjør det til, en aktivitet og en livsform, som familier kan dele, både sammen og på tvers.
Den normale rivaliseringen i engelsk fotball, er et krydder, rett og slett.
Twitter- og Chelsea-profilen Gus Mears, skrev denne uka følgende: For anyone that may be feeling a bit down and in need of a laugh, Martin Odegaard has just said Arsenal are aiming to win the Champions League within 2 years.
Herlig!
Forskjellen mellom Tottenham og en kopp te
Vi gleder oss til kampen Tottenham-Chelsea på søndag. Chelsea Women har ikke kamp i helga, så dette blir hovedkampen denne helga. Vi kan gjerne ta en Tottenham-vits før og under kampen:
- What is the difference between Tottenham Hotspur and a cup of tea?
The tea stays in the cup longer!
Når kampen er over, uansett resultat, er vi glade i Tottenham.
Tottenham er en flott fotballklubb.
Særlig dersom de taper på søndag.
Ha en riktig fin fredag.
Det ser ut som om vi snart kan begynne å reise på kamp i England igjen. Ifølge The Times vil kravet om coronatest før du reiser, samt ny test 72 timer etter at du har ankommet, trolig bli fjernet fra 4. oktober for de som har vaksinebevis. Kanskje vi da kan møtes til en pint real ale sammen på den fantastiske puben The Prospect of Whitby i London? Vi kan flire og le, av den tomme galgen utenfor puben, men vi må ha respekt for historien.
Og absolutt INGEN skal henges eller hates.
God helg!!!
Eirik
