(Dagens fredagskommentar i Ossie`s corner inneholder et leseutdrag fra boka mi Carefree om Chelseastjerna på 1930-tallet Hughie Gallacher).
Er det mulig for Chelsea å slå Newcastle borte uten å ha den eminente Nemanja Matic på laget?
Chelsea har alltid hatt et dårlig tak på Newcastle borte.
I fjor tapte Chelsea 2-0 der oppe.
I morgen må Chelsea altså også greie seg uten Matic. Han må stå over på grunn av for mange gule kort.
Nemanja Matic har til nå kanskje vært den viktigste Chelseaspilleren på laget.
Det er selvfølgelig vanskelig å vurdere enkeltspillere på det fantastiske laget og i det gode lagspillet som nå er i Chelsea. Det er imidlertid vanskelig å se for seg Chelsea uten Matic.
Han legger ned en utrolig innsats både offensivt og defensivt. Ikke minst defensivt når han bekler Makelele-rollen, er han meget sterk, leser spillet utrolig godt, og opptrer med et slikt dominerende vesen at motstanderlaget nesten mister ballen bare på grunn av det.
Matic må være den absolutt beste i verden på å vinne tilbake ballen for sitt lag. Han dreper nesten et hvert angrep mot Chelsea helt i ”fødselen”.
Men i morgen mot Newcastle spiller han altså ikke.
Sunderland borte forrige lørdag ble en tøff og slitsom batalje med bare uavgjort for Chelsea. Imidlertid slo Chelsea (som vanlig) Tottenham hjemme på onsdag, og det uten Diego Costa på laget.
Kong Didier Drogba slo til mot erkerivalen Tottenham akkurat som Kong Peter Osgood brukte å gjøre det mot Tottenham i 1960-årene. Fantastiske Drogba hadde på onsdag både en assist på 1-0, og scoret selv til 2-0. En annen reservespiss på Chelsea Loic Remy la på til 3-0.
For et flott blått lag vi har for tiden!
Og det i november og i begynnelsen av desember. Det er jo månedene Chelsea normalt taper kampene i, men altså ikke i denne sesongen.
Det er særlig en av Chelseas kamper i Newcastle som huskes godt.
Tidlig i september i 1930 reiste Chelsea for å spille på Newcastle sin hjemmebane St. James Park. På laget på Chelsea i den kampen spilte den tids verdens beste fotballspiller spissen og storscoreren Hughie Gallacher.
Hughie Gallacher var større i 1920- og 1930-årene enn Pele, Messi og Ronaldo.
Hughie Gallacher ble kjøpt av Chelsea fra nettopp Newcastle sommeren 1930 for rekordsummen 12.000 pund. I sin andre kamp for Chelsea skulle han altså spille mot sin gamle klubb oppe i Newcastle.
Det ble satt tilskuerrekord på St. James Park i den kampen.
Hele 68.386 var møtt opp for å se Hughie Gallacher spille for Chelsea på sin gamle hjemmearena. Dette er den dag i dag tilskuerrekorden på St. James Park. Det sies at det også var 40.000 mennesker på den kampen utenfor banen som ikke kom inn.
Kampen endte med et 1-0 tap for Chelsea.
Hughie Gallacher scoret mye for Chelsea i 1930-årene. Han var den tids Hollywood stjerne i fotballen, og var ofte å se på nattklubbene i King`s Road. Du kan lese mer om Hughie Gallacher fra boka mi Carefree til slutt i denne bloggen. Hele avsnittet om ham i boka har jeg lagt ut her.
Siden det snart er jul har jeg i dag en jule ale.
Det er en St. Peter`s Christmas Ale fra Suffolkbryggeriet St. Peter`s Brewery. En nydelig, fyldig og god juleøl er dette.
St. Peter`s Brewery har også en fantastisk flott pub like ved Covent Garden i London. Puben heter The Jerusalem Tavern, og er prisbelønt mange ganger som en av Londons beste puber. Selve puben skal være fra 1400-tallet, og bygningen puben har tilhold i nå er fra 1720.
Mot Newcastle i morgen tror jeg at Oscar får en svært viktig rolle i Chelsea.
Når løpsmaskinen Matic ikke er med, vil det falle et enda større ansvar på Oscar. Selv om det sikkert blir Mikel som får den defensive midtbanerollen på Chelsea, vil løpene både defensivt og offensivt fra Oscar bli enda viktigere i morgen.
På Newcastle vil løpsmaskinen Moussa Sissoko spille en viktig rolle.
Sissoko er på mange måter samme spillertypen som Oscar, og han er selve ”motoren” på midtbanen på Newcastle.
Dette blir kjempespennende.
Kan Chelsea endelig denne sesongen både bryte sin ”novemberforbannelse” og også slå Newcastle borte i desember?
Ha en flott førjulshelg!
Kos deg blått med en deilig St. Peter`s Christmas Ale, og les om den fantastiske Newcastle- og Chelseaspilleren Hughie Gallacher som dessverre endte sitt liv på en svært dramatisk måte.
Eirik
PS! Boka Carefree kan kjøpes her.
PS! På et hotell forleden fikk jeg det litt vanskelig med å velge håndklær:
PS! Tenk naboen ringte på halv tre på natta hos meg etter kampen mot Tottenham. Halv tre! Heldigvis satt jeg oppe og spilte trommer.
PS! Her smakes det på St. Peter`s Christmas Ale:
PS! Leseutdrag fra boka mi Carefree om Chelseastjerna Hughie Gallacher fra kapittelet «Fra Music Hall vitser til det første ligamesterskapet»:
Hughie Gallacher
Hughie Gallacher hadde vokst opp i Skottland, og han spilte i Newcastle nesten i hele første del av karrieren sin.
27 år gammel var han blitt, da han kom til Chelsea. Han var nok meget spent på om han kunne trives med å bo i London; – og om han med den prislappen hadde fått, kunne takle den medieoppmerksomheten og forventningspresset som fulgte med det å være den nye storscoreren på hovedstads- og stjernelaget Chelsea.
I sin første hjemmekamp for laget sesongen 1930/1931 scoret Hughie ikke, men i hjemmekamp nr. 2 løsnet det helt, og foran nesten 50.000 tilskuere på Stamford Bridge scoret han 2 mål. Chelsea vant hele 6-2 over Manchester United i den kampen.
Hughie hadde sammen med de øvrige stjernespillerne i Chelsea gjort en kjempeinnsats.
I 1930-årene oppstod en stor interesse for kjendiser. Hollywood hadde begynt å produsere filmer, og de mange kjente skuespillerne derfra, var de første som kunne kalles kjendiser eller celebriteter.
Enda var det helt utenkelig at fotballspillere kunne bli kjendiser. Folk flest kunne sette pris på å la seg underholde av god fotball og flinke fotballspillere, men det var ikke på noen måte noe slags ”forguding” av spillere på den tiden.
Den første fotballkjendisen i verden ble Hughie Gallacher.
Med sin korte, robuste fysikk, sine enorme tekniske ferdigheter, sitt fryktløse pågangsmot, sitt voldsomme temperament, og sine mange flotte mål med begge bein fra nesten alle kanter og vinkler på banen, ble Hughie den første fotballspilleren som ble «forgudet» av sin generasjon.
Bare noen få toppspillere (som Pele, Maradona, Beckenbauer og Messi) har siden oppnådd den samme populariteten som Hughie Gallacher fikk.
Hughie Gallacher sine prestasjoner på fotballbanen ble gjenstand for fortellinger som gikk fra munn-til-munn på de fotballglade engelske øyer.
De mange episodene som også oppstod på banen med Hughie på grunn av hans heftige temperament, hans bryske og direkte språkbruk (som var noe mer uvanlig i sør), var med på å krydre fortellingene som gikk om ham.
Fortellingene om Hughie førte til at lidenskapelige, fotballinteresserte smågutter ble nesten blanke i øynene når de voksne fortalte. Dette var jo før TV`n sin tid. Hans kjendisstatus oppstod derfor først og fremst som følge av alle skriveriene om ham i avisene, men også gjennom alle disse muntlige fortellingene om ham.
Etter hvert som de muntlige fortellingene om Hughie ble ”spredd”, ble de ikke mindre dramatiske og fantastiske. Alle rundt om i England dro derfor «mann av huse» for å se Hughie Gallacher når Chelsea spilte kamper.
I Hughie Gallacher sin andre kamp for Chelsea, ville skjebnen det slik, at Chelsea skulle møte gamleklubben til Hughie, Newcastle, på St. James´ Park i Newcastle.
Det ble en betydelig oppmerksomhet selvfølgelig rundt denne kampen. Hele 68.306 tilskuere møtte opp til kampen, og dette er den dag i dag tilskuerrekord på St. James´s Park.
I tillegg ble det anslått at det stod ca. 40.000 tilskuere utenfor banen som ikke kom inn. Hughie scoret ikke for Chelsea i den kampen som endte 1-0 til Newcastle.
Hughie trivdes bare bedre og bedre i London.
I 1932 fikk han skilsmisse fra sin kone som bodde i Skottland, og han fant etter hvert sin store kjærlighet på en pub i King`s Road. Hughie elsket glamouren og den kjendistilværelsen han fikk i verdensmetropolen London.
Han vanket alltid etter kampene på pubene og nattelivet i King`s Road, meget pent dress- og frakkekledd, og gjerne med en tent sigar i munnviken. Hughie stod derfor ikke noe tilbake for de øvrige nye film- og musikk-kjendisene som i 1930-åra satte sitt preg på bydelen Chelsea og hele London for øvrig.
Flere landskamper for Skottland hadde Hughie før han kom til Chelsea.
Han fortsatte imidlertid å spille landskamper, og han scoret også på landslaget jevnt og trutt. Han var imidlertid ikke noen enkel mann å takle for hverken landslagsledelsen, klubbmanagere, dommerne og andre spillere.
Pub- og nattelivet satte nok preg på ham både under kampene og på treningene.
Treningene den gangen bestod jo stort sett bare av løps- og styrketrening, og særlig løpstreningen var naturtalentet Hughie Galacher lite interessert i å være med på. Rett som det var ba han om å få gjennomføre løpstreningen i Fulham Road og i King`s Road i stedet for på Stamford Bridge, og han kom da gjerne ikke tilbake mer den dagen.
Hans litt ukontrollerbare temperament, fargerike og voldsomme utblåsninger verbalt på banen, førte ofte til utvisninger og dermed karantener/utestengelser fra mange kamper.
En gang da Chelsea spilte kamp, var Hughie svært misfornøyd med dømmingen, og dommeren tilkalte Hughie for å gi ham en advarsel for den fryktelige språkbruken hans.
Da dommeren begynte å notere Hughie i boka si, sa Hughie ”du vet vel hvem jeg er», og så spurte Hughie plutselig dommeren: ”hva er ditt navn?” ”Jeg heter Fogg”, svarte dommeren. ”Ja, der har jo du vært hele kampen”, ”kom det raskt fra Hughie.
Etter denne kampen heter det seg, at når Fogg var dommer i kampene til Chelsea, og Hughie scoret, sprang Hughie alltid et par runder rundt dommer Fogg etter scoringen sin.
Hughie Gallacher ble voldsomt populær blant Chelseafansen for sine prestasjoner, og sine mange klassescoringer. Han scoret 81 mål på 144 kamper for Chelsea.
Glitteret, glamouren, nattelivet i King`s Road, og livet som kjendis tok etter vært hardt på Hughie økonomisk. Til tross for sine store inntekter som fotballspiller i Chelsea, var han alltid farlig nær personlig konkurs.
Kjendistilværelsen gjorde også at han ble sterkt kritisert for sin oppførsel både på og utenfor banen. Han hadde ikke på noen måte de verbale ferdighetene som pressen gjerne krever av kjendiser.
Hughie uttrykte seg først og fremst gjennom sin ekstreme begavelse i den mest populære rollen i fotball som toppscorer.
Hans elegante utsvevende natteliv i King`s Road, hans lite korrekte uttalelser før og etter kampene, og hans temperamentsfulle handlinger og språk på banen, ble derfor det pressen trengte for å angripe ham som person.
For pressen ga de varierende positive og negative artiklene om fotballspilleren og personen Hughie, selvfølgelig store inntekter.
Hughie Gallacher var så godt som personlig konkurs i 1934. Chelsea solgte ham derfor til Derby. Han fortsatte å score mange mål der også, og han fortsatte som aktiv spiller helt til i 1939.
Hughie reiste etter hvert nordover igjen til Newcastle området, og han bosatte seg i Gateshead. Det var der han spilte da han la opp sin aktive karriere.
Det fortelles at den lille klubben Gateshead hadde over 20.000 tilskuere på kampene når Hughie spilte. Alle pengene Hughie hadde tjent som spiller var imidlertid borte vekk, og han måtte prøve seg i mange roller for å greie å forsørge familien etter sin aktive karriere.
Han prøvde seg også som sportsjournalist, men han mistet snart den jobben etter alt for mange friske og direkte uttalelser om Newcastle og Newcastlespillerne.
Hughie gikk imidlertid med liv og lyst inn for å forsørge familien sin, nesten uansett hvilken jobb det innebar at han måtte ta. Da kona hans døde i 1950, var det et meget stort tap for ham. Han skal etter hennes død ha blitt meget sorgfull, og han led mye av depresjoner.
Han tok seg av sine to sønner på beste mulig måte.
Imidlertid da han kom hjem fra puben en gang, fikk han ikke noe oppmerksomhet når han snakket til sin yngste sønn. Hughie kastet da et askebeger eller pyntegjenstand mot sønnen sin. Uheldigvis traff gjenstanden gutten i panna, og blødende og gråtene sprang sønnen ut til naboene.
Hughie ble anmeldt for forholdet, og han ble helt satt ut av at han hadde skadet sin yngste sønn. Han kunne ikke tilgi seg selv for dette.
Han var også klar over at hans ”fiender” særlig innen pressen og det etablerte fotball-miljøet, nå hadde fått det de trengte for å ta ham. Like etter denne episoden – en junidag i 1957 – valgte derfor Hughie å ta sitt eget liv.
Han hadde gått hjemmefra mot den lokale jernbanestasjonen som om han var i transe, ble det sagt – og han hadde ikke merket at alle som kjente ham igjen, hilste vanlig på ham når de møtte ham.
Fremme ved en bro over jernbanen like ved stasjonen, hadde han bare kastet seg foran et tog som kom i stor fart.
Hughie Gallacher scoret i hele sin spillerkarriere 463 mål på 624 kamper.
Alle Chelseafans, Newcastlefans, og store deler av den britiske befolkningen som husker ham, hevder den dag i dag at han er verdens beste fotballspiller gjennom alle tider.
Fotballen har jo utviklet seg som alt annet, og det er vanskelig å sammenligne spillere fra forskjellige tider. Hughie Gallacher var i alle fall den første fotballspilleren som fikk omtalt om seg at han var verdens beste fotballspiller, og han var den første fotballkjendisen som vi kjenner til.
Han skapte en slags heltedyrkelse innen fotballen på slutten av 1920-tallet og hele 1930-tallet som vi bare kjenner fra dagens toppfotball.
En journalist i avisen Independent, James Dalrymple, som nå i senere tid, har interessert seg for ”fenomenet” Hughie Gallacher, skrev følgende om sitt eget forhold til Hughie som barn: «Selv jeg, en skolegutt i bukseshorts i 1957, visste mer om Hughie Gallacher enn jeg visste om Jesus”.
