Vi er underveis til Stamford Bridge i Fulham Road, kamp mot Arsenal, nye ansikter og gamle ansikter, vi er underveis i Kings Road, kamp mot Liverpool Women i Liverpool, andre folk, lett og tungt, vi er underveis mot Donald Trump, fred eller krig, anstendighet eller bølleri, vi er underveis mot helg, en helg som bærer på usynlige tatoveringer av lørdag og søndag, korger med glede, sekker med savn, vi er underveis mot fremtiden, kamper på rekke og rad, resultater er gitt, resultater er ikke gitt, tapt eller vunnet, logikk spiser følelser til frokost, fremtiden er en reise, vi gir oss over, kan ikke annet, men vi reiser i fra, ikke imot.
Det er godt å være underveis.
John Dempsey
En som ikke er underveis lenger, dessverre, er Chelseas legendariske midtstopper John Dempsey. Han døde denne uka. Den karismatiske, ydmyke og sterke personligheten spilte i FA-cupfinalen i 1970, en finale som det går gjetord om. Han ble også Europacup-vinner i 1971 ved å slå Real Madrid i Athen.
I presentasjonen av ham før FA-cupfinalen i 1970, heter det i boka Never Mind the Ball:
John Dempsey var 24 år, fra Hampstead nordvest i London, og kom til Chelsea fra naboklubben Fulham i 1969. Han var en lang, hengslete og elegant midtstopper med flott plasseringsevne og en enorm arbeidsvilje. Dempsey var lett å undervurdere på grunn av sitt ydmyke vesen, men var en av de beste stopperne i verden. Han hadde spilt landskamper for Irland fordi hans foreldre var irske.
John Dempsey viet sitt liv etter fotballkarrieren til å hjelpe funksjonshemmede og handikappede.
Han trivdes godt med det.
RIP John Dempsey!
Johnny Giles
En som ennå er underveis, er Leeds legendariske midtbanespiller Johnny Giles. I denne uken fylte han 84 år. Han var en elegant spiller, teknisk brilliant og en fryd å se på. Også han spilte i FA-cupfinalen i 1970. Giles vant ligaen to ganger og FA-cupen to ganger.
I presentasjonen av ham før FA-cupfinalen i 1970, heter det i boka Never Mind the Ball:
Michael John Giles var 29 år, fra Dublin i Irland, og kom til Leeds fra Manchester United i 1963. Han var en liten, tettbygd, energisk og teknisk finslepen spiller med en fantastisk pasningsfot. Giles hadde stor ro både med og uten ball i de fleste situasjoner. Han hadde spilt landskamper for Irland.
Giles ble kåret til Irlands beste spiller de siste 50 åra av det irske fotballforbundet og UEFA Jubilee Awards i 2003.
Gratulerer med overstått dag, Johnny Giles!
En finale som fremdeles er underveis
Av de 24 spillerne som deltok i FA-cupfinalen i 1970, er det 10 spillere som fremdeles er underveis:
Keeper på Leeds, David Harvey (76), Vingback/midtstopper på Chelsea, David Webb (78), Vingback på Chelsea, Eddie McCreadie (84), Vingback/midtstopper på Chelsea, Ron Harris (79), Midtbanespiller på Leeds, Johnny Giles (84), Spiss på Leeds, Alan Clarke (78), Spiss på Leeds, Mick Jones (79), Ving/midtbanespiller på Chelsea, Charlie Cooke (82), Ving på Leeds, Eddie Gray (76) og Midtbanespiller/midtstopper på Chelsea, Marvin Hinton (84).
Det er 5 spillere på Chelsea og 5 spillere på Leeds.
Finalen i 1970 spilles fremdeles, og det er ennå uavgjort.
Duellen med stor D
En av de store duellene i FA-cupfinalen i 1970, kom i omkampen på Old Trafford mellom Leeds venstreving Eddie Gray og Chelseas høyreback Ron Harris. Gray kunne løpe med ballen i så stor fart, at han målbandt publikum. Han var en magiker. Harris var så bestemt i taklingene, at de han taklet «stayed tackled».
Da Leeds skulle møte Chelsea på Stamford Bridge i cupen i fjor, sa Eddie Gray at hvis han skulle reise fra Leeds til London for å se kampen, måtte han få møte sin gode venn Ron Harris.
Det fikk han.
De møttes i en hel time før kampen.
Begge sa at de hadde hatt en trivelig minnerik stund sammen. Gray ble spurt om sitt forhold til Harris etter møtet:
Eddie bore no grudge. “Not at all,” he says. “He was a terrific defender.” He laughs as he says: “I played with some hard defenders as well. Defenders had a lot of pride then. I understood that. Their job was to stop me. I never thought that final was particularly bad. There were lots of games like that then. It was not just Chelsea-Leeds. We were brought up in that environment — it was tough and hard but very enjoyable. I wouldn’t change my era.”
En gang var det bare én kamp
En ung mann tok kontakt med meg etter å ha kjøpt boka mi Never Mind the Ball:
Hei, Eirik.
Faren min har vært ivrig Leeds-supporter siden 70-tallet, bidragsyter i The Peacock News, og jeg har kjøpt boken din Never Mind the Ball i bursdagsgave til han. Han fyller 66 år i november. Nå oppdaget jeg at du bor på Lørenskog (jeg bor på Strømmen). Jeg tar en «sjangs» og spør deg så pent jeg kan om du har mulighet til å signere bursdagsgaven hans? Jeg møter deg selvfølgelig der du eventuelt ønsker eller har mulighet. Hører fra deg ved anledning. Ønsker deg en fin uke!
Jeg stilte selvfølgelig opp, det ble et hyggelig møte. Den unge mannen hadde vært med faren sin flere ganger på kamp på Elland Road, men hadde likevel ikke fått den samme sterke interessen for fotball som faren.
Det er så mange kamper, sa han.
Da jeg var ung var det bare én kamp, svarte jeg, den kampen forelsket jeg meg i.
Ei pølse i brød
Vi går i Fulham Road mot Stamford Bridge, en strøm av ansikter fyller gata, vi er underveis til kamp, vi er underveis i livet, seier eller tap, vi går sammen, vi går ikke sammen, ansikter blir til seire, ansikter blir til tap, usynlige bånd knytter oss sammen, folkehavet beveger seg som en motor drevet av glede, det er kjærlighet i lufta, Stamford Bridge dukker opp som evighetens katedral, gudene er blant oss, gudene er ikke blant oss, vi gjør alt for gudene, vi korser oss innvendig, vi håper, logikken sier seier, men følelsene hører ikke på logikken, de spiser logikken som en pølse i brød.
Hvordan skal dette gå?
Så deilig det er å være underveis.
God helg!
Eirik
