Jeg er blått så glad i dag at jeg er litt svimmel; Chelsea Women vant på onsdag med Maren Mjelde som scoret på et fantastisk straffespark, og i går vant Chelsea med en super scoring av unge Mason Mount. Jeg klyper meg litt i armen, og jeg kjenner ….
Jaggu er jeg er helt blå.
Men jeg har jo en tatovering på den armen; jeg har en tatovering av Chelsea sin logo på min venstre arm; du vet, den armen som er nærmest hjerte.
For noen år siden, nemlig, satt vi en gjeng på flyplassen Stansted i London; vi hadde vært på kamp på Stamford Bridge, vi var på tur hjem, Chelsea hadde vunnet og jeg hører Espen si: Jeg har lenge tenkt på å få tatovert Chelsea sin logo på armen.
Det Espen sier er for så vidt, bare naturlig å si, i en slik fantastisk blå vennegjeng, som vi er når vi er på tur sammen, men det virkelig rare skjer så: Det har jeg også lyst til, kommer det plutselig fra meg.
Hørte jeg rett, tenker jeg, der jeg sitter: Ønsker jeg virkelig en tatovering?
Alle i vennegjengen smiler til meg, men heldigvis går praten over på noe annet.
Noen måneder senere skriver Espen til meg i en melding: Ja, nå er det din tur. Jeg har vært på Lucky 7 Tattoos, og nå har jeg Chelsea logoen tatovert på min venstre arm.
Jeg blir helt satt ut: Tør jeg dette? Hva vil de på jobben si? En administrasjonssjef med tatovering på armen?
På Lucky 7 Tattoos
Men et ord er et ord, og så sitter jeg plutselig der på Lucky 7 Tattoos, jeg også, og venter på tur.
Administrasjonssjefen (meg) i pent antrekk, sitter dypt, i en gulsvart skitten totalt utslitt sofa i rokokko-stil, sammen med folk som har ringer både i nesen og i ørene (ja, gud vet hvor de ikke har ringer) og de spiller Heavy Metal i det lille rommet, så høyt, at jeg tviler mer og mer på at jeg vil overleve dette.
Det blir endelig min tur, og jeg inntar stolen under sterk tvil.
Min tatovør er så full av tatoveringer selv, at han ser ut som et sjeldent fargerikt kunstverk, men så er han SÅ hyggelig. Samtalen går lett mellom oss, til tross for den høye musikken, og dette blir jo bare helt topp, tenker jeg der jeg sitter, men så begynner han å tatovere meg.
Her skjer det noe jeg ikke har tenkt på.
Fy faan, så vondt.
Skal han skjære av meg hele armen?
Jeg biter imidlertid tennene sammen, og tatovøren bare fortsetter og fortsetter.
Med sammenbitte tenner
Etter ca. 20 minutter sier tatovøren til meg: Si meg, dere som er litt eldre, kjenner dere ikke smerte. Hadde det vært en ungdom, hadde han ynket og beklaget seg mange ganger allerede.
Jeg er litt stolt over det at han ikke hører en lyd fra meg, men føler at mine tenner neppe kan åpnes igjen etter den tøffe lange sammenbitingen min.
To timer etterpå er tatovøren ferdig, og jeg har fått den blå Chelsea logoen på min venstre arm. Løven i logoen sin røde tunge går nesten helt opp på skulderen min.
Fantastisk.
Akkurat i det jeg skal betale, kommer en motorsyklist med dødninghode på knokene stormende inn; han vrenger av seg skinnjakka, peker på ryggen sin og brøler: Jeg sa Turboneger, din døvhørte faan, ikke Thorbjørn Egner.
I dag mange år etter dette, har jeg fremdeles min Chelsea logo i god behold på armen.
Stolt er jeg over at jeg var så rar å gjøre dette. Hvis vi fotballsupportere virker litt rare, så er det nok fordi vi faktisk er litt rare. Heldigvis for motorsyklisten fra den gangen, så er jo Torbjørn Egner kulere i dag enn Turboneger.
Jubileumsbok for QPR Norge
Å være supporter av en engelsk fotballklubb her i Norge er jo bare fantastisk. Hvis vi ser bort fra supporterne til Liverpool og Manchester United, er alle supporterklubbene små vennegjenger som møtes både i England og i Norge, og som blir venner for livet.
Og når vi møtes, behøver vi IKKE å skape oss til.
Vi er jo alle litt rare, og kommunikasjon er alltid best når den er mellom feilbare mennesker; altså mellom HELTER som det ALLE vi mennesker faktisk er.
I noen dager har jeg nå lest boka til supporterklubben Queens Park Rangers Norge som ble skrevet i forbindelse med deres 25 årsjubileum i 2014. Det er ei bok full av rik fotballkultur og sterk anglofilisme, og jeg kjenner så godt igjen denne anglofile fotballkulturen også fra det norske Chelseasupportermiljøet.
Denne supporterkulturen preges av en sterk lidenskap og kjærlighet til klubben sin, til engelsk fotball og England, av et fantastisk godt vennskap og samhold, av å dele seire og nederlag sammen (gjerne mest av det siste) og ikke minst av den fantastiske humoren som alle som er glad i fotball er så full av.
Underholdende eller et underholdningsprodukt
Boka til QPR Norge er jo også en historiebok om engelsk supporterkultur i Norge, og denne historien står i sterk kontrast til den underholdningsprodukt-kulturen med engelsk fotball som presenteres oss av TV-mediene i dag.
For markedsorienterte norske medier er det jo også nærmest umulig å gjenskape det mangfoldet som den engelske fotballen er; særlig også når supporter-grupperingene i de siste årene har endret seg så sterkt, slik at supporterne fra Manchester United og Liverpool utgjør godt over 80%.
For mediene må det også være et tankekors at en fotballsupporter blir stimulert av fotball som underholdning, men ikke av fotball som et produkt for underholdningssektoren.
Fotball kan nemlig være underholdene selv om du taper, men det kan den ikke være som et underholdningsprodukt.
Å stave kjærlighet
«240 sider med kjærlighet», skrev Josimar om min bok Carefree fra 2013, og det samme kan sies om QPR Norge sin jubileumsbok.
Det er ikke alltid så lett å få øye på denne kjærligheten i fotballmiljøet. Som det sies så godt i boka om Ole Brumm av Alan Alexander Milne (oversatt av Thorbjørn Egner):
– Hvordan staver man kjærlighet? spurte Nasse Nøff.
– Man staver ikke kjærlighet, man føler den, svarte Ole Brumm.
Og denne følelsen av kjærlighet i fotballkulturen, greier QPR Norge å gjenskape meget godt i sin jubileumsbok.
Vi står han av
Nå får vi bare greie disse triste siste pandemidagene mens vi venter på vaksine, slik at vi kan få reise igjen og se fotball.
Supportermiljøene i England er for tiden fantastisk flinke til å samle inn penger til støtte for de som har ekstra belastning mentalt under denne pandemien, mens supportermiljøene til norske klubber for det meste er opptatt av boikotting av fotball VM i Qatar.
Det er jo selvfølgelig helt ubegripelig at fotballen legger et VM til Qatar.
Den norske debatten om boikotting av fotball VM i Qatar, har imidlertid lett får å gå inn i massen av egenprofilering «som det gode menneske» som preger alle medier i Norge så sterkt.
Det blir litt som min tippoldemor i Tysfjord som samlet inn penger til alle som trengte hjelp i Afrika, og da hun ble spurt om hvorfor samene alltid måtte stå nederst på kirkegulvet under konfirmasjonen, sa hun: Pøh, de lappan.
Siden det nå blir en helg med kampene West Ham Women-Chelsea Women på søndag og Chelsea-Everton på mandag (en blåmandag må jo regnes som helg), så velger jeg (også som den overtroiske blå supporteren jeg er) å støtte organisasjonen Mental Helse her i Norge i dag.
Da scorer nok Maren Mjelde og Mason Mount igjen i helga, tenker jeg.
Ha en nydelig fredag.
Husk at i disse dager er alt litt forvirrende:
God helg!
Eirik
PS! Takk for inspirerende tweets til denne artikkelen fra Bente H. Pedersen og Ine Torsvik, og takk til QPR Norge for en inspirerende bok. QPR Norge har enda ha noen eksemplarer av sin jubileumsbok, og den kan kjøpes hos QPR Norge (Kr. 100,- + porto).
