Jeg vet det er fredag, men faen ……….
Er det mulig å få spille bare bortekamper resten av sesongen? Det ser ut som om det ikke lenger er mulig å vinne på hjemmebane. Stamford Bridge som har vært vårt fort siden Roman Abramovich overtok, er plutselig blitt en arena for tap og for uavgjorte kamper mot middelmådige lag. Å lede 2-0 hjemme mot Southampton, så la Southampton komme tilbake i kampen, og til slutt greie 2-2, er sånt som bare hendte før Roman overtok i 2003.
Det er mye som kladder for vår klubb for tiden. Ansettelsen av Benitez som ny midlertidig manager, er dårlig likt av mange, og skaper en indre splid blant oss, som vi godt kunne ha vært foruten. Torres blir nå stadig mer en slags Benitez sin mann for oss, noe som gjør at han blir part i denne spliden på en uheldig måte; – særlig når han må sitte på reservebenken, og stort sett ikke får det til når han kommer inn på banen. Å kjøpe spillere fra Liverpool, og å ansette en manager som har vært så lenge i Liverpool, sårer den blå stoltheten vår. Dette burde ledelsen av klubben skjønt for lenge siden.
Vi tar oss rett og slett en øl.
Vi får tåle en liten periode med Benitez. Som den tidligere Leedsmanageren Howard Wilkinson sa om managere: ”There are two types of manager: those who`ve just have been sacked, and those who are just about to be”. I dag har jeg en Svaneke Ale fra Brygghuset Svaneke på den lille danske øya Bornholm til oss. Rød i fargen er den, og med et tett fint skum; – skål!
Arsenal kommer på besøk til Stamford Bridge tidlig på søndag. Det vil si dersom brøytebilene kan få bort all snøen fra banen, da – det er jo meldt et forferdelig vær der borte i helga. Den aller første hjemmekampen vår mot Arsenal ble spilt allerede i november i 1907. Arsenal het Woolwich Arsenal den gangen, og vi slo dem 2-1. Begge våre mål ble scoret av vår første ordentlige goalgetter Georg Hilsdon.
Oppgjørene mot Londonnabo Arsenal har alltid vært tette og tøffe oppgjør. I begynnelsen av 1930-åra kjøpte vi et stort antall stjernespillere for å ta opp kampen med Arsenal. Arsenal var da det helt suverene laget i ligaen, og Chelsea med sine voldsomme finanser i ryggen skulle ta opp kampen med dem. Dessverre greide vi aldri å gi Arsenal kamp i ligatoppen den gangen, men rivaleriet og oppmerksomheten rundt kampene oss imellom, gjorde at vi på Stamford Bridge hadde 82.905 tilskuere på en kamp mot dem høsten 1935. Det er den dag i dag den offisielle tilskuerrekorden på Stamford Bridge. Kampen ende for øvrig 1-1, og det var den irske landslagsspissen Joe Bambrick som scoret vårt mål.
Særlig kampen mot Southampton onsdag, viste at en del av våre nye spillere ikke er ”up to it” når tempoet i kampen blir noe lavere, og de blir utfordret i duellspillet. Og taper vi først duellene er det fare på ferde. For Oscar er et slikt engelsk duellspill kanskje spesielt uvant, men også for Hazard og Mata synes det vanskelig å begi seg inn i den typen taklinger, som vår gamle forsvarskjempe Ron ”Chopper” Harris var ekspert på. Den gamle manageren til Wales, og mangeårige assisterende manager i Manchester United på slutten av 1950-tallet, Jimmy Murphy, sa til sine spillere en gang i pausen av en kamp: ”I`m not happy with our tackling, boys. We keep hurting them, but they keep getting up”.
Det Arsenallaget som kommer på besøk på søndag, er ikke et ordentlig topplag lenger. Etter noen tunge blå kamper i det siste, riktig nok med innlagte festforestillinger inn i mellom, kan det vel være vanskelig å si at vi også er det akkurat nå. Kampen på søndag vil kunne bli avgjørende for kampen om 3. og 4 plassen i ligaen, og for Chelsea vil alt annet enn seier, føre til at vi blir stemplet med et hjemmekompleks som vil henge med oss psykisk i lang tid.
Hold deg for nesen under kampen på søndag. Som BBC-reporteren Joe Lynam en gang spurte, og svarte: ”Why do Arsenal fans smell? So the blind can hate them as well”. Nå gjelder det å støtte våre blå, og håpe at det snur. Chelsea-Arsenal er et historisk oppgjør mellom to Londonnaboer, og det er også i dag en toppkamp som det er bare å glede seg til. Når kampen blåses i gang, glemmer vi kampene mot Southampton, QPR og Swansea, vi glemmer Benitez (han foretar seg jo ikke noe under kampen allikevel), og vi er fulle av blått håp, blå vilje og blå lidenskap.
Er det ikke blått deilig dere?
Jo, da – jeg vet vi ikke glemmer Roberto Di Matteo 16 minutter ut i kampen.
Ha ei nydelig blå helg!
