Chelsea har hjemmekamp mot Leicester på søndag, og de norske Chelsea-supporterne er på fellestur. Jeg står utenfor puben The Butcher`s Hook i Fulham Road, ser over på den andre siden av gata, det enorme, praktfulle, moderne fotballanlegget Stamford Bridge.
Jeg er alltid målløs når jeg ser banen foran meg.
Det høye hotellbygget i forkant av banen, de høye tribunene, de enorme, synlige bærekonstruksjonene som strekker seg som skulpturer av gudinner mot himmelen, gjør at banen ligner en katedral.
Jeg bøyer hodet ydmykt, ubevisst, som en hilsen til vårlyset.
Det lyser ærefrykt av det gamle ærverdige fotballstadionet, det er så gedigent at det fyller hele Fulham. Tanken på at det ble tatt i bruk i 1877 og har ligget her i nesten 150 år, gjør meg svimmel.
Drømmen
Jeg drømmer at året er 1905, og det er mars måned. Flere personer er på vei inn på puben The Rising Sun (nå The Butcher’s Hook) for å stifte klubben Chelsea. De rike brødrene Gus og Joseph Mears haster opp i andre etasje hvor møtet skal finne sted, og den idrettsinteresserte entusiasten Frederick Parker kommer som vanlig løpende inn på puben, og tar trappa opp i tre trinn.
Flere viktige piperøykende menn følger etter.
En rik mann og en idrettsentusiast
Gus Mears kjøpte sammen med sin bror Joseph, friidrettsbanen Stamford Bridge i 1896. Han ønsket å bygge den om til en fotballbane og leie den ut til Fulham, men Fulham sa nei. Da bestemte han seg for å selge den til jernbanen. De skulle bruke den til å lagre kull.
Hans venn Frederick Parker som hadde vært Stamford Bridge patriot siden banen ble bygd i 1876, var selvfølgelig sterkt imot å selge den. Parker var like interessert i fotball som Mears-brødrene, og sa til Gus Mears: – Du kan ikke rive banen, her kan det en gang spilles fotball på det øverste nivå i Europa. Spillere fra hele verden vil ønske å komme hit for å spille fotball.
Mears var betenkt og sa: – Det er bare drømmer, Frederick – det er neppe mulig.
En liten hund avgjør
Parker gestikulerte og pratet ivrig, for å overtale Mears om ikke å legge ned den flotte banen. Han pratet så høyt og fort at Mears hund, en liten skotsk terrier, fikk nok av Parker, og løp mot ham og bet ham i foten.
Parker skrek: – Den forbanna hunden din har bitt meg, se her.
Mears svarte: – Typisk skotsk, biter alltid før den snakker.
Blodet fosset fra Parkers fot. Han hinket videre på den andre foten, og fortsatte som om ikke noe hadde skjedd, med å overbevise Mears om at banen må brukes til å spille fotball på, og ikke selges til Jernbanen som et kullager.
Parker sa: – En gang vil det samles masse folk fra hele verden her for å se fotball, det vil komme folk fra Norge også, og en ivrig norsk fotballentusiast vil gå rundt i gatene og fortelle om vår bane og klubb.
Parker fortsatte: – Han vil fortelle om oss to også, Gus.
Mears var imponert over at Parker ikke brydde seg om at hunden hans hadde bitt ham, og sa: – Du tror vel folk vil lande på månen en gang også, du.
Mears fortsatte: – Nå må vi gå til legen slik at du får behandlet foten din, og så møtes vi for å stifte en fotballklubb som skal bruke Stamford Bridge som hjemmebane.
Parker smilte selv om han ennå blødde kraftig fra foten.
– Passer det 10/3 på puben The Rising Sun? spurte Mears.
– Det passer helt utmerket, svarte Parker.
Klubben får et navn
De sitter i stiftelsesmøtet, det er vanskelig å bli enig om navn på klubben. Forslag som Kensington FC, Fulham Road Rangers og Stamford Bridge blir nevnt. Parker er negativ til å gi klubben samme navn som banen, og mener de da vil få mange brev om slaget ved Stamford Bridge i 1066. Noen kunne tro at klubben bare bestod av norske vikinger.
Diskusjonen om navn på klubben varer og rekker, glass på glass med mørkt porter-øl bæres inn til dem, og så blir de til slutt enige om at de kan bruke navnet Chelsea etter nabobydelen.
En kjøpeklubb
– Men vi har ingen spillere og ingen liga å spille i, sier Parker.
Mears ser lenge på Parker og sier: – Vi kjøper oss spillere og kjøper oss plass i ligaen. Jeg har pengene, men du får ordne det du, Frederick.
– Tror du ikke at vi da blir kalt en kjøpeklubb? spør Parker.
Mears rister på hodet og svarer: – Skal vi bli en av Europas beste fotballklubber, kan vi ikke bry oss om hva andre mener. Kanskje vil klubben bli eid av en russiske oligark en gang også.
Alle ler.
Fest, men også noen utfordringer
Til andre etasje på The Rising Sun bæres det glass og flasker med whisky. Det skal feires at fotballklubben Chelsea er stiftet. Styremedlemmene reiser seg godt fornøyd med møtet, de ser ut av vinduene på puben og ned på den svære friidrettsbanen på den andre siden av gaten.
Banen ligger badet i kveldsmørket.
– Kan banen være ferdig ombygd allerede til høsten? spør Parker høyt mens de skåler for den nye klubben.
Mears svarer: – Det gjør vi et forsøk på. Hva heter han arkitekten som har tegnet Ibrox, Hamden Park og Celtic Park i Skottland?
– Han heter Archibald Leitch, sier Parker.
– La oss bruke ham, sier Mears.
Vil de bli husket?
Stemningen blir stor på puben The Rising Sun. Gus Mears og Frederic Parker går noe senere ustøe ut av puben. Mears spør Parker: – Tror du ennå at det en gang vil gå en nordmann her utenfor puben, og fortelle om en fotballklubb som er en av de største i Europa?
Mears fortsetter uten pause: – Og tror du han vil fortelle om oss to?
120 år etterpå
Visse mennesker snakker stillheten i hjel uten å få et støvkorn til å røre seg. Gus Mears og Frederic Parker var mennesker som når de så på deg, begynte fuglene å synge. Når de tok på hånda di, kom det himmelsk musikk.
På søndag skal jeg skåle for dem på puben The Butcher`s Hook 120 år etter stiftelsesmøtet.
Etterpå skal jeg se Chelseas globale, liberale «orkester» spille kamp på Stamford Bridge.
Håper de blåser Donald Trump en lang marsj.
God helg!
Eirik
Plakaten på The Butcher`s Hook:
