”Martin Chivers var en stor latsekk”, skriker jeg mot farsan. ”Aldri i verden” roper farsan tilbake – ”det var Peter Osgood som var det”. Farsan er helt rød i kinnene (som en hane). Kamper mellom Tottenham og Chelsea har egne HMS-tiltak her i Ossie´s corner, og morsan har stort sett fungert som hovedverneombud (pr. telefon, selvoppnevnt, og med mulighet for å hente hjelp hos Dagsavisen sin ekspert på etikk Arne Strand).
”Hvordan våger du å fornærme selveste vår blå konge Peter Osgood” fortsetter jeg blå i kinnene, og stadig like høylydt, mot farsan. Stua vår er for dagen halvt blå og halvt hvit og sort. Jeg holder et våkent øye med hva farsan foretar seg. Her kan det jaggu fort komme ei tom ølflaske susende gjennom lufta (jeg ber om at du også er litt på vakt, og ikke sitter midt foran skjermen akkurat nå).
Temperaturen er som du forstår, svært høy her; – rett før kampen i morgen mellom Tottenham og Chelsea. ”Det var du som begynte”, glefser farsan – ”Osgood var en latsekk av en spiss ,det vet du; – og Martin Chivers var den beste av de to. Hvem var det som fikk flest landskamper av dem, kanskje?”
Her tror farsan at han sitter med esset i denne førkampfektningen, men det skal han faen ikke innbille seg. ”Det var jo fordi landlagsmanager Alf Ramsey ikke likte Osgood, og det vet du godt” sier jeg svært indignert, og fortsetter: ”Osgood var større enn Georg Best, Osgood var målkongen med en nesten brasiliansk teknikk til tross for sin store størrelse, og Martin Chivers var en stor forbanna knøl”. Jeg blir som alltid rørt når jeg snakker om vår blå fantastiske spisslegende Peter Osgood, og rasende når jeg snakker om den arrogante slappfisken den tidligere Tottenhamspissen Martin Chivers. Farsan blir sintere og sintere på meg ser jeg. Heldigvis setter han seg foran PC´n, klar til å få ut sin frustrasjon i VG Nett sitt kommentarfelt.
Fint, da kan vi to snakke om morgendagens kamp sammen i ro og fred.
Rivaliseringen mellom Tottenham og Chelsea går helt tilbake til den første kampen mellom klubbene i 1909, men hadde kanskje sin topp i 1960 åra og i begynnelsen av 1970-åra. I morgen vil nok rivaliseringen mellom klubbene få en ny topp. Vår sparkede manager fra i fjor Andre Villas-Boas er nå manager for Tottenham, og han gjør det faktisk bra der i innledningen av sesongen (sviker, ehh.. det var vel vi som sparket ham)
I morgen blir det derfor full blå fart igjen borte mot et Tottenhamlag som virkelig ypper seg.
Managerne Roberto Di Matteo og Andre Villas-Boas kjenner hverandre godt, og det vil nok bli et svært taktisk oppgjør. Begge lagene ønsker å spille offensiv fotball, og de har mange likheter også i det defensive spillet. Tottenham vil helt sikkert spille med 5 på midtbanen, to av dem bredt (Bale og Lennon), og med en hengende spiller rett bak spissen sin.
Spennende vil det bli å se hvordan Roberto legger opp sin taktikk i forhold til dette. I fjor i tilsvarende oppgjør måtte Bale spille mer sentralt på banen for Tottenham, og da lyktes vår Ramires stort sett med å sette ham ut av spill der. I morgen blir det en viktig – og trolig avgjørende – duell mellom deres Bale/Lennon og våre backer Cole/Ivanovic. Hvordan sørger Roberto for at våre backer får støtte i disse duellene fra våre øvrige spillere i det defensive spillet, blir spennende å se; – og hvordan kan våre backer gjennom den samme støtten også få deltatt i det offensive spillet slik de skal hos oss?
Morsomt med den kampen i morgen, hva? – etter den jævlige landskamppausen (jeg hadde voldsomme blå ristninger over store deler av kroppen hele forrige helg).
Vi må ha oss en deilig øl på en slik dag (dagen før dagen). Jeg har en Fullers Bengal Lancer til oss. Dette er en India Pale Ale laget på klassisk engelsk vis (svært bitter, og med en mer intens aroma enn i den amerikanske). I helga kommer Bengal Lancer på fat på alle Fullers puber i England (oktober til mars), og dette er en ”høydare” for alle alefans.
Kveldsstemningen kommer nok til å være ekstra spent her i stua hos oss. Farsan har enda ikke oppdaga at vi er i ferd med å drikke opp hans to flasker med Bengal Lancer, og han vil nok bli enda mer forbanna når han oppdager Chelseaflagget på flaggstanga på veggen ute. Det bruker imidlertid å gå bra, bare jeg ikke begynner å synge den ”We won 5-1”.
Himmel, la oss bare synge den, hva?:
We won 5-1
We won 5-1
We won 5-1
At Wembley
We won 6-1
We won 6-1
We won 6-1
At the Lane
There’s no trophies
There’s no trophies
There’s no trophies
At the Lane
Mulig jeg må ringe Hovedverneombudet i kveld. Håper det går bra, og at vi vinner i morgen (hvis ikke; – har du noe overnattingsplass?).
Riktig god blå helg!
Eirik
PS! Skal si deg at farsan våkna av den sangen (hører du at jeg peser; – jeg er på veg ut; -fikk det plutselig litt travelt)
PS! Den gamle Liverpool manageren Bill Shankly ble oppsøkt av en sterkt religiøs person som spurte ham om hva han ville gjøre dersom Jesus kom tilbake til jorden. ”Jeg ville nok ha flytta Ian St. John ut på vingen”, svarte Bill Shankly.
PS! ”If a man watches three football games in a row, he should be declared legally dead” (Erma Bombeck).
PS! Jeg lever enda.
PS! Høsten 1972 slo vi Tottenham borte 1-0. John Hollins scoret vårt mål, og Peter Osgood var klart mye bedre enn Martin Chivers i den kampen også. Jeg husker den kampen så godt, fordi farsan kasta ei saks etter meg rett etter kampen. Den stod i veggen hele den kvelden. Vi fikk den ikke ut før dagen etter.
PS! Her er Alice Cooper med “Spurs out forever” fra 1972. Syng bare med: – “Spurs out for summer, spurs out forever…….”
Obs; – det skal være “Schools out”.
Vel, her er Alice Cooper; – kos deg:
http://www.youtube.com/watch?v=4_I4ylzbrTE
