I en virkelighet full av kveithau skal en ikke undervurdere fotballens fantastiske kraft til å skape glede og gode stunder. Mens verden synes å ramle sammen i en evig forbannelse, med nyheter om det som vet å selge seg inn, kan det være godt å ha fotballen, vandre inn i fotballens kraft, åpne hjertet for spillet og gleden og la de onde nyhetene fly bort.
Skjønt, når man ser bildene fra Briskeby stadion av Kanarifans som skjeller ut Lillestrøm-spillerne etter et Lillestrøm-tap, føler man igjen på en tilværelse blant kveithau. Folk som åpenbart vil få åndenød av å løpe 10 meter, skjeller ut topptrente fotballspillere, og spillerne finner seg i det.
Noe sier meg at Odd Iversen ikke hadde funnet seg i det.
Spæll sjøl, ditt forbainna kveithau, ville han ha ropt.
Kanskje kan Lillestrøm-spillerne finne trøst i Kris Kristoffersens ord: I felt the freedom then of nothing left to lose. I was a failure, and it was a very liberating thing.
Kris Kristoffersen døde på lørdag.
RIP, Kris Kristoffersen – du var virkelig ikke noe kveithau.
Ekte bluss
Bluss er for tiden det som holder norsk fotball oppe. Kveithau liker bluss, det er enkelt å tenne, du behøver ikke å være edru, ikke prestere noe, det er det samme om det blir seier eller tap, det er fest uansett.
Men er det fest?
Jeg kan ikke se noe ekte glede.
Noen ganger får vi heldigvis ekte bluss på fotballbanen, som når Cole Palmer scorer fire mål og Guro Reiten to. Begge er fotballspillere som knitrer hull på himmelen av svarte tanker, og slipper lyset inn de mange hjertene våre. Gleden over deres fantastiske prestasjoner smitter. Hjertelaget kommer opp på tribunene og inn TV-stuene, og gir oss en god klem.
Tankenes tempo er viktigere enn føttenes tempo
Både Cole Palmer og Guro Reiten spilte forrige helg i det som kalles 10.-rollen i fotball. Det er en rolle som mange mener er i ferd med å forsvinne.
Der tar de feil.
Cole Palmer er en lang, tynn, hengslet spiller som er enda hurtigere i tankene enn i føttene, og har en oppfattelsesevne som oppveier godt de manglende musklene. Motspillerne kan ikke komme nær ham, han kan kontrollere og spille ballen i løpet av et blink med øyet, transformere spillets geometri med en enkel pasning og knytte medspillerne sammen i en meningsfull helhet med sin mesterlige evne til å beherske tid og rom.
Cole har fantasi til å skape et rom som ikke er der.
For motspillerne viser han ingen forutsigbarhet, de vet hva som kommer rundt hjørnet, men ikke hvor hjørnet er. Når han har ballen er det som om alt annet stopper opp, det er som kameraet går over i sakte kino.
På frisparket han scoret på mot Brighton, føk jeg ikke opp i ellevill glede. Nei, jeg satt stille i ren beundring. Det er det fineste frisparket jeg noen gang har sett, jeg smilte rundt hodet, ja, selv nakken smilte, gleden over å se prestasjonen gikk gjennom hver eneste kroppscelle.
Jeg hadde vært vitne til storhet.
Cole Palmer ville definitivt ha ropt til en tilskuer som skjeller ham ut: Spæll sjøl, ditt forbainna kveithau.
Den smarte spilleren
Guro Reiten er en tilsvarende spiller som Cole Palmer. Begge er venstrebeinte med presisjon og balanse i pasninger og skudd som er sjelden å se.
Manager for Chelsea Women, Sonia Bompastor, sa om Guro Reiten etter kampen mot Crystal Palace:
Hun er en så smart spiller, hun er virkelig effektiv og forstår spillet, hun leser spillet fantastisk godt og hun er en spiller som alltid vil at laget skal gjøre det godt, hun tenker mer på laget enn på seg selv. Hun scoret to mål og har alle de kvalitetene som gjør inntrykk på laget og på ligaen.
Guro Reiten ville også ha ropt til en tilskuer som skjeller henne ut: Spæll sjøl, ditt forbainna kveithau.
Penger og menneskelige kvaliteter
Jeg liker tidlige morgener som nettopp har begynt å pakke dagen ut. Jeg går tur, LSK Kvinner begynner å trene på Strømmen stadion, det er morsomt å se på selv om jeg er den eneste.
LSK Kvinner trener så tidlig at det ofte er tåke. Det er, dessverre – der laget befinner seg også økonomisk og organisatorisk. Ingen tar hånd om dem i det likestilte Norge. Ofte tenker jeg på at dersom dette var i England, hadde en rik forretningsmann straks sett potensialet i laget, han/hun ville ha sett det som en utfordring å få dem til å bli virkelig gode og skinne, men slik er det ikke i Norge.
I Norge er rike mennesker onde og fattige mennesker gode. Dess mer penger du har, dess ondere er du, og dess mindre penger du har, dess bedre menneske er du. De fleste engelskmenn ville gladelig ha ønsket den utjevningen vi har mellom rik og fattig, men ser ikke den sterke forbindelsen mellom penger og menneskelige kvaliteter. De lever så tett innpå hverandre.
Engelskmennene synes ofte at vi er noen forbainna kveithau.
Ei helg uten kveithau
Det er vel egentlig et kveithau i oss alle, både engelskmenn og nordmenn.
Ikke slipp frem kveithauet i helga, spæll heller sjøl og kos deg med fotball; Cole Palmer er i aksjon på søndag mot Nottingham Forrest og Guro Reiten på tirsdag mot Real Madrid Women.
God helg!
Eirik
