Jeg er ikke i humør!
”Make it a Blue Christmas”, er overskriften på Chelsea FC sin hjemmeside for tiden. Jevnlig dukker det opp et bilde av Rafael Benitez rett under denne overskriften. Nesten surrealistisk er det; – akkurat som det ville ha vært; – dersom det rett under overskriften ”Nå ringes julen inn” i en norsk nettavis, hadde vært et bilde av en naken dame.
Benitez snakker i artiklene på vår hjemmeside gjerne om Lampard og Terry som sine spillere, og du tror nesten ikke at det er sant.
Før kampen mot City på søndag ble det ute i gatene og på alle pubene rundt Stamford Bridge, sunget med stor kraft om vår nye manager Benitez: ”He`s just a Fat Spanish Waiter”. Da speaker på Stamford Bridge skulle introdusere Benitez som ny manager før kampen, kom han ikke lenger enn til noen innledende ord, før 42.000 – jeg gjentar 42.000 (inkl. Cityfansen) – satte i gang å bue, slik det aldri har skjedd på noen fotballbane tidligere. Jeg buet også. Det var første gang i mitt blå liv at jeg har buet på en fotballbane.
Det var sterkt for oss som var der, men det var ikke uventet.
For ”gutta” i TV2 her i Norge kom dette selvfølgelig overraskende. Også for alle de yngre norske Chelseafans som naturlig nok kjenner Chelsea best gjennom de endimensjonale fotballsendingene til TV2 (alle er ”eksperter”, alle er ”45” år, alle er tidligere fotballspillere, alle er i grå dress), kom dette også overraskende. Noen av disse svært norske Chelseafans som ikke likte buingen, uttalte at det var ”den engelske delen av supporterne” som buet. Dette vil ha moret alle engelskmenn å lese, dersom de kunne ha forstått vårt morsmål. De synes selvsagt at det er morsomt at vi fra andre land heier på deres fotballklubb, og de deler den gjerne med oss, men de mener nok at klubben er en engelsk fotballklubb med tilholdssted i London (noe de vel er berettiget til å mene).
Hva er det da som er så galt for Chelseafansen med at Rafael Benitez ble ny manager i Chelsea? Er det fordi vi elsker vår sparkede blå manager og tidligere spiller Roberto Di Matteo? Eller er det fordi Benitez uttalte seg negativt om Chelsea mens han var manager i Liverpool (2004-2010)?
Nei, det er nok ingen av delene.
Selvsagt er vi glad i Roberto Di Matteo som ga oss CL-trofeet. Men vi har alltid vært forberedt på at dette kunne skje, og alle var vi bekymret for utviklingen i de siste kampene under hans ledelse. Chelsea har ikke de samme tilskuerinntektene som klubbene i Manchester, og er helt avhengig av å ligge i toppen i alle turneringene skal klubben greie de økonomiske kravene som de nye reglene til UEFA (Financial Fair Play) setter.
Rafael Benitez ble manager i den etablerte ”merkevaren” Liverpool i 2004 rett etter at Roman hadde kjøpt vårt alltid like eksentriske Chelsea. Enda mer eksentrisk ble Chelsea med Roman, og ikke minst med Roman sin ansettelse av den fargerike personligheten Mourinho som manager. Det etablerte fotball England med de gamle ”straighte” klubbene og hele medialeliten, reagerte som vanlig på denne eksentrisiteten vår med moralsk avsky. I den fordømmelsen av klubben, våre spillere, og våre fans, som nå kom, var Benitez selve hovedarkitekten. Han så at ”noen lå nede”, og benyttet sjansen slik dessverre alle ”små” menn gjør.
Gjennom sine uttalelser fra det gamle ”etablerte hjørne” av England i nord, og med systematisk bruk av media, greide Benitez gjennom sin regi å fremstille alle oss blå som ”plastikk”, som noe mindreverdig, og som dårligere mennesker enn andre, rett og slett. Siden medieeliten for lengst hadde funnet ut hvilket kommersielt potensial og hvilken makt det lå i en samtidig, retorisk, moralsk fordømmelse av noen få, var vi forsvarsløse i den fordømmelsen som kom med Benitez i 2004, og som skulle vare gjennom noen av de mest suksessrike årene i vår historie, og helt til nå.
Imidlertid møtte Benitez ”seg selv i døra” da han kom inn på Stamford Bridge søndag 25/11-2012 kl. 16:55. Han og medieeliten fikk oppleve hvilken ”plastikk” vi egentlig er, og hvilken blå lidenskap vi har for vår klubb. Klubben uten sjel som vi gjerne har blitt kalt, har en sterkere sjel enn noen av det de fleste ”grå” storklubbene har; – de grå klubbene som gjennom en etablert størrelse fra gammelt av, på en måte ”eier” de kommersielle mediestandpunktene.
Et eksentrisk, uventet, kunstnerisk, og individualistisk uttrykk av livsglede vil alltid måtte føre med seg både godt og ondt, og skandalene har stått ,og vil alltid stå i kø, for Chelsea. En tidligere Chelseaspiller Ron Greenwood (1940-1945 og 1952-1955) uttalte følgende i et intervju:
”A lot of things get said about Chelsea, because people seem to like talking about the club. But the club fits where it is. Those two things are important. Because if people are to value something firstly they have to feel it´s theirs and secondly other people need to be interested in it.”
”Konflikten” mellom fansen og manager Benitez fører dessverre til at spillerne presterer dårligere på banen. En slik negativ atmosfære som var på Stamford Bridge på søndag mot den nye manageren, føler spillerne også. Spillerne på dette nivået ønsker å bli elsket mer enn noen andre, og negativiteten (42.000 buet) mot den nye sjefen deres kommer i tillegg til høstens normale slitasje, sparkingen av Roberto Di Matteo, ny sjef, og til tidligere problemer med å prestere. Man får neppe overskudd av det. Jeg satt selv på The Shed End Lower nær cornerflagget mot West Stand på søndag, og så hvor slukøret og lite spilleglede en Juan Mata hadde under kampen da han slo cornere fra der jeg satt.
Hvordan skal så dette ende?
Ja, det er jo det spennende; – og det er det som opptar oss, før den vanskelige borte-kampen i morgen mot West Ham. Fra de to kampene mot City og Fulham kjenner vi igjen noe av den negative spillestilen Benitez var kjent for i sin tid i Liverpool. Denne står jo i sterk kontrast til Chelseakulturen. Benitez har også uttalt om Chelsea-fansen: ”I know how they feel. I understand how they feel”, men når dette ikke etterfølges med et enkelt lite ”sorry”, gjør vel et slikt utsagn det enda verre.
Dersom vi begynner å vinne fotballkamper igjen, tror jeg dette vil gå over. Det finnes ikke noen bedre medisin mot samarbeidsproblemer innen fotballen enn det å vinne fotballkamper. Vi kan tåle mye bare vi vinner. Kampen mot Fulham ble en ny nedtur, og dermed var buingen straks tilbake. West Ham vil nå ”lukte blod” når de får oss på besøk, og vi har ikke noe godt utgangspunkt for seier der. Dersom vi taper i morgen og Torres ikke scorer, vil nok Torres også kunne falle i unåde hos fansen. Selv om han har vært en flopp siden han kom, har vi trykket ham til vårt bryst som vår flopp. I morgen kan han bli Benitez sin flopp, og da opphører fredningstiden for ham.
Vinner vi mot West Ham i morgen og Torres scorer, vil mye være glemt. Følges dette opp med enda noen seirer og Torresmål, vil Benitez etter hvert kunne aksepteres. Han vil imidlertid aldri kunne bli elsket som manager, med mindre det sammen med noen trofeer, kommer et lite ”sorry” fra ham. Men som Elton John synger: ” Sorry seems to be the hardest word”.
Vi serverer faen ikke øl her i dag.
…….
…….
Ok, da – god helg!
