«MÅ ein høyre på alt nyheitsrælet?
Korleis kan ein få med seg essensielle ting, utan tåpeleg kranglestoff frå alle kantar?
Sanninga vel ikkje side. Ho er her og der og ingenstad.
Go off line.
Høyr kor stilt det er.
Ah!»
Det skriver poeten Helge Torvund på Twitter, og vi må gi ham rett.
Såkalt «main stream media» fyller oss med nyheter i slike mengder at vi blir helt tomme innvendig; de fyller oss med små og store skandaler, kjendiseri og moralisme i en mengde som samlet sett blir til en forferdelig støy.
Det tar rett og slett sinnsroen fra oss.
Og vi greier ikke å la være å følge med på dette nyhetstyranniet, dessverre. Vår egen rastløshet får «næring» gjennom denne stadige nyhetstilførselen, og «feeden» er blitt vårt nye narkotikum.
Et ledig minutt (helst ikke mer enn et sekund); opp med mobilen.
Lost in nonsense
«To get lost in nonsense» kaller artisten Joan Baez det.
De etablerte mediene forer oss med nyheter hele tiden, og de går hand-i-hånd med de etablerte forlagene; forlag som dermed fyller alle bokhandlene med …..
Nettopp; skandaler, kjendiseri og moralisme.
En bokhandel er blitt som et moderne nyhetsantikvariat med en slags historisk (litt mer enn 24 timer gammel) oppsamling av oppsummerte nyhetsbilder om kjendisenes stadig mer markedstilpassede og overflatiske sjel. Vi ser oss rundt i en bokhandel (som alltid før har vært vårt skattkammer) og ser at bøkene nå ligger der i store stabler som minner mistenkelig om overskriftene i nyhetsmediebildet.
Akkurat som om ikke vi har lest og hørt alt dette før?
Faen; skal det ikke ta slutt, tenker vi.
Den grusomme jakten på oppmerksomhet fra alle slags kjendiser i dette digital-anarkistiske samfunnet vi har laget oss, foregår døgnet rundt; for åpen scene; i alle kanaler. Og vi blir frivillige eller ufrivillige tilskuere til det hele; det preger oss hele dagen; det preger humøret vårt, arbeidet vårt, vårt sosiale liv, vår selvfølelse, vår evne til å tenke og fordype oss; og ikke minst vår evne til å vise kjærlighet.
Vi blir rett og slett en del av dette nyhetstyranniet selv.
Bibliotekaren Rita (@madamknipe) på Twitter sier det godt når hun skriver: «Kor morosam er eigentleg tweet nr 4945 om kor idiotisk [valfri person som har meint borti staur og vegg] er? Kva er det godt for anna enn for å stadfeste at eg er på rett side, med i flokken, ev. leiar flokken.»
Last Christmas
Du, la oss glemme nyheter i dag, siden det er fredag.
La oss heller dra til London; det er snart jul og hva er vakrere enn London i julen. Roen og stillheten finnes faktisk i …..
Millionbyen London.
Her om dagen fant jeg også ro på kino ved å se filmen Last Christmas.
Fantastisk film, og du får en lengsel til London som gjør at du tenker: himmel så vakkert det er i London når det er jul.
Filmen Last Christmas tar for seg livet til vanlige mennesker (helt utenfor nyhetsbilde).
Mange av dem er hjemløse og sover på gata. Det er enkle, travle mennesker som oppdager at uansett skjebne, ligger det meningsfulle og gode i livet først og fremst i det å hjelpe andre. Vi følger dem i deres jakt på sjelefred (uten mobiltelefon) i julepyntede folksomme gater med små typiske engelske gateleiligheter, puber og forretninger i verdens-metropolen London.
Er du ikke forelsket i London fra før, blir du det etter å ha sett filmen Last Christmas.
En kjent engelsk blogger skrev etter å ha sett filmen: “Because MY GOD there is no place like London at Christmas. If you’ve never been or you can’t go, then see Last Christmas.»
Dersom du ikke kan få reist til London nå i julen, så se filmen (eller les Ossie`s Corner). Reiser du imidlertid til London nå i julen så må du også se en kamp på Stamford Bridge.
Kan blått anbefales!
Chelsea spiller fantastisk for tiden.
Hjemløshet og flotte fotografier
På Stamford Bridge i Fulham ble det arrangert «The Big Sleep Out” forrige fredag (16/11-19).
Masse Chelsea-fans tok med seg sovepose og overnattet på tribunene på Stamford Bridge til inntekt for hjemløse rundt om i bydelene i nabolaget. Stadig flere blir hjemløse i London, dessverre – og engelskmennene benytter juletiden til å samle inn penger for å hjelpe dem.
Samme natt som «The Big Sleep Out” foregikk på Stamford Bridge (16/11), døde en veldig kjent fotograf i England Terry O`Neill.
Terry O´Neill var en meget dyktig fotograf som har tatt mange ikoniske fotografier. Han hadde mange utstillinger over hele verden som alltid var godt besøkt. Mange av hans mest kjente fotografier er fra Kings Road på 1960- og 1970-tallet.
Terry O`Neill sine fotografier fanger motivene hans ærlig eller i ukonvensjonelle omgivelser.
En av dem han tok noen flotte fotografier av, var den kjente fotballspilleren og Chelsea-legenden: The King of Stamford Bridge, Peter Osgood.
Tilskuere som ikke lenger vil være tilskuere
I det siste har tilskuerne og det som skjer på tribunene, kommet i fokus i fotballen.
Tilskuerne har alltid vært ikke-nøytrale observatører til kampen, men det nye er at de ikke vil være bare observatører lenger. Siden fotball nå er definert av mediene til å være underholdning, er det ikke nok å synge bare når laget ditt virkelig gjør det bra eller trenger din støtte.
Nå vil tilskuerne synge og feste hele tiden uansett hva som skjer i kampen.
Tilskuerne vil synge først og fremst fordi det er morsomt å synge sammen med andre.
Dersom fotballen ikke underholder (fotball kan som kjent være underholdning, men behøver slett ikke å være det), så vil man og skal man være aktiv allikevel på tribunen; og da kan de like gjerne synge (eller bruke pyro).
Kanskje i fremtiden så vil tilskuerne synge sammen på banen en dag, og så spilles selve kampen en annen dag?
Fotballen er også blitt en stor del av nyhetshysteriet i mediene i dag, og spørsmålet er vel om spillet vil overleve denne støyen fra «kassaapparatene» i mediemarkedet.
En fotballromantiker i England la ut dette bilde på sosiale medier og skrev under bilde: «This old, torn, tatty, deflated football is a great visual metaphor for the state of modern football. Once the corporate whores have sucked the very life force from the game all that will be left is a shrivelled husk.»
Mourinho og skråsikkerhet
I London forbereder nå Jose Mourinho seg på kamp i morgen som Tottenham-manager.
Det går nok ikke like godt hjem på Kings Road, men slik er altså kjendiseriet innen fotballen; Jose Mourinho må som alle andre kjendiser ha oppmerksomhet og hva gjør man ikke for å komme i nyhetsbilde; jo, man venter til en storklubb mangler manager og så koste hva det koste vil, så tar man jobben.
Jose Mourinho kunne ha vært en helt på Stamford Bridge hele sitt liv.
Ved å bli manager for først Manchester United og nå Tottenham, vil de færreste bry seg om ham når han som gammel mann kommer på besøk på Stamford Bridge.
Dessverre vil det bli slik; vi var jo alle svært blått glad i Mourinho.
Chelsea forbereder seg på kamp mot Manchester City oppe i Manchester i morgen, og det vil kunne bli vanskelig å slå et Manchester City lag som tapte sist mot Liverpool, og som er i poengnød i forhold til ambisjonene sine.
Etter mange Chelsea-seire på rad snakker de unge Chelsea-spillerne nå om at alt er perfekt i Chelsea for tiden, og for alle oss som har spilt noen fotballkamper så vet man at da står gjerne hovmod for fall.
Jeg er alltid litt usikker før kampene fordi bestemora mi alltid sa så skråsikkert: «Det fins ikke noe kjedeligere enn skråsikre folk».
Idyll
Selvtillit har jeg imidlertid på Chelsea sine vegne, og jeg føler meg opplagt.
Som poeten Kjersti Bjørkmo skrev en dag i denne uken: «I dag var jeg opplagt. I dag oppdaget jeg allerede på vei til jobb at jeg hadde tatt genseren på bak-fram. En sånn årvåkenhet gir selvtillit.»
Sikkert en del Chelsea-spillere også som sier det slik i morgen i garderoben før kampen mot Manchester City når de i ren nervøsitet oppdager at de har tatt på seg drakten bak-fram.
Kos deg i helga; ikke hør på nyheter, la mobilen ligge, drøm at du er på en pub i julepyntede London og se filmen Last Christmas.
La ikke noe (som for eksempel et Chelsea-tap i morgen) forstyrre idyllen.
Som Børge Haukland skrev på Twitter under sin ferie: Har vært veldig hyggelig på ferie. Helt til sønn midt på fjerde dagen helt ut av intet sier: «Jeg håper virkelig ikke LSK rykker ned i år.» Akkurat der og da røyk idyllen.
God helg!!!
Eirik
PS! Her er et bilde til av Terry O`Neill av Peter Osgood. Noe sier meg at Osgood også ville ha vunnet Skal vi danse om han hadde levd og vært ung i dag:
