Fredag morgen, siste arbeidsdag i uka. Det er kun et par grader ute, himmelen er klar og blå som Chelsea sine nye drakter, skogsåsene i Østmarka står som en skulpturpark i flomlys bortover og småfuglene holder sin vanlige konsert.
Og her sitter vi hjemme …
Mens det er vår utenfor …
Frustrasjonen med hjemmekontor og digitale møter toppet seg i går, da jeg var innkalt til og hadde godtatt to møter på samme klokkeslett. Situasjonen roet seg imidlertid noe da jeg oppdaget at jeg var eneste deltaker i det ene. Og hadde innkalt meg selv.
Jeg tvitrer ikke så mye for tiden (siden jeg er så fæl på håret), men jeg ser noen som tror at i år, er det sannsynlig at Chris Rea og Maria Mena allerede er hjemme, når det nærmer seg jul.
Når sant skal sies begynner jeg også å bli skikkelig drittlei av å finne glede i de små ting nå (det vil jeg forøvrig gjerne ha protokollført).
Resterende kamper denne sesongen
Den franske fotballigaen har kansellert denne sesongen. I England er det enda til behandling om sesongen skal kanselleres eller spilles ferdig. Det går rykter om at de resterende kampene skal spilles i sommer på en såkalt nøytral arena uten tilskuere; altså kun en ren TV-overføring av kampene. Da blir de resterende kampene i Premier League bare som noen TV-programmer i TV-selskapene sitt tilbud på underholdningsprogrammer nå i sommer.
Noe sier meg da at en nøytral arena vil befinne seg enten i Liverpool eller i Manchester.
TV-selskapene sliter som alle andre økonomisk i disse koronatidene. De vil sikkert derfor be om at alle spillerne på lagene som spiller MOT Liverpool eller Manchester United, har en grå ensartet drakt på seg uten navn på ryggen. De andre lagene er jo kun statister i TV-programmene deres allikevel, og det kan ikke være nødvendig å måtte gi DISSE lagene noe oppmerksomhet.
Dette vil gi en mye billigere produksjon.
Sendingene blir da bærekraftig som det heter (ikke spør meg hvorfor; jeg kjenner ingen som bærer TV-sendinger, og som i tillegg er kraftig).
I grå ensartede drakter og uten navn
Dersom spillerne på alle lagene som møter Liverpool og Manchester United, har en grå ensartet drakt på seg i kampene mot dem, vil det bli mye lettere for TV-selskapene. De nye unge kommentatorene behøver ikke da lenger å huske navnene på andre enn de som spiller på Liverpool og Manchester United.
Kosteffektivt, som det heter i bedriftsøkonomien.
Kampene til Liverpool og Manchester United vil inngå i TV-tilbudet som rene underholdningsprogram. Da MÅ de to lagene nesten vinne kampene sine. Kampene vil spilles som vanlig etter vanlige regler, men de avgjøres i stedet av antall likes på Facebook, Twitter og Instagram. Det er vurdert å ta i bruk et stemmesystem på internett i stedet for de sosiale mediene, men etter NRK sin avvikling av Grand Prix er ikke dette særlig fristende lenger.
Da kan de risikere at Liverpool og Manchester United taper.
Minner og forelskelser
På onsdag i denne uka var det akkurat 50 år siden Chelsea vant FA-cupen i 1970 ved å slå Leeds 2-1 etter ekstraomganger i omkampen på Old Trafford. Samme dag var det også 14 år siden Chelsea vant Premier League back-to-back i 2006 ved å slå Manchester United 3-0 på Stamford Bridge; og i går var det akkurat 15 år siden Chelsea vant Premier League første gang i 2005 ved å slå Bolton oppe i Bolton 2-0.
Sterke minneverdige øyeblikk for en blå fotballromantiker som meg.
Jeg var bare 13 år gammel da Chelsea vant FA-cupfinalen i 1970. De to cupfinalekampene (begge med ekstraomganger) og fotballaget Chelsea ble mine første store forelskelser.
Noen av spillerne fra den gangen begynner nå dessverre å falle fra.
For noen uker siden døde Chelsea sin berømte keeper fra cupfinalen i 1970, Peter The Cat Bonetti. Så døde Leeds fantastiske midtstopper fra cupfinalen i 1970, Norman Hunter, av koronavirus. Nå på onsdag døde Leeds sin flotte kaptein fra 1970-årene, Trevor Cherry. Alle de tre var store fotballegender som er blitt behørig hyllet i engelsk presse.
Engelskmennene elsker sin historie og sine helter på en helt utrolig flott måte.
Studio og fest
Da Chelsea vant Premier League første gang i 2005 i Bolton, satt jeg i Canal+ studio i Oslo sammen med min meget gode blå venn, Roy. Da seieren var klar, la Roy et stort Chelsea-flagg utover gulvet foran det bordet i studioet vi satt ved under sendingen. Etter sendingen gikk vi på den norske Chelseafansen sin stampub den gangen, Belfry pub.
Og FOR en blå fest det ble på Belfry den kvelden!
Da Chelsea vant Premier League året etterpå også (2006) med å slå Manchester United 3-0 på Stamford Bridge, var jeg tilstede på Stamford Bridge. Stemningen før kampen, feiringen inne på Stamford Bridge etter kampen; og ikke minst feiringen ute i gatene etterpå; det var HELT ubeskrivelig.
Jeg glemmer det aldri!!!!
Bildene fra seiersfesten 29/4-2006 i bydelene Chelsea, Fulham og Kensington har for alltid frosset seg blått inn i mitt sinn.
Takk for denne sesongen
Dette blir siste utgave av Ossie`s Corner denne sesongen. Fotballsesongen ser jo ut til å være over for lengst, men her i Ossie`s Corner har vi holdt det gående i et håp om mer fotball. Nå ser det ikke ut til å bli flere kamper denne sesongen (evt. i sommer, med bare TV-overførte kamper).
Jeg ønsker å takke deg for følge gjennom denne sesongen.
Det har vært en stor glede å få deg på besøk på fredagene, og jeg håper du har likt både Londonhistoriene, fotballen og det gode fredagshumøret når du har vært her på besøk. TUSEN TAKK til alle dere som har støttet driften av bloggen økonomisk. Det har betydd mye.
Neste sesong starter fredag 11/9-2020
Neste sesong starter fredag 11/9-2020 her i Ossie`s Corner. Så får vi håpe fotballen er tilbake som normalt både her i Norge og i England da. I år har vi feiret 10-års jubileum her i Ossie`s Corner, og jeg vil avslutte som vanlig (hver sesong) med musikkvideoen We are The People med Empire of The Sun:
Ha en flott fredag, ha ei riktig god helg og ha en deilig sommer!
Igjen; TUSEN TAKK for følge denne sesongen, og vel møtt igjen fredag 11/9-2020.
Eirik
PS! Chelsea betyr mye for mange. Her 85-årige Kusum Kaneriya fra India:
Tusen takk for inspirerende tvitringer denne uken fra Kjersti Bjørkmo, Tove Lindseth, Miriam Håland og Kai Lofthus i forbindelse med skrivingen av denne artikkelen.
