Så falt Bratseth ut av skapet.
Himmel så moro det var å se ham miste fatningen i studio på tirsdag etter kampen Atletico Madrid – Chelsea.
Vanligvis er det jo vi som sitter hjemme som mister fatningen av å høre på disse tidligere spillerne, kjendisene, ekspertene, kommentatorene når de for det meste vurderer de etiske sidene ved eierskap, management, pengebruk og spillernes lønninger i stedet for selve kampene.
Alt de ikke egentlig ikke kan vite noe om, diskuterer de vanligvis livlig i disse studioene.
Når kampene analyseres så er det som om det var den tredje verdenskrig, der de vet alt om det gode og det onde i menneskeheten. Nett-trollene rundt omkring i hjemmene får gode tider etterpå på internett når de spruter sin eder og galle utover fansen til det laget og deres spillere som der og da ikke lever opp til forventningene til studiokjendisene.
For tiden er studiokjendisene sitt favorittlag Liverpool helt i toppen av ligaen, og der ”i gården” er det virkelig mange nett-troll. På internett flommer det nå over av alle mulige slags forferdelige ytringer. Ytringene fra nett-trollene til Liverpoolfansen innledes gjerne med YNWA før det fortsettes med å gi deg inn om at verken du eller ditt lag fortjener livets rett.
Himmel; – at det er mulig for både studiokjendisene, Rune Bratseth spesielt, og nett-trollene å bli så ulykkelig av noe så moro og så uskyldig som fotball og fotballkamper.
Livet er festligere for de som liker fotball, heter det – men jeg er ikke så sikker på det. For noen må livet som fotballinteressert rett og slett være gørr kjedelig og bare vondt.
Det er jo ufattelig at så fine TV-sendinger fra kampene som vi nå får inn i stuene våre, kan ødelegges i det hele tatt. Alt TV-selskapene behøver å gjøre er ikke å ødelegge det fantastiske produktet de skal formidle til oss, men de greier faktisk å ødelegge det med disse TV-studio sendingene i forbindelse med kampene.
Heldigvis for både TV-studioene og oss så nærmer det seg nå sommerferie.
Du begynner å se det på disse kjendisene at de er slitne av å sitte der i flere timer i et ”kaldt” TV-studio, stort sett uten å gjøre noe som helst annet enn å se på kamper med lag som ikke engasjerer dem i det hele tatt.
Chelsea, Mourinho og Abramovich har jo vært denne ukens ”onder”, og det er ikke med lett blått hjerte man ser disse studiokjendisene og alle nett-trollene ”legge ut” mot vårt lag på denne måten.
Særlig må det være hardt for de helt unge å høre på ut-kjeftingen og språkbruken som brukes om deres favorittlag.
At nett-trollene som gjerne er unge menn med en nærmest asosial legning, er skruppelløse overfor andre unge og barn kan man forstå skjer. At middelaldrende menn i dress i et TV-studio er totalt respektløse overfor den fantastiske rike lidenskapen som skapes for et fotball-lag i et barnesinn er totalt uforståelig.
Ok, da har jeg fått sagt det.
Det var faen meg godt.
Det er fredag, og Chelsea skal møte Liverpool i helga. Vanligvis bruker vi å snakke litt om vår motstander i helgens kamp og nevne episoder fra Chelseas kamper mot nettopp dette laget gjennom historien.
Når det gjelder Liverpool som er medienes eget lag, så tror jeg at jeg overlater det til mediene selv å snakke om Liverpool. Som en skrev på Twitter denne uka: ”Liverpool har fått byggetillatelse for et nytt fotballanlegg. De skal bygge bibliotek.”
Chelsea skal imidlertid møte Atletico Madrid neste onsdag i den andre semifinalen i Champions League. Det blir virkelig spennende. Etter 0-0 mellom lagene i den første kampen på tirsdag, er absolutt ikke noe avgjort. Chelsea viste en heroisk innsats i denne første kampen på et stadion i Madrid det nesten ikke er mulig å vinne på for bortelagene.
En av våre store stjerner forrige tirsdag i Madrid var Gary Cahill. Han viste midtstopper-spill av verdensklasse i denne kampen. Jeg kan ikke få fullrost nok den høye, raske, sterke og bestemte midtstopperen Cahill.
Jeg ble blått stolt av å se på Gary Cahill i Madrid på tirsdag.
Etter den uke vi har lagt bak oss i mediebilde, har jeg en Python IPA til oss i dag. Dette er en svært lys og kraftig IPA. Den er dobbelt humlet, og er på hele 6%. Nydelig er den. Helgen kommer ”i blodet” på en måte, og du vil allerede etter første slurken helt glemme Rune Bratseth.
Vi gleder oss til ny kamp mot Atletico Madrid på onsdag i neste uke.
Neste helg skal vi spille mot Norwich i ligaen i denne sesongen siste hjemmekamp, og da vil jeg være tilbake med episoder og historier fra Chelseas kamper mot dette flotte østkystlaget her i Ossie`s corner neste fredag.
Ønsker deg ei riktig god blå helg, lykke til mot Liverpool på søndag, og nyt våren og sola.
Forhåpentligvis skinner sola på alle nett-trollene slik at de sprekker.
Vær stolt av at du er blå, og jeg avslutter med vår blå nasjonalsang Carefree. Sangen ble laget av Chelsea fan nr. 1 gjennom alle tider Mickey Greenaway i midten av 1980-årene da fiendtligheten mot Chelsea var mye større enn den er i dag: «Carefree, wherever we may be, We are the famous CFC, And we don’t give a f**k, Whoever you may be, ‘Cos we are the famous CFC…»
Eirik
PS! Her er et flott bilde av våre fantastiske spillere på 1970-tallet Ian Hutchinson, Alan Hudson, Steve Kember og Bill Garner mens de deltok i en moteoppvisning i 1973 for moteklær butikken Mr. Freedom Fashion Boutique.
PS! Du kan tro at bygdelagene den gangen oppe i Yorkshire gledet seg til ”å ta” disse moteløvene i kampene rett etterpå.
PS! Mediene mente den gangen at det at fotballspillere deltok i moteoppvisninger og at de hadde langt hår, var begynnelsen til slutten på hele menneskeheten.
PS! Du kan lese mer om Chelsea sin kamp mot de etablerte fotball- og mediemiljøene gjennom hele klubbens historie i min bok Carefree som du kan få kjøpt i en nettbokhandel her i Ossie`s corner
PS! Etter de siste ukenes TV-studiosendinger i forbindelse med kampene, kan det være forfriskende å høre den tidligere managerpersonligheten Brian Clough ta igjen mot studiokjendisene til TV-selskapene:
