”Den jævla drittsekken av en ballgutt”, skrek farsan under kampen mot Swansea på onsdag. Selv om farsan er Tottenhamfan, og ikke unner oss blå en dritt, så ble han rasende på den ballgutten til Swansea, som ikke ville gi fra seg ballen til Eden Hazard. ”Gi den drittsekken en på tryne”, fortsatte han, og knyttet neven mot den jævlig bortskjemte tosken av en guttunge som lå over ballen, slik at Hazard ikke fikk tak i den.
Jeg følte vel noe av det samme.
Farsan hev seg på VG Nett sitt kommentarfelt onsdag kveld, og hans språkbruk var muligens noe i tøffeste laget. Morsan hadde nemlig lest det. Hun ringte meg i går, og utalte som vanlig stor skuffelse og indignasjon over farsan sine utblåsninger rett på nett.
”Det er nedverdigende”, sa hun – ”jaggu bra det ikke var på Facebook han skrev. Tenk om alle mine fine venninner i media hadde lest hans fryktelige innlegg”. Hun grøsset så tydelig over tanken på det, at jeg nesten kunne se hennes rystende blikk rett gjennom telefonen. ”Det var jo helt riktig at Eden Hazard fikk rødt kort”, sa hun. ”Tenk å sparke en unge”, sa hun – og fortsatte tydelig bebreidende ”han sa ikke en gang god dag til gutten, spurte ikke hvordan det stod til med ham, og ikke så mye som bukket til den gutten han tydeligvis ikke hadde møtt før”. Hun ble mer og mer opphisset, ”tenk han spurte ikke gutten høflig om det var en mulighet for å kunne få ballen tilbake heller, eller om det kanskje passet litt dårlig akkurat da; – og han var jo direkte uvennlig mot denne stakkars farløse gutten”. Jeg hørte på stemmen hennes at hun var på bristepunktet, og at hun levde seg dypt inn i denne nylig oppdagede, grusomme barnemishandlingen.
”Et øyeblikk, morsan” – sa jeg, ”gutten er sønnen til en direktør i Swansea”. Dette hjalp ikke noe på morsan sin fordømmelse. ”Tenk om gutten hadde vært sønn av selveste Harald Stanghelle i Aftenposten da”, sa hun – ”det hadde vært skandale det”. Selv om jeg ikke så henne (jeg slår aldri på Facetime når jeg snakker med henne, som du sikkert forstår), skjønte jeg godt både på stemmeleie og ordlyd hos henne, hvilket omfang en slik skandale ville ha fått. Eden Hazard hadde måttet sitte inne på livstid.
Ute av Ligacupen er vi i alle fall. Å komme til finalen for å møte Bradford som spiller på det laveste nivået i den profesjonelle ligaen, er vel egentlig ikke noe å trakte etter heller. Tenk om vi hadde tapt for dem i finalen? Vi hadde vært til latter på alle revyer i hele England i minst 10 år fremover. Skjønner derfor godt at gutta ikke ga alt (det var vel rimelig lett å se) i den kampen i Wales på onsdag. Sikkert moro å få spille på Wembley, men ikke for enhver pris. Det ville kunne bli som å by opp til dans, og kanskje få nei.
På søndag møter vi vår lillebror Brentford i FA-Cupen. Brentford er like i nabolaget til Chelsea, men klubbene har faktisk kun møttes 11 ganger tidligere. Det var i perioden 1935 til 1950. En vårdag i 1936 møtte vi Brentford på deres hjemmebane Griffin Park. Over 34.000 hadde møtt frem for dette bydelsoppgjøret. Vi tapte kampen 2-1, og vår profilerte målscorer den gangen George Mills greide ikke å score i det hele tatt. George Mills var en meget lojal Chelseaspiller fra 1929 til 1943. Han ble etter sin aktive karriere trener i Chelsea. Så du kan trygt si at hele hans liv var helt blått, og dette er slik vi blå setter ufattelig stor pris på.
Georg Mills sin lojalitet mot Chelsea, minner oss blå om vår lojale spiller i dag, Frank Lampard. Han er det nå som gir oss et blått mot og en blå glede i en tid med spill som er så opp og ned, og med en manager som vi vel alle verken liker, eller har noe tro på. Da er det godt å ha ”Super Frankie”. Han setter pris på oss også. Han er klar over at hans liv ble blått akkurat slik det ble det for George Mills. Vi heier på deg i hver kamp, Frank. Vår blå kjærlighet og hengivenhet er enorm for deg, og vi setter ufattelig pris på den takknemmelighet du viser oss også. Du er – og vil alltid bli – en av de helt store i vårt blå kongelige hjem på Stamford Bridge.
Brentford holder til like ved Fullers Brewery i Chiswick. Jeg har derfor funnet det eneste riktige ølet til oss før en slik kamp, nemlig London Pride. Dette er et champion øl, og er det mest solgte ølet i England. Brentford sin hjemmebane Griffin Park er den eneste banen i den profesjonelle ligaen i England som har en pub på hvert hjørne. Det er virkelig en koselig bane, og med en topp stemning på tribunene. Banen tar ca. 13.000 tilskuere i dag, og normalt er det en ca. 6-7.000 på hjemmekampene deres. Vår nesten norske Ove Røsler er deres manager, og han gjør det meget godt. Klubben ligger helt i toppen av League 1 akkurat nå.
Navnet på banen til Brentford – Griffin Park – har den fått etter det ”dyret”(griffin) som finnes i logoen til Fullers Brewery. Dette viser hvilket ”Fullersland” dette er. En griffin er et vesen fra gresk mytologi som hadde løvekropp og et hode som en fugl. Kanskje symboliserer dette dyret godt den kampen som skal spilles på søndag, av de to nabolagene, med så helt ulik historie. Denne kampen er FA-Cup i England på det aller ypperste. Hele vest-London vil stå på hode når deres lag Chelsea møter den helt lokale stoltheten Brentford. På pubene i Brentford og i Chiswick vil det summe ekstra mye i helga på grunn av denne begivenheten. Vanligvis diskuterer de Chelsea og Brentford hver for seg på lørdagsformiddagene, men denne helgen skal altså de to lagene møtes, og det beste laget i den ene kampen på søndag, vil gå videre. Alt kan skje i en kamp, og alle imøteser akkurat denne kampen. I hovedgata Chiswick Road i Chiswick kan denne kampen nesten sammenlignes med et pavebesøk fra Roma.
Vi skjenker oss litt London Pride til på denne fredagen. Kos deg på søndag med denne spesielle kampen vi skal spille. Det vil bli helt fult på Griffin Park, og stemningen og atmosfæren vil være helt spesiell allerede lenge før kampen begynner. Familier vil møtes på søndag. Søsken, ektefeller, samboere, barn, barnebarn, onkler, tanter kommer på denne kampen, og alle vil treffe en slektning eller god venn de ikke har møtt på lenge.
For en kamp dette skal bli.
Det blir blått spennende også.
God helg!
Eirik
PS! Jeg ble tidlig glad i øl.
PS! Her er et bilde fra en gang farsan hjalp morsan med handlinga til helga.
PS! Bilde er tatt før de ble skilt.
PS! Med referanse til utvisningen av Eden Hazard på onsdag, og i disse dopingsnakktidene innen sykkelsporten, fortelles det at vår gamle frittalende manager Tommy Docherty en gang uttalte: ”After the match an official asked for two of my players to take a dope test. I offered them the referee.”
PS! Har du litt tid i dag, kan vi sammen se på en flott video om Frank Lampard, til musikk fra Band of Horses sin nydelige melodi ”The Funeral”. Litt mer London Pride først, kanskje?
http://www.youtube.com/watch?v=I4XUG3HZfPk
