Palmer igjen, sang de så høyt på Stamford Bridge at himmelen ble svart av misunnelse. Cole Palmer er fotballens svar på ballettens Rudolf Nurejev. Palmer danset rundt med Everton-spillerne til et bifall fra 40.000 mennesker som sang av en slik beundring og glede, at det føltes som det var siste sats i musikken til balletten Svanesjøen laget av Tsjajkovskij.
En norsk tolvåring like ved siden av meg, hadde Chelsea-drakt med Palmer skrevet på ryggen. Han var på kamp på Stamford Bridge for første gang sammen med sin far. Hver gang folk på tribunen sang Palmer igjen, ble gutten ti centimeter lengre. Hans ansikt og smil ble til hjørnesteiner i en glorie han skal få bære resten av livet.
Gutten kommer til å huske kampen Chelsea-Everton 6-0 så lenge han lever.
Et hav av vaiende hvitveis
Gamle, nye, vakre, pene Stamford Bridge fra 1877, med spillerne ute på banen, menneskene på tribunene og selve den mørke mandagskvelden, ble nyvasket. Tribunene som stakk seg opp i skyene, Chelsea-spillerne med sine gode prestasjoner og sine vakre samhandlinger ute på banen og sangen og gleden fra Chelsea-fansen, gjorde at det lignet på selve skapelsen. Luften var et mysterium i godhet, og menneskene var et hav av vaiende hvitveis.
Det var som om fotballen nettopp hadde blitt funnet opp.
Palmer igjen, sang alle:
Palmer again
Palmer again
Palmer again
Palmer again
Palmer again
Olé, Olé, Olé
Og så var det på `an igjen, enda høyere: Palmer again …
På en corner ble det et stopp i spillet. Palmer ble stående ute på banen foran oss på The Shed End. Folk sang Palmer igjen så høyt at det var som om guden Zevs ble hyllet under et slag i gamle Grekenland.
Men det var Cole Palmer som ble hyllet.
En personlighet er skapt
Palmer stod stille og upåvirket av at folk var i ferd med å kaste en laurbærkrans av sang over ham. Ikke noe vesen hverken i himmelen eller på jorda, kunne ha blitt hyllet mer enn Palmer der han stod midt i flomlyset ute på banen, omkranset av en mørk menneskemasse på tribunene som sang til krampen tok dem for å få hans oppmerksomhet.
Palmer ga ikke èt tegn tilbake til folk på tribunen.
Han var konsentrert om oppgavene han skulle gjøre når corneren ble tatt, og småpratet med sine medspillere for å være beste mulig forberedt når spillet ble satt i gang igjen. Palmer var åpenbart upåvirket av tilbedelsen. Han gikk i ett med spillet selv i en beundring fra 40.000 mennesker som truet med å gå opp i en høyere enhet for hans skyld.
Et mysterium og en personlighet var født, og nyheten ble feiret med sangen Palmer igjen.
Fyrverkeri slår aldri ekte glede
Jeg har vært på mange kamper på Stamford Bridge, men ingen med en stemning som den som var der mandag kveld. Frustrasjon er det som har preget stemningen tidligere denne sesongen, men på mandag var det som om gleden ble dobbelt vunnet tilbake.
I engelsk fotballkultur blir det stille på banen når laget deres gjør det dårlig. Problems on pitch, problems off it, sier engelskmennene. I Norge har vi en fotballkultur hvor det er en liten gruppe på tribunene som skal lage stemningen, de synger under hele kampen enten det går godt eller dårlig. For norske medier blir derfor den stillheten som oppleves på engelske kamper når det går dårlig, til at det er turister som ødelegger.
Men det er de samme turistene som tar helt av når det går godt.
Grupper som er på fotballkamp kun for å lage stemning (uansett hvor mye fyrverkeri de har), kan aldri skape den stemningen som fotballinteresserte tilskuere (uansett fra hvilket land de kommer) kan lage i ekte glede over det som skjer på banen.
Gleden må ha en kontrast.
Du får ikke glede uten skuffelse.
Fotballens vidunderlige verden
Etter kampen mandag gikk jeg av banen som om det var Tidens- og Skjebnens kveld. Ei uke var lagt bak meg i England med kampene Leeds-Sunderland i Leeds, Hull-Middlesbrough i Hull, Crawley-Colchester i Crawley og Chelsea-Everton i London.
Hvilken rikdom den engelske fotballkulturen er.
De spiller ikke fotball i England, de ER fotball.
Tolvåringen sammen med sin far, gikk foran meg ut av banen. Palmer kunne jeg lese på ryggen på drakten hans. Gutten kunne nesten ikke tro det han hadde fått opplevd. Hans smil lyste opp i gata utenfor. Bare han ikke tror at det blir slik hver gang, tenkte jeg, men all glede har en tendens til å legge seg som en buffer av håp du kan bruke i motgang.
Rundt oss ute på gata, begynte de å synge Palmer igjen.
Det er helg og jeg er hjemme. Fremdeles tar jeg meg i å synge Palmer igjen. Håper min sang har smittet over på deg, og ha en riktig fin fredag og ei god helg.
Eirik
