Redaktør Egil i Chelsea Supporters Norway sitt medlemsblad ringer; – ”du, Eirik – kan du lage et intervju med deg selv i artikkelserien ”I fokus” til det neste supporterbladet?”
”Ja”, sier jeg, ”— det kan vel være mulig det–”.
Drar liksom litt på det – hvordan intervjuer man seg selv, tenker jeg, der jeg sitter på en taverna i Plaka i Athen.
Kanskje jeg skulle slippe til hverdagsschizofrenien i meg.
Tør jeg det da, tenker jeg; – skjønt de fleste vet jo om denne tilstanden som vi alle har.
Ja, men vil du virkelig la leserne få ta del i din, tenker jeg videre, og ser ut som et spørsmålstegn i ansiktet der jeg sitter – i en mørk kveldsstemning, bare opplyst av det vakre Akropolis.
En gang hadde jeg med meg noen fra jobben på kamp på Stamford Bridge i London, og da vi kom hjem igjen, spurte en av dem meg: ” hvordan kan du som er så seriøs på jobben, være så totalt useriøs når du er på fotballkamp?”
Jeg hadde ikke noe godt svar til ham den gangen, og har det vel ikke fremdeles.
På bordet foran meg der på tavernaen i Plaka, ligger det to bøker som jeg har tatt med meg på ferie. Den ene boka er første bind i Platons samlede verker, og den andre er en bok om Chelsea’s Cult heros.
Filosofen Sokrates og den tidligere Chelsealegenden og playboyen Alan Hudson var det altså jeg leste om akkurat nå.
Bra ingen ser at jeg leser to så forskjellige bøker samtidig.
Jeg skynder meg for sikkerhets skyld å legge noe over bøkene slik at ingen oppdager dem.
Kanskje er det svaret til min kollega på jobben; – det finnes både en Sokrates (bunn seriøs) og en Alan Hudson (livets glade gutt) i meg.
Jeg prøver et lite eksperiment når jeg først skal intervjue meg selv, og lar den seriøse delen i meg (heretter benevnt Sokrates) intervjue livsnyterdelen i meg (heretter benevnt Alan Hudson).
Tro meg – jeg vet ikke om dette går bra!
Sokrates og Alan Hudson er altså i dette intervjuet begge Eirik Havdahl.
Den seriøse stemmen i meg intervjuer livsnyterstemmen i meg. Begge stemmene har trådt ut av meg, og de sitter sammen ved et bord på en taverna i Plaka i Athen.
Sokrates har et glass vann foran seg, mens Alan Hudson har en pint Amstel.
- Sokrates: hvor gammel er du?
- Alan Hudson: jeg er 58 år.
- Sokrates: så gammel???
- Alan Hudson: ja, – tenk, men alderen hemmer meg ikke. Forresten er du like gammel.
- Sokrates: hvor er du fra da?
- Alan Hudson: jeg er fra Klæbu like sør fra Trondheim, akkurat som du
- Sokrates: men du bor ikke der nå?
- Alan Hudson: nei – jeg bor på Fjellhamar, men er født og oppvokst i Klæbu. Spilte aktivt fotball for Klæbu I.L gjennom hele oppveksten, og var siden også trener for laget.
- Sokrates: men er det noen karriere å slå i bordet med da?
- Alan Hudson: tenk, – jeg spilte på guttekretslaget for Trondheim sammen med mange Rosenborgspillere blant annet.
- Sokrates: og når fikk du denne galskapen for Chelsea?
- Alan Hudson: galskap du liksom. Det må jo være mulig å ha en lidenskap her i livet. Jeg var bare 13 år 11. april i 1970 da jeg så den første cupfinalene av to mot Leeds på TV hjemme i stua – sort/hvitt TV forøvrig. Jeg ble helt frelst denne dagen, og har siden liksom aldri kommet over det. De blå var ikke favoritter mot maskinlaget Leeds, men laget kom tilbake både fra 1-0 til Leeds og 2-1 til Leeds slik at kampen endte 2-2. Omkampen på Old Trafford 29. april i 1970 vant vi 2-1, og Chelsea ble cupmestere. Du og du – så artig.
- Sokrates: så du er altså en typisk medgangssupporter?
- Alan Hudson: ja, men det kom jo dårligere år etter dette.
- Sokrates: det kunne jo du umulig vite om da du ble fan, så medgangssupporter er du. Fakta taler for seg selv.
- Alan Hudson: er det så galt da, – å være medgangssupporter?
- Sokrates: ja, du er jo litt hovmodig mot de yngre nye av av Chelseafansen som er kommet til i de senere årene, er du ikke?
- Alan Hudson: nei – det har jeg aldri vært, men jeg er enig i at jeg er for snar å si at jeg har vært fan siden 1970, straks jeg har fortalt at jeg er Chelseafan. Forbaska svakhet, men det er ikke enkelt i det hele tatt å fortelle at jeg er Chelseafan. Mediene skal selge, og vi er ikke så mange Chelseafans her i Norge. Å skrive positivt om Chelsea ligger det ikke mye inntekter i. Tvert imot ligger det vel mye penger i å skrive negativt om Chelsea.
- Sokrates: er det feil å nå; – å tjene penger? Hvis det er 50.000 Liverpoolfans i Norge så må da mediene si noe pent om Liverpool. Videre vil det jo da falle i smak hos Liverpoolfansen å si noe stygt om Chelsea siden dere er så få, og siden Chelsea er en konkurrent til Liverpool. Det er jo helt logisk.
- Alan Hudson: du og denne logiskheten din. Dette handler om lidenskap, og så snakker du om å si det som passer best. Fy faen for ekkelhet. Er det rart skribenter, fotballreportere og fotballeksperter er halvdøde i blikket når de er 45 år.
- Sokrates: har du familie?
- Alan Hudson: ja akkurat som du, er jeg gift med Irene. Og så har jeg to døtre fra et tidligere ekteskap – Tina og Lisa. Irene har også to barn fra sitt tidligere ekteskap – Emil og Karoline.
- Sokrates: er det noen andre i familien som lider av denne galskapen din også?
- Alan Hudson: nå må du slutte med dette galskapspratet ditt. Irene er ikke det spor interessert i fotball, men mine to døtre er litt interessert. De har Chelseadrakt begge to. Ellers er bror min også interessert i fotball. Trond – bror min – har en sønn Richard som også er lidenskaplig Chelseafan.
- Sokrates: er det sant at Irene gjerne steller i hagen når du ser Chelsea-kamp for at ikke naboene skal tro du er voldelig?
- Alan Hudson: det er nå bare en spøk fra henne da, men hun synes jeg blir alt for høylydt. Jeg lever meg så inn i kampen at jeg farer høylydt opp rett som det er under kampen, kjefter og smeller på spillerne når det går dårlig, men roser dem også når det går bra. Det kan det jo ikke være noe galt i vel.
- Sokrates: det synes jo som du ikke helt har kontroll over deg selv på den måten. Kan du ikke ta deg sammen, og oppføre deg som en voksen. Fotball er jo bare en lek?
- Alan Hudson: ikke faen, heller – en lek bare du liksom. Eier du ikke følelser, glede og begeistring her i livet.
- Sokrates: jo, det gjør jeg, men fornuften kan hjelpe deg her. Det finnes mange viktigere ting her i livet enn fotball. Forresten – du er jo langt nede når det går dårlig. Da virker det ikke som du har noen glede av dette?
- Alan Hudson: det er jo den andre siden av lidenskapen. Det er ikke mulig å bare ha glede, det skulle jo du som filosof vite litt om. En gang etter et tap i en viktig kamp, var jeg så langt nede at jeg lurte på om det var noen vits lenger? Fikk i alle fall ikke sove etterpå. Heldigvis var det ny kamp helga etter.
- Sokrates: når ble du medlem i Chelsea Supporters Norway?
- Alan Hudson: jeg ble medlem tidlig i 80-årene, tror jeg.
- Sokrates: har du blitt kjent med andre gjennom ditt medlemskap i supporterklubben?
- Alan Hudson: ja, jeg har blitt kjent med svært mange flotte mennesker. Kjempetrivelig å møtes på Bohemen f. eks, og ellers er jeg jo medlem av quiz-gjengen. Vi er noen på samme alder som møtes for litt fotballquiz og litt øl med jevne mellomrom.
- Sokrates: er det noe artig da – disse quizkveldene? – du husker jo ikke noe av hjemturene hver gang du har vært på disse kveldene.
- Alan Hudson: kjempeartig er det. Det blir jo noen øl, men det er godt øl skal jeg si deg. Det er nesten bare engelsk ale: London Pride, ESB, Old Speckeld Hen osv, osv. Du har vel aldri tatt en øl for mye du, tenker jeg.
- Sokrates: hei, det er jeg som er intervjuer, du skal kun svare.
- Sokrates: hvor mange Chelsea-kamper har du vært på?
- Alan Hudson: må vel være et femtitalls, tror jeg; – etter hvert. Hadde ikke råd å reise da barna var små, men startet opp å reise ca 1997, tror jeg.
- Sokrates: hva er din favorittlagoppstilling?
- Alan Hudson:
Peter Bonetti
Ron Harris John Terry David Webb Cesar Azpilicueta
Alan Hudson Nemanja Matic Frank Lampard
Gianfranco Zola Peter Osgood Charlie Cooke
- Sokrates: himmel – det er jo så mange av de gamle? Hva med Eden Hazard?
- Alan Hudson: enig, det er jo så mange; ok – under tvil jeg skifter ut Cooke med Hazard, men da får Cooke spille 2. omgang. Huff – enig dette er vanskelig, Drogba burde også vært med, og Cech, også Ivanovic da, men jeg har visst favorittlagoppstillinger for flere lag. Jeg kan ikke ha bare 11 spillere på laget.
- Sokrates: du må jo kunne velge, vel. Det er jo det jeg spør om – hvilke 11 er dine favoritter. Jeg spurte ikke om dine 22 eller 33 favoritter. Det er viktig å kunne prioritere, og det er kun 11 spillere på et lag.
- Alan Hudson: jeg greier ikke å plukke ut bare 11, dessverre.
- Sokrates: har du noen favorittspiller i Chelsea?
- Alan Hudson: ja, det er Peter ”Ossie” Osgood. Han er den beste Chelsea-spilleren gjennom tidene. Fantastisk målscorer. Jeg husker fra oppveksten at jeg hver fredag kveld byttet ut ordet gud med Ossie i bønnen. Måtte du score i morgen Ossie. At helga skal bli god, er avhengig av deg, og at du scorer. Det var noe magisk over Peter Osgood.
- Sokrates: men han er jo død. Det er jo ikke mulig å glede seg over spiller som spilte for 45 år siden nå. Du må da vel ha en levende spiller, en som spiller på laget nå, som favorittspiller?
- Alan Hudson. Ossie er min favorittspiller selv om han er død. Jeg har selvfølgelig favorittspillere på dagens lag også, men Osgood er ”min” favorittspiller.
- Sokrates: hjelpe meg, er det mulig. Er du en voksen mann eller? Du kan da ikke sitte å se på laget ditt; – og ha en favorittspiller som er død, og som ikke spiller i kampen du ser på?
- Alan Hudson: jo det gjør jeg faktisk, og jeg kan synge for deg om Osgood:
«Osgood, Osgood, Osgood, Osgood
Born is the king of Stamford Bridge»
- Sokrates: nei, gi deg med den synginga da. Blir det noe bedre argument av at du synger en sang om ham. Dessuten – sangstemme har du ikke. Hold opp med deg!
Av hensyn til min mentale helse må jeg stoppe intervjuet her.
Jeg kan ikke tillate disse to å krangle mer. Jeg setter like stor pris på begge to som du sikkert skjønner. Akkurat som du, har jeg en sterk forkjærlighet for ”Alan Hudson”, men forstår at ”Sokrates” også er svært viktig i tilværelsen.
Tenk på det du neste gang du har det trivelig alene hjemme, og du står foran kjøleskapet for å hente deg en øl: din Sokrates om sier: ”- husk at øl er ikke sunt, og har jeg nå godt av en øl til”, mens din Alan Hudson svarer: ”- tøys, denne overdrevne sunnhetspraten, de forandrer jo hva som er sunt hele tiden; – jeg drikker en deilig kald øl til. Jeg må jo ha lov å kose meg.”
Hva gjør du?
Resultatet kan vel variere fra gang til gang, – ikke sant?
Jeg bestiller en Ouzo her jeg sitter på Plaka. Sammen med meg ved bordet sitter min kjære kone Irene. Etter 13 års samboerskap, tok vi skrittet og giftet oss i 2007. Mener jeg fridde 10 år før det, men det tok deg tid å si ja.
Det forstår jeg godt, for du visste hva du gikk til.
Ingen løfter om at jeg skulle forandre meg fikk du, så takk skal du ha min elskede. Du aksepterte din blåe rivalinne i vår tilværelse, og du har siden levd side om side med rivalinnen.
Ved siden av oss ved bordet sitter Hans Otto og Mette.
Hans Otto er en flott blå venn jeg har blitt kjent med gjennom supporterklubben. For en hyggelig kveld vi har der vi sitter alle fire. Nydelig kveldsstemning på Plaka i lyset fra det fantastiske Akropolis.
”Hans Otto”, sier jeg: – ”det ble vel for lite med bare et glass Ouzo på oss hver, vi skulle vel ha bestilt en hel flaske?”