Står i kø. Mange er ute og handler i dag, mange flere enn vanlig. Fint å se. Alle hilser på alle, men i ærbødig avstand. Køen går helt rundt en rulletrapp; i en slags sirkel står vi, slik at vi nesten blir i veien for hverandre; men det er en samstemt og stille orden i ei unormal tid. Det jeg ser, gir meg tro på folk.
Dette greier vi.
Jeg rykker stadig fremover i køen. Etterhvert etter å ha fått spritet hendende mine (som er like deilig hver gang), kommer jeg inn.
Forelskelsen
Jeg ser henne med det samme. Gud, HUN er nydelig! Etter noen sekunder vender jeg blikket litt sky bort fra henne; går litt ubestemt der inne en kort stund, men passer på at jeg har minst en meter avstand til alle; jeg ser på henne på nytt: NEI, noe så nydelig! Det brune runde hode, den smekre halsen og den nydelige blanke kroppen.
Himmel.
Jeg er helt opp over øra forelska.
Jeg tar mot til meg, og går bort til henne.
Og der står hun, i den nederste hylla, på en rund benk midt i lokalet. Jeg motstår henne ikke lenger, og bare tar henne. Det er en Aquavit 1835 fra By Brenneri i Steinkjer. Hun er en tradisjonsrik akevitt laget på gamle oppskrifter og hun har en liten blank kropp (flaske) med brun hatt (kork). Hele hennes utseende er spesialdesignet for å gi meg drømmer. Jeg leser på en liten grå-hvit merkelapp:
Batch: 1
Flaskenummer: 864
Årgang: 2019.
Jeg går straks til kassen og betaler. På vei ut til bilen, tenker jeg: da jeg så denne flaska, hadde det virkelig vært kjærlighet ved første blikk.
Forelskelse i en fotballkamp
I morgen er det akkurat 50 år siden jeg forelsket meg i en fotballkamp. Jeg satt som liten gutt i kjellerstua hjemme våren 1970, og så på FA-cupfinalen i England på en liten sort-hvit TV. Kampen ble spilt på den legendariske Wembley stadion, og det var to av de beste lagene i verden som møttes: Chelsea og Leeds. Min lidenskap gjennom den fantastisk spennende fotballkampen som varte i hele 120 minutter (det ble spilt ekstraomganger), forandret livet mitt på en måte. Jeg var gutten som ble litt mann, den dagen; og siden da har jeg på en måte levd meg sterkt inn i alle typer kamper i livet; og det med en voldsom glede og entusiasme.
Akkurat nå sitter jeg og skriver bok om FA-cupfinalen i 1970. Det er ikke lett å skrive en bok om en FA-cupfinale (det ble omkamp også; slik at det er to kamper jeg skriver om) som ble spilt for 50 år siden, og som alle kjenner resultatet til.
Derfor har jeg måttet bruke tid på dette.
Jeg ønsker å fortelle om denne cupfinalen sett fra et nøytralt utgangspunkt (og det er jo ikke så lett, siden jeg er en ivrig Chelsea-supporter). Det er selve de flotte fotballkampene jeg ønsker å fortelle om; mest for å prøve å forstå meg selv litt bedre, det morsomme ved det å prøve å leve seg inn i den ungdommelige utgaven av seg selv og ikke minst det å greie å lage en god fortelling av det.
En roman; en moderne myte
Jeg skriver boka som en roman.
Boka vil også inneholde mye fotballhistorie og fotballkultur. Gjennom fortellingen om de to legendariske fotballkampene i 1970, ønsker jeg å fortelle om det heroiske i fotballen den gangen, om det mer voldelige som preget kampene da og prøve å forklare litt hvordan alt dette som skjedde da preger dagens fotball.
En slags moderne myte, skriver jeg derfor, og jeg bruker fortellingen Iliaden (slaget om Troja fra 1.200 år f. Kr) som en modell. Forfatter av Iliaden Homer (som vel ingen egentlig vet om har levd eller ikke) bruker i boken sanger i stedet for kapittel. Iliaden består av 24 sanger. Derfor arbeider jeg også med min bok (med arbeidstittelen «Never Mind The Ball») med at det skal bli 24 kapittel i den. Håper det skal bli en god, spennende, lærerik, interessant og lettlest fortelling om den berømte FA-cupfinalen i 1970.
Jeg arbeider for tiden mye med boka, og regner nokså sikkert med at den kommer ut før jul.
Stamford Bridge som et sykehus
Fotballen lider selvfølgelig sterkt i disse dager med dette koronaviruset. Stort sett alle innen fotballen synes imidlertid å hjelpe til så godt som mulig på en forbilledlig måte. På Stamford Bridge er det ene hotellet nå i bruk for helsepersonell som ikke kan reise mellom hjem og jobb. Restaurantene på East Stand klargjøres for å lage mat til helsepersonellet som arbeider i nærheten, og hele området rundt banen organiseres som parkeringsplasser for helsepersonell.
Alt betalt av Chelsea og eier Roman Abramovitsj.
Og siden det er Chelsea og Roman som betaler for dette, så er det ikke nyheter som mediene formidler. Chelsea er ikke er en merkevare i det moderne markedsstyrte mediebildet. Positive nyheter om Chelsea har derfor dessverre ingen finansiering. Men Chelsea og Roman synes ikke å bry seg om at deres flotte arbeid ikke inngår i mediebildet; de fortsetter å hjelpe, og det gjør det jo bare ekstra gledelig; ja, det gir oss håp om at vi greier dette, og at vi en gang i fremtiden igjen vil vi få se fotball på Stamford Bridge, og ikke som nå at banen mer eller mindre fungerer som et sykehus.
Glede
For tiden er det kanskje ekstra viktig å være opptatt av glede.
Det smerter at det moderne samfunnet på en måte er tatt fra oss, og ikke minst at det sosiale liv er blitt så begrenset. Fotballkamper er strengt forbudt, venner som møtes er en sjeldenhet og reising til London er for tiden ikke mulig. Derfor kan det være viktig å tenke over gleden ved livet nå; at gleden kanskje ligger nærmere deg enn du tror …
Og at den faktisk kan ligge i hverdagen din, rett foran deg.
Som den danske forfatteren Svend Brinkmann så fint sier: «En må velge bort noe, gå glipp av det meste, for i det hele tatt å se noe». Dine valgmuligheter er blitt begrenset, og kanskje ser du nå hvilken glede det er i dine nærmeste; den deilige våren med mye sol; livlige, fargerike og syngende småfugler som er kommet tilbake; og Leirfivelen som med sin brunspraglete stilk og sin gule påskeaktige flotte blomst på toppen, strever med å komme opp fra bakken.
Leirfivelen og tålmodighet
Straks Leirfivelen er kommet opp, skinner den mot deg, leende, og sier hei til deg; og den sier: her er jeg igjen. Det føles lenge siden sist, synes Leirfivelen å ville fortelle deg, der den står til knes i den møkkete jorda. Legg nå merke til meg, for jeg er her så kort, sier den til deg; litt keitete er den, men den virker glad.
Og NÅ har du tid til det; tid til å nikke smilende tilbake til den.
Poeten Einar Økland sier det så enkelt og fint om glede: «Gleda ved en ny dag. Gleda ved en dag som er slutt og ei natt som kjem. Gleda når ein kastar tingen. Gleda når den dett ned. Gleda når ein har hoppa over en bekk. Gleda ved at det var ein bekk …»
Så gled deg over dagen i dag, pass på deg selv i denne tiden, følg rådene fra Helsemyndighetene; kos deg og ha en riktig fin Langfredag.
Og husk, vi må være tålmodige:
God helg og fortsatt god påske!
Eirik
PS! En fotballbane kan være vakker selv om den ikke er i bruk også:
