«Your teeth are offside», sang Manchester United-fansen til Luis Suárez da han spilte på Liverpool. Til tonene fra Beach Boys sin hit «Sloop John B» (den sangen som engelskmennene lager mest fotballsanger til), sang de:
Your teeth are offside,
Your teeth are offside,
Oh Luis Suárez
Your teeth are offside
Den sangen var bare moro.
En spiller som Luis Suárez som tjener minst 100.000 pund i uka, og som velger å bite en motspiller (Branislav Ivanović på Chelsea) to ganger, samt ofte blir avblåst for offside, må absolutt finne seg i en slik humor.
Skjeløyd het
Når Tottenham-fansen siden brukte den samme sangen om Arsenal sin Mesut Özil, ble det ikke det samme. Tottenham-fansen sang:
His eyes are offside,
His eyes are offside,
Oh Mesut Özil
His eyes are offside
En slik humor blir å henge ut folk på grunn av personlige egenskaper, og dette falt ikke i god jord hos engelskmennene. Så kan en si at snart skal alt, være SÅ politisk korrekt, at vi snart ikke kan si noe som helst som er moro.
Det tror jeg er feil.
En litt annerledes humor for en litt annerledes verden
Det globale, liberale og sterkt humane menneskesynet vi har fått i den moderne verden, krever imidlertid at vi tar hensyn til hverandre på en litt annen måte enn før. Den fantastisk rike kulturen vi har fått med mennesker av alle raser, med forskjellige hudfarger og trekk, med alle typer religioner og med alle typer sexualitet i en eneste stor mix, krever at vi virkelig tar hensyn til dette. På den måten kan vi bevare denne nyvunne rikdommen.
Det gjør at vi må tenke litt gjennom hva vi for eksempel synger på en fotballbane.
Det hører jo med til historien om sangen om Luis Suárez, at Liverpool-fansen sang tilbake mot Manchester United-fansen (til samme melodi):
He bites who he wants,
He bites who he wants,
Oh Luis Suárez
He bites who he wants
Sånt blir det stemming av på en fotballbane.
Nå må du faan ta deg …
Banneord er jo også svært mye brukt blant fotballsupporterne både i England og her i Norge. Det ser ut som å bruke tabuord, virkelig setter ord på kampfølelsene, og det blir nesten en kunst av banninga på samme måte som med sangen.
I England er banneordet fuck det mest brukte banneordet, også på fotballbanene.
Språkeksperten Susie Dent skrev om den «rikdommen» som engelskmennene har skapt rundt bruk av ordet fuck: How many other words can act as a noun: he doesn´t give a fuck; an adjective: not a fucking clue; verb: I fucked up; intensifier: it´s gone fucking mad, and everyday filler: abso-fucking-lutely? The word fuck is so versatile in fact it can do all of those jobs in single a sentence: fuck the fucking fuckers.
Både sang og bannskap hører hjemme hos supporterne til et fotballag, men som sagt vi må ta hensyn til den moderne verden. Det må være tilhørighet for alle. Vi må også ta hensyn til hverandre på en annen måte i den nye globale verdenen.
Idiot eller kriminell
Det som ikke hører hjemme på en fotballbane, er det som har skjedd i norsk fotball i de siste ukene. Lillestrøm-supporterne kastet snøball på Bodø/Glimt-spillerne, en Lillestrøm-supporter gikk ned og truet Bodø/Glimt-spilleren (tidligere Lillestrøm) Amahl Pellegrino når han skulle ta en corner, en Vålerenga-supporter sendte opp en rakett midt blant publikum og en Brann-supporter urinerte på en pressefotograf.
Sånt er ikke moro.
Det er rett og slett kriminell oppførsel som hverken hører hjemme i en global eller lokal verden. Romerikes Blad hadde en artikkel om denne oppførselen fra norske fotballsupportere under overskriften: Fotball er ikke et fristed for idioter. Der mener jeg Romerike Blad tar feil.
Fotball er faktisk et fristed for idioter, men det er ikke et fristed for kriminelle.
Ufornuften er adelsmerke
Alle som stiller seg opp for å se andre spille fotball, er jo idioter. Det er imidlertid en deilig idioti hvor både sang, bannskap og lidenskap hører hjemme. Den norske sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen sier: Menneskets virkelige adelsmerke er ikke fornuften, men ufornuften. Uten den hadde ikke livet vært til å holde ut.
Fotballen har vært med på å sørge for at mange mennesker, har berget seg gjennom denne tøffe pandemien med sin psykiske helse i behold.
Det er noe å tenke på.
I alle fall har fotballen berget min psykiske helse. Mange vil nok hevde at min psykiske helse ikke har vært helt på topp før heller, og at det derfor ikke har vært noe særlig å berge.
Chelsea-Manchester United
Jeg gleder meg til kampen Chelsea-Manchester United på søndag. Chelsea spiller festfotball for tiden, og er kanskje akkurat nå verdens beste fotballag. Den prestasjonen er jo ikke lagt særlig merke til her i Norge. I det norske mainstreame medie-markedet er det markedsposisjonen, og ikke idrettsprestasjonen, som bestemmer om noe skal gis oppmerksomhet.
På søndag må Chelsea gis oppmerksomhet siden de spiller mot merkevaren Manchester United. Denne oppmerksomheten er jo en blandet fornøyelse for en norsk Chelsea-supporter.
For da må Chelsea spille rollen som The Bad Guy.
Da kjører også TV2 på med markedsspesialistene som kommentatorer til kampen, i stedet for de unge mer lidenskapelige og uskyldige fotballkommentatorene, som kommenterer Chelsea sine vanligvis mer ukjente kamper her i Norge.
Kampen mellom Chelsea og Manchester United blir uansett en kjempespennende fotballkamp. Manchester United har fått en slags ny vår, som stort sett alle lag får, når de nettopp har sparket sin manager.
Ronaldo mot Thiago og noen unge Chelsea-talenter
Manchester United har Ronaldo på laget som vel uansett alder, må regnes som en av verdens beste fotballspillere. På søndag skal Ronaldo møte en aldrende Thiago Silva i Chelsea sitt forsvar. Thiago Silva må også regnes som en av verdens beste fotballspillere.
Et gledelig trekk i den globale utviklingen er at fotballklubbene igjen, har blitt oppmerksomme på hvor viktig lokal talentutvikling er.
Chelsea sitt akademi på Cobham har fått frem noen nye flotte unge spillere som trives og utvikles sammen med eldre stjerner som italienske Jorginho, franske N’Golo Kanté og brasilianske Thiago Silva.
Tre flotte ungdommer på Chelsea som spilte en avgjørende rolle på Chelsea i Chelsea sin flotte seier over Juventus på tirsdag, var Reece James, Callum Hudson-Odoi og Trevoh Chalobah.
Som Adam Newson skrev på Twitter etter tirsdagens kamp: Reece James joined Chelsea at six. Callum Hudson-Odoi at seven. Trevoh Chalobah at eight. What a journey they’ve all been on at Chelsea.
Et beist av en spiller – god helg
En annen unggutt som kom til Chelsea bare som smågutt, er Ruben Loftus-Cheek. Ruben spilte også stort mot Juventus når han kom inn i kampen (for en skadet Kanté). Truls Sylvarnes skrev på Twitter om Ruben etter tirsdagens kamp: Det er rått å sjå når Loftus-Cheek vender opp og set fart med mann i rygg. Beist av ein spelar.
Så gled deg til søndag og kampen Chelsea-Manchester United. Chelsea Women spiller ikke i helga siden de har landslagspause.
Ha en super fredag.
Tenk over ordene dine og sangen din på fotballbanene i helga. Det skal være moro, men det skal ikke gå på bekostning av vår nyvunne globale kulturelle rikdom. Idiot, både kan du, og skal du være, men IKKE kriminell.
En kvinneforening i England skulle takke for en svært vellykket shopping-tur i lokalavisen. De ønsket å takke arrangøren av turen Georg Brownridge. På grunn av ordbruken i hilsningen til Georg Brownridge, måtte de rykke ut med en unnskyldning overfor Georg Brownridge og hans stab i avisen dagen etter:
God helg, men pass på at tennene dine ikke blir offside hverken på banen, på tribunen eller foran TV´n i helga.
Eirik
PS! Det jeg har skrevet om sang og bannskap i engelsk fotballkultur, har jeg hentet fra boka We lose every week – The History of football chanting av Andrew Lawn.
