Jeg visste det forsåvidt fra før, men de siste ukene har ytterligere understreket at jeg ikke er skapt for et liv uten fotball, London og puber. Jeg savner Stamford Bridge, jeg savner puben Blackbird, jeg savner Earls Court, jeg savner Kings Road; og ikke minst …
Jeg savner gutta …
Hvor er dere, Ove, Jan-Vidar, Hans Otto, Roy, Even og Jon?
Når blir det igjen mulig for oss å gå på Chelsea-kamp sammen? Når kan vi igjen ta en pint London Pride sammen før og etter kampen? Når kan vi igjen ergre oss sammen over et Chelsea-tap, TV2 og Liverpool? Når kan vi igjen glede oss sammen over en nydelig Chelsea-seier, flotte Chelsea-scoringer og nye blå talentfulle spillere?
Når kan vi ….
Ove og dommeren
Når jeg tenker over det, hadde det egentlig ikke vært noe problem å holde to meters avstand til Ove på en kamp. Når han blir forbanna på dommeren, er det alltid nødvendig å være to meter unna ham; rett og slett for ikke å bli skadet. Ove; husker du da vi stod på The Shed End Lower, Chelsea ledet 3-0 over Manchester United og vi sang til United-fansen like ved siden av oss: «No noise from the Yankee boys, No noise from the Yankee boys»?
FOR et øyeblikk, FOR en moro; og FOR en flott kveld vi hadde alle sammen etter den kampen. Chelsea hadde jo også gjennom seieren blitt ligamester for andre sesong på rad (våren 2006).
Rørende …
Men det kommer, gutter – det blir fotball igjen etterhvert.
Tålmodighet og øl
Vi må bare være tålmodige …
Og den egenskapen har ikke jeg, dessverre – det må ha blitt en feil under skapelsen av meg, som gjør at jeg er så forbanna utålmodig. Handlekraftig, heter det også så fint om den lasten å være utålmodig, og i arbeidslivet gjør man derfor gjerne denne lasten om til en dyd, som ofte fører til forfremmelse og gull og grønne skoger (kanskje ikke grønne skoger lenger), men det ER altså tålmodighet som er en dyd, og IKKE utålmodighet (eller handlekraft).
Det nærmeste jeg har kommet fotball i de siste ukene, var da jeg forleden var på Coop Mega på Fjellhamar.
Jeg kom inn i butikken, og så til min store forskrekkelse fra lang avstand, at det kun var seks bokser igjen med London Pride. Og enda verre; jeg så en annen inne på butikken som også var på vei bort til hylla med London Pride.
Finten på Coop Mega
Inne på Coop Mega var vi altså nå to som skulle kjøpe London Pride, og det var kun seks bokser igjen. Vi hadde omtrent samme avstand frem til ølet; vi så på hverandre med det samme lure blikket, og vi skjønte begge at et kappløp om betydelige verdier hadde begynt. Jeg gikk i stor fart mot hylla med London Pride, men forstod etterhvert at jeg ville bli for sen.
Hva skulle jeg gjøre?
Plutselig så jeg en av de butikkansatte, og jeg ropte til ham svært høyt: «Har dere bare EN pakke med toalettpapirruller igjen?» Min motstander stoppet helt opp da han hørte det, og svingte automatisk bort til toalettpapiret. Dermed var det jeg som kom først frem til de siste seks boksene med London Pride.
Jeg brukte altså en god gammeldags finte.
Min motstander så ikke fornøyd ut der han stod foran alle pakkene med toalettpapirruller. Jeg smilte litt til ham, akkurat som om jeg sa: Du kan jo bare skite i det.
My Old Dutch
Men jeg savner London så veldig, og jeg savner Kings Road. Like sør for Chelsea Town Hall i Kings Road, ligger det en flott restaurant: My Old Dutch. Restauranten som ble startet av et nederlandsk ektepar i 1958, serverer pannekaker i alle varianter. Helt utrolig er det å se menyen deres med pannekaker servert med både salt og søtt. Hele restauranten og interiøret er meget fargerikt og ikke minst hjemmekoselig. Pannekaker er jo normalt noe du spiser hjemme. Inne på restauranten er det derfor innredet med nærmest kjøkkenbord og kjøkkenstoler. Selve rommet minner om et gammeldags litt utspjåket fritidshus.
I det hele tatt minner restauranten om den hippe gata Kings Road; du både sanser og føler historien til gata på 1960-tallet når du er inne på My Old Dutch.
Jeg bestiller alltid selve hovedretten til restauranten når jeg spiser der, og den retten heter som restauranten: My Old Dutch.
My Old Dutch er pannekaker med røkt bacon, kylling, skinke, rødt og gult søtt pepper, og mye annet. FOR en blanding det er; og jeg drikker gjerne en italiensk Peroni øl til dette. Ser jeg ut på gata mens jeg spiser da, er det akkurat som om jeg ser rockerne Jimi Hendrix, Marianne Faithfull og Mick Jagger spasere rett utenfor; og det selv om jeg er helt sikker på, at jeg bare har drukket en flaske Peroni.
Det kommer heldigvis en dag da jeg skal spise på My Old Dutch igjen …
Noe sier meg at jeg kanskje vil sette enda mer pris på det neste gang.
Nordmenn og sosial distanse
Vi nordmenn gjør jo her hjemme nå stort sett bare som vanlig når våren kommer. Vi drar til fjells på hyttene våre, som ligger i god avstand fra hverandre. Vi reiser på en måte ETTER snøen; snøen som vi egentlig er jævlig lei av, men vi reiser allikevel; for det er en norsk tradisjon å dra på hytta på fjellet, med all snøen rundt, når våren kommer.
Ifølge komikeren Odd Børretzen sin Norgeshistorie «Det bedrøvelige norske folks liv og historie» har vi arvet denne tradisjonen med å dra på fjellet på våren fra den første nordmannen. Da istiden i sin tid opphørte, strømmet nemlig folk i hele verden ut for å feire. De var så glade at de jublet etter alle de årene med bare kulde og is; de rett og slett elsket at sola og varmen hadde komme tilbake.
Naturen slo ut i full blomst, og den pyntet seg i alle slags varme farger og dufter.
Folk feiret som gale, og de så med stor glede på hvordan isen sakte men sikkert trakk seg tilbake. Under feiringen la de imidlertid merke til en mann, med godt med klær på seg, som tydelig pakket sine saker for å dra på langtur; og de så til sin store forferdelse at mannen fulgte etter isen.
Det var den første nordmannen.
Og arven etter ham er altså at hvert år når våren og varmen kommer, kler vi godt på oss, pakker våre saker, kjøper en flaske god konjakk; og vi drar på hytta på fjellet, som det nesten ikke er mulig å komme inn i, på grunn av all snøen som ligger rundt.
Bosetting og kommunikasjon
Den første nordmannen bosatte seg i en fjord, i følge Odd Børretzen sin bok.
Når han første gang oppdaget at det var kommet en annen person dit også, som hadde bosatt seg på den andre siden av fjorden, ble han svært overrasket; og ikke minst litt indignert. Siden det var langt over til den andre siden av fjorden, måtte jo kommunikasjonen med den nyankomne være kort og tydelig.
Han ropte derfor så høyt han kunne over til den andre siden av fjorden: Ha deg vekk!
Handlekraft og kjøleskap
Sosial distanse er derfor ikke noe problem her i Norge, men med globaliseringen har vi imidlertid lært oss å sette pris på samvær, med både hverandre og andre. I dag er besøk i andre land, møte med andre kulturer og skikker, øl brygget i England og vennskap noe vi setter STOR pris på.
Vi venter derfor med stor utålmodighet på at normalen skal komme tilbake igjen.
Men fjellet er jo flott det også på denne tiden. Min onkel i Nord-Norge er imidlertid litt utålmodig med hensyn på å få frem våren nå, og viser derfor her tydelig handlekraft:
Ha en flott fredag!
På mandag åpner frisørsalongene igjen. Vi får håpe det blir på PERMANENT basis.
Ok, jeg er enig i at den vitsen må svelges ned med litt øl. Du kan imidlertid glemme å drikke London Pride etter den, for de er utsolgt for London Pride på Coop Mega på Fjellhamar.
Håper du har det bra under denne dugnaden; jeg synes vi begynner å se lys i tunellen og håper du får ei riktig god helg!
Eirik
PS! Det er bare i Norge man er så smart at man plasserer kjøleskapet på utsiden av huset:
