Onsdag ble en ren nytelse for meg, som fotball elsker. Skjønt, nytelse og nytelse, fru Blom. Jeg hadde jo ikke negler igjen, og ikke fingertupper.
Jeg er imidlertid ikke kannibal, men følelsene mine, kan ta overhånd, over det fysiske, noen ganger; en slags mental tilstand oppstår, hvor kroppsdeler, ikke ser ut til å adlyde hjernen, og jeg kjenner ikke smerte; det ER spenning, men er det nytelse?
Den tidligere Arsenal manageren Berti Mee, ble en gang spurt, om han nyter lørdagene, og han svarte:
Nyter? De eneste lørdagene jeg har nytt i mitt liv, har vært hvis vi har ledet 5-0, og det bare har vært tre minutter igjen av kampen. Eller når vi har hatt spillefri.
En 5-0 ledelse, når det gjenstår kun tre minutter av kampen, er imidlertid IKKE noen trygg ledelse for meg. Så du kan tenke deg, meg, onsdag kveld; først en avgjørende ligakamp mellom Tottenham og Chelsea Women, og så returkamp mellom Chelsea og Real Madrid, i semifinalen i Champions League.
Men, jeg var godt forberedt, på onsdag.
En mental øvelse
På onsdag, hadde jeg nemlig mentalt, inne i meg, «gått opp» løypa i London, slik jeg pleier fysisk å gå før kampene, når jeg er i London, og er på kamp på Stamford Bridge.
Rent mentalt, altså: det er onsdag ettermiddag; etter å ha vært på puben Blackbird i Earls Court sammen med venner, går jeg fra Earls Court til Stamford Bridge gjennom Brompton Cemetery (hilser ved gravstøtta til Gus Mears, stifteren av Chelsea), går to runder rundt banen (sender en liten tanke til min fotballfrelste far (nå død), hver gang jeg passerer, i svingen bak The Matthew Harding Stand), spiser burger foran Cafe Brazil i Fulham Road, og til slutt går jeg ned til banen igjen, og bukker dypt foran King Osgood statuen.
Det er noe med, å spise burger, foran kampene på Stamford Bridge, ute på gata, foran Cafe Brazil, skal jeg si deg.
De steker burgere der, i en voldsom fart, på en liten forhøyning på fortauet, utenfor døra inn til kafeen.
Serverende der, alltid smilende og vennlig, er bestemor Lorente, med et beskyttende plastnett over håret på hode, og alle vi Chelsea fans, er hennes barn.
Cafe Brazil i Fulham Road
Bestemor Lorente driver Cafe Brazil sammen med sin datter.
Lorente-familien er opprinnelig italiensk, men utvandret til Brasil på slutten av 1800-tallet. De tok med seg pizzabakingen fra Italia til Brasil. Så kom de til London på 1980-tallet, og i dag serverer de, deilig brasiliansk pizza, i et bitte lite lokale, som er så full av vennlighet, at det lyser opp, og varmer, en kald nordmann, som meg.
Bestemor Lorente, serverer altså burgere på gata, før kampene på Stamford Bridge.
Når bestemor Lorente er ute på gata med grillen sin, står det masse Chelsea fans foran henne; de er fra Guatemala, Finland, Putney, Chiswick, Florida, Kairo, Beijing, Moskva, Lørenskog og Klæbu; i alle aldre, av alle raser og av begge kjønn, er vi.
Bestemor Lorente, er en gammel dame, som aldri blir gammel. Hvis noen kan sies å VÆRE Chelsea, er det bestemor Lorente. Etter å ha spist hennes burger, passer det derfor fint, å gå ned til statuen, av den gamle goalgetteren og rebellen Peter Osgood, rett foran The West Stand, og bøye seg, for selve kongen, Peter «Ossie» Osgood.
Osgood hadde nemlig elsket å spise burger hos bestemor Lorente. Osgood hadde også elsket å se N’Golo Kanté spille fotball.
Den siste skal bli den første
Bare innrøm det. Skulle du valgt en spiller til laget ditt på løkka, så hadde du IKKE valgt Kante, hvis han stod der, og du ikke visste om ham. Den lille ydmyke franskmannen, hadde da trolig lidd den ublide skjebnen, å bli valgt helt til slutt; ja, først når du ikke hadde noen annen mulighet, enn å MÅTTE velge ham.
Når vi hadde begynt å spille, hadde vi imidlertid blitt overrasket; VELDIG overrasket. N’Golo Kanté er sannsynligvis verdens beste fotballspiller. Kante, er den eneste fotballspilleren i verden, som kan få deg til å tro, at det er flere av ham, samtidig ute på banen. Den gamle Chelsea legenden Paul Canoville, skrev etter en kamp:
Jeg mener absolutt Kante var den beste spilleren, men jeg vet ikke hvilken av de fem Kante`ene som spilte, som var den aller beste.
En annen skrev etter en kamp:
Så godt, det fungerte, på midtbanen til Chelsea, med de tre; Jorginho på midten, og Kante på begge sider av ham.
Å se Kante, bryte opp et angrep fra motstander, og takle spillere, som er dobbelt så store som ham selv; å se Kante med ball, sette opp en voldsom fart i angrep fremover; å se Kante, forfølge en motspiller med ball, ta igjen denne motspilleren, og takle ham, som om det er den største selvfølgelighet i verden; det er som god litteratur, god musikk og god dans.
Det er STOR kunst.
Den lille store mannen
Og Kante, verdens beste fotballspiller, er faktisk litt sjenert og sky som person; han ønsker ingen spesiell oppmerksomhet om seg selv, og han virker å være en særdeles snill og generøs mann.
En svært likenes kar, kan du si, Kante er. En reporter spurte Kante: Du må jo ha løpt minst 300 miles under kampen? Og Kante hadde svart: Det var verdt det.
Når alle spillerne, kjørte hjem i sine fine biler, etter onsdagens kamp på Stamford Bridge, kom Kante kjørende ut fra garasjen, i en liten Morris Mini. For en spiller, for en kar, for et menneske. N’Golo Kanté som spilte i fransk amatørfotball til han var 21, i fransk andre divisjon til han var 23, er et levende BEVIS, på at virkeligheten kan overgå fantasien.
Espen Askeladd, har rett og slett ingen sjanse, mot Kante.
Thanks for the throwback
Chelsea Women kvalifiserte seg til finalen i Champions League på søndag, slik som Chelsea sine menn, også gjorde det på onsdag. Chelsea Women vant over Bayern München i semifinalen, og Chelsea Women sin danske spiller Pernille Harder, storspilte i den kampen.
Pernille Harder scorer et nydelig mål; Harder går himmelhøyt opp på først stolpe, på et frispark fra høyre side, og Harder header, elegant og knallhardt, rett i mål.
Pernille Harder sitt mål mot Bayern München, lignet svært på et tidligere Chelsea mål mot Bayern München. I finalen i Champions League, i München i 2012, scorer selveste Didier Drogba slik. Etter Chelsea Women sin kamp på søndag, skrev derfor Didier Drogba på Twitter: Thanks for the throwback, og så la Drogba ut følgende bilde under:
Både menn og damer fra samme klubb, skal spille finale i CL
Chelsea er det første laget i verden, hvor både herre- og kvinnelaget, er i finalen i Champions League, i samme sesong.
For en anerkjennelse for klubben, for en anerkjennelse for London, for en anerkjennelse for fotballen og for en anerkjennelse for at verden går fremover.
Ikke minst; FOR en anerkjennelse for bestemor Lorente, på Cafe Brazil, i Fulham Road. Den energiske gamle brasilianske damen, som samler oss ALLE før kampene på Stamford Bridge; uansett rase, uansett kjønn, uansett sexualitet, uansett religion; for å spise en burger i all enkelthet, i en slags ren kjærlighet til hverandre, og våre felles forventninger, til en god fotballkamp.
En fredag i kjærlighetens tegn
Ha derfor en fin fredag, i kjærlighetens og bestemor Lorente, sitt navn.
Det kan gjøres så enkelt som Christian D. Brekken skriver: Jeg kjøpte meg et nytt campingbord i dag. Jeg klarer nesten ikke beskrive hvor lykkelig jeg er nå. Oppdag virkeligheten, den kan være mere fantastisk, enn du tror. Som Kjersti Bjørkmo skriver: Jeg så en dame jage endene i parken mens hunden hennes satt og så på med kritisk blikk.
Og vennlighet hører med på en fredag, selv også mot fotball-kommentatorer, slik som Tor Chr. Andresen viste, ved å skrive:
Dagens første fra Stokke:
«På tastaturet har du ctrl-alt-delete Lars, Manchester City har bare kontroll»
Måtte du aldri gi deg Roar.
God helg!
Selv om det er pandemi, kan det noen ganger være lurt, å være skeptisk til leger:
Drøm gjerne, at du blir like god i fotball som N’Golo Kanté og Pernille Harder, gled deg til finalene i Champions League og gled deg til du kan reise til England på fotballkamp igjen.
I helga, spilles det svært viktige kamper, for Chelsea igjen.
I morgen kveld spiller Chelsea mot Manchester City i ligaen (viktig for Chelsea, i kampen om å bli blant de fire beste, og at City er motstander senere i finalen i Champions League), og Chelsea Women spiller siste ligakamp denne sesongen på søndag mot Reading (de leder med to poeng før siste kamp, og de kan dermed vinne ligaen).
Begge, de to kampene, må du se på TV.
Men det er et håp, om at vi snarlig, kan reise på kamp igjen.
Her ser du et bilde, fra da jeg var på kamp tidligere, på Stamford Bridge. Bilde er fra The Shed End. Jeg står nede til venstre i bilde, med brunt hår. Ved siden av meg står det en kar, med blå jakke:
Ikke så enkelt å se meg, kanskje?
Ha ei riktig fin helg; kos deg!!!
Eirik
