4-3-3; høyt press, spisser som legger ned en vanvittig innsats som førsteforsvarere; alltid angrep ved å spille seg ut fra forsvaret forbi evt. motstanders høye press, en spilleregissør i en dyptliggende midtbanerolle, to-mot-en-spill fremover i lengderetningen, møtende spisser som ikke snur med motspiller i ryggen og som da slår pasninger tilbake til midtbanespiller, spisser som går ut på vingen og inn på banen alt etter som hvor det blir ledig rom; det å ha ballen mest mulig, det alltid å ha kontroll på kampen og det å ha det moro både individuelt og kollektivt.
Velkommen til Sarriball.
Alt dette er ikke kommet på plass for Chelsea enda, men vi begynner å ane konturene av noe stort, noe flott og forhåpentligvis noe som blått vil være til stor glede for oss i mange Ossie´s cornere fremover denne sesongen.
Chelsea har startet sesongen med to seire.
Litt flaks har det vel vært, men det er det som trengs i en slik omformingsperiode som laget nå er inne i. Det har ikke vært storspill gjennom 90 minutter i noen av de to kampene, men periodevis har det faktisk vært akkurat det.
Skikkelig morsomt var det til tider mot Arsenal på Stamford Bridge forrige lørdag.
Stemningen var helt elektrisk, både da Chelsea ledet, og ikke minst da laget fikk det avgjørende seiersmålet i andre omgang. «Marcos, Marcos Alonso runs down the wing for me» ble det sunget av nærmere 40.000 fans, og jeg måtte nesten klype meg i armen over at jeg var tilstede der og da.
Og ja, jeg ble blå av den klypningen.
Det er alltid stort med fotball på dette nivået, selvfølgelig – men det å se det spillet ved det første målet til Chelsea av Pedro, var noe helt enestående.
Her fikk vi se et godt eksempel på Sarriball.
Jorginho falt dypt ned i forsvar for å støtte laget i å spille seg ut under det høye presset fra Arsenal. Alonso fikk dermed muligheten til å sette fart ned på vingen. Chelsea spilte seg ut i trekant fremover, før ballen ble spilt litt tilbake til støttespiller, maestro og regissør Jorginho.
Jorginho – Jorge Luiz Frello Filho – slo så en av de vakreste gjennombruddspasninger jeg har sett, på den løpende Alonso på vingen.
Og Alonso slo inn på en Pedro som hadde skaffet seg rom mellom stopperne til Arsenal.
Og Pedro scoret enkelt.
Og like fullt så vanskelig.
Og så morsomt å se på.
Like morsomt var det ikke hele tiden under kampen, men som Sarri sa det etterpå: «75 minutter var fantastisk, men 15 minutter var helt horribelt».
På søndag skal Chelsea til Newcastle.
Dette er alltid en vanskelig bane for Chelsea.
Jorginho møter da også en av sine store læremestre fra sin tid i Napoli: Rafael Benítez.
Benítez kjenner Jorginho godt, selvfølgelig – og spørsmålet er om Newcastle med Rafael Benítez sin taktikk, kan sette en stopper for Chelsea sin nye regissør Jorginho eller «regista» som italienere bare kalte ham.
Chelsea er vanskelig å stoppe når Sarriballen fungerer, men enda er det lenge til dette sitter godt. Sarri er kjent for å være opptatt av detaljer, og det er som kjent i detaljene djevelen sitter. Napoleon levde etter det. Goebbels visste at det var sant. Churchill brydde seg om de minste småting.
Detaljene styrer omdømmet, inntrykket, følelsen av at noe er ekte og sant.
Detaljene, eller den talende enkelthet, den fullkomne småting, har visst alt å si. En til tider slitsom sannhet, dessverre – men desto ikke mindre sant for det.
En spiller i Napoli fikk spørsmålet om hvor mange dødballvarianter de hadde trent på under Sarri før en kamp, og spilleren svarte kjapt og kort: «33». Dette var nok litt overdrevet, men forteller allikevel om Sarri sine utrolig grundige forberedelser.
Etter denne uttalelsen blir Sarri gjerne kalt for «Mr. 33».
Vi får håpe at Chelsea sine forberedelser er like grundige før søndagens kamp mot Newcastle. 33 dødballvarianter behøver de ikke trene på, men de trenger absolutt et lite utvalg mot et Newcastle som trenger poeng etter kun å ha fått et poeng på de to første kampene sine.
En fredag i august er alltid fylt med deilig sommer enda, men også med litt vemod over at ferien stort sett er over. Heldigvis har den engelske fotballsesongen startet igjen, og vi kan blått se frem til en forhåpentligvis morsom høst.
Fortsetter Chelsea å ha litt flaks mens de enda trener på Sarriball, kan dette bli bedre enn de fleste av oss har håpet på.
Jeg ønsker deg lykke til på søndag, og ha ei riktig god helg.
Under et langt fotballopphold i England i forrige uke, fikk jeg anledning til å nyte en fantastiske ale: Marston’s Pedigree.
Marston’s Brewery er verdens største bryggeri av Craft Ale, og ale`n Pedigree er et av deres virkelige flaggskip.
Jeg tar derfor frem en flaske Pedigree i dag.
Grundige forberedelser er gjort, og denne alen har stått i kjøleskapet under helt riktig temperatur i minst et døgn. Jeg har et godt utvalg av øl i mitt kjøleskap, men jeg har ikke 33 forskjellige øltyper.
Skål!
Eirik
PS! Under Millwalls kamper på sin bane The Den på 1970-tallet, hadde de også gjort grundige forberedelser i beredskapsarbeidet før kampen:
