Jeg er i London. Det er så smått begynt å bli høst her også, men enda er det ganske varmt og godt. Rett utenfor puben The Butcher’s Hook ved hovedinngangen til Stamford Bridge i Fulham står jeg. I kveld skal jeg ha en byvandring med interesserte Chelsea-fans fra Norge. På den andre siden av gata ser jeg Stamford Bridge. Det lyser ærefrykt av det gamle ærverdige fotballstadionet. Tanken på at det har ligget her i nesten 150 år, gjør meg svimmel.
Stadionet er så gedigent at det fyller hele Fulham.
Jeg drømmer at året er 1905, det er mars måned og flere personer er på vei inn på puben The Rising Sun (nå The Butcher’s Hook) for å stifte klubben Chelsea. De rike brødrene Gus og Joseph Mears haster opp i andre etasje på puben hvor møte skal finne sted. Den idrettsinteresserte entusiasten Frederick Parker kommer som vanlig løpende inn på puben, og flere viktige piperøykende mørkkledde menn følger etter.
En rik mann og en idrettsentusiast møtes
Gus Mears hadde kjøpt friidrettsbanen Stamford Bridge høsten 1904. Han hadde tenkt å bygge den om til en fotballbane og leie den ut til Fulham, men Fulham hadde sagt nei. Da hadde han bestemt seg for å selge banen til jernbanen som skulle bruke den til å lagre kull.
Hans venn Frederick Parker som hadde vært Stamford Bridge patriot siden banen ble bygd i 1876, hadde selvfølgelig vært sterkt imot å selge banen. Han som hadde blitt like interessert i fotball som Mears-brødrene, hadde sagt til Gus Mears: – Du kan ikke bare rive hele banen, tenk deg heller at det kan spilles fotball her en gang på det øverste europeiske nivå. Spillere fra hele verden vil ønske å komme hit for å spille fotball.
Betenkt hadde Mears svart: – Det er bare drømmer, Frederick – det er neppe mulig.
En liten hund avgjør det
Parker hadde gestikulert ivrig for å hindre at Mears skulle legge ned den flotte banen. Han hadde pratet så høyt og fort at Mears hund, en liten skotsk terrier, hadde fått nok. Hunden hadde løpt rett i Parker, og bitt ham kraftig i foten.
En skrekkslagen Parker hadde ropt: – Typisk skotsk, biter først og snakker etterpå.
Blodet hadde fosset fra Parkers fot. Han måtte hinke på det ene foten, men hadde fortsatt som om ikke noe hadde skjedd, med å prøve å overbevise Mears om at banen skulle brukes til å spille fotball på, og ikke selges til Jernbanen som kullager.
– En gang vil det samles masse folk fra hele verden her for å se fotball, det vil komme folk fra Norge også, og en ivrig norsk fotballentusiast vil gå rundt i gatene og fortelle om vår bane og klubb, hadde Parker sagt, og hadde fortsatt: – Han vil fortelle om oss to også, Gus.
Mears hadde vært tydelig imponert over at Parker ikke hadde brydd seg om at hunden hans hadde bitt ham, og sagt: – Du tror vel folk vil lande på månen en gang også du. Så hadde Mears sagt: – Nå må vi bare gå til legen slik at du får behandlet foten din, og så møtes vi for å stifte en fotballklubb som skal bruke Stamford Bridge som hjemmebane. Passer det 10/3 på puben The Rising Sun?
Parker hadde blitt så glad at han hadde gått stødig på begge føttene igjen, og svart: – Det passer helt utmerket.
Klubben får et navn
Nå sitter de i stiftelsesmøte i andre etasje på puben.
Det er vanskelig å bli enig om navn på klubben. Forslag som Kensington FC, Fulham Road Rangers og Stamford Bridge blir nevnt. Parker er negativ til å gi klubben samme navn som på banen, og mener de vil få mange brev om slaget ved Stamford Bridge i York i 1066. Noen kan tro at klubben bare består av norske vikinger.
Diskusjonen om navn på klubben varer og rekker, glass på glass med svart porter-øl bæres inn til dem, og så blir de til slutt enige om at de kan bruke navnet Chelsea etter nabobydelen.
En kjøpeklubb
– Men vi har ingen spillere og ingen liga å spille i, sier Parker.
Mears ser lenge på Parker, og sier: – Vi kjøper oss spillere og kjøper oss plass i ligaen. Jeg har pengene, men du får ordne det du, Frederick.
– Tror du ikke at vi da blir kalt en kjøpeklubb? sier Parker.
Mears rister på hodet, og sier: – Skal vi bli en av Europas beste fotballklubber, kan vi ikke bry oss om hva andre mener. Kanskje vil klubben bli eid av en russiske oligark en gang også.
Alle ler.
Fest, men også noen utfordringer
Det bæres inn glass og flasker med whisky. Feiringen av den nye fotballklubben Chelsea starter. De ser alle ut av vinduene på puben, og bort på Stamford Bridge som ligger badet i kveldsmørket.
– Tror dere virkelig at banen kan være ferdig bygd om til fotballbane allerede til høsten? spør Parker høyt mens de skåler for den nye klubben.
Mears svarer: – Det gjør vi et forsøk på. Hva heter han arkitekten som har tegnet Ibrox, Hamden Park og Celtic Park i Skottland?
– Han heter Archibald Leitch, sier Parker.
– La oss bruke ham, sier Mears.
Stemningen blir stor på puben The Rising Sun.
Da de to vennene Gus Mears og Frederick Parker går noe ustøtt ut av puben sent på kvelden, sier Mears til Parker: – Tror du enda det vil gå en nordmann en gang her utenfor puben og fortelle om en fotballklubb som er en av de største i Europa? Og tror du han vil fortelle om oss to?
En byvandring i Fulham i kveld
Jeg klyper meg i armen her jeg står utenfor The Butcher’s Hook, og våkner opp fra min drøm om det som foregikk for snart 118 år siden. Jeg tenker: Ja, jeg forteller om dere to, Gus og Frederick, og jeg forteller om historien til klubben til norske Chelsea-entusiaster.
Jeg gleder meg til kl. 19:00. Da skal jeg møte mine norske Chelsea-venner her utenfor The Butcher’s Hook.
Vi skal vandre sammen rundt dette enorme anlegget Stamford Bridge som strekker seg helt opp i himmelen, og drømme sammen om morgendagens kamp mellom Chelsea og Wolverhampton. På Wolverhampton spiller i morgen en av de største personligheter som har spilt for Chelsea, Diego Costa. Han vil bli møtt med en varme når han løper ut på Stamford Bridge som få tidligere Chelsea-spillere kan forvente.
Bare han ikke scorer for Wolverhampton.
Ha en flott fredag og ei god helg!
Eirik
