– Så du har skrevet ei bok om FA-cupfinalen i 1970 mellom Chelsea og Leeds, sa markedsrådgiveren til meg. Kona hadde ment at jeg måtte få noen råd om hvordan jeg skulle selge boka, og jeg hadde oppsøkt denne eksperten.
Han sa: – Men du har ikke ett ord om skurken Sindre Finnes eller skurkene i Saudi-Arabia i boka. Han så lenge på meg og spurte: – Hvordan skal du selge boka da?
– Nei, svarte jeg, – Jeg aner ikke.
– Har du skrevet til et marked? hadde kona spurt. Tvilen hadde lyst i øynene hennes. Jeg hadde svart: – Nei, jeg har skrevet boka til meg selv. Jeg kjenner ingen som heter Marked, og jeg er fornøyd med boka.
Kjendisen Homer
Men nå satt jeg hos markedsrådgiveren og skulle få råd om hvordan jeg kunne selge den. Han kunne ikke skjønne at jeg hadde skrevet den til meg selv.
– Vil du ikke ha suksess? spurte han.
– Nei, svarte jeg, – Hva skal jeg med det. Jeg er 67 år gammel, da er jeg en suksess.
Markedsrådgiveren klødde seg i hodet og sa: – Du har skrevet en bok om finalen i 1970 i England etter modell av Homers bok Iliaden om noen dager under Trojakrigen, en fortelling fra ca. 1.200 år før Kristus.
Han fortsatte: – Homer er ikke blant de største kjendisene for tiden. Folk kan ikke forholde seg til personer som levde før smarttelefonen ble oppfunnet.
Jeg sa: – Men jeg kjenner ikke Sindre Finnes, og Saudi-Arabia er så langt unna.
– Det må vel være riktig at domstolen tar stilling til om Sindre Finnes har gjort noe galt, fortsatte jeg og spurte til slutt: – Kan ikke ekspertene i Utenriksdepartementet ta seg av hvordan vi skal stille oss til menneskerettighetsbruddene i Saudi-Arabia?
Facebook bestemmer
– Nei, i dag er det Facebook som bestemmer, svarte markedsrådgiveren.
– Det er få som kjenner Sindre Finnes, og det er ingen som bryr seg om hva de gjør i Saudi-Arabia, fortsatte han: – Poenget er at du kan ikke lage ei fortelling uten skurker, og det må være skurker som Facebook har bestemt er det, og som er godt kjent for allmenheten. Du kan ikke selge ei bok uten at Facebook mener at du er et godt menneske, og da må du alltid tenke på hva folk vil si, og ta den sterkestes parti.
Jeg skal faen ikke på kino
Jeg vandret deprimert hjem etter samtalen. Regnet, vinden og mørket gjorde det ikke hyggeligere.
Da jeg kom hjem, spurte kona: – Vil du bli med på film i kveld? Jeg tenkte vi kunne se den nye filmen med Lars Saabye Christensen, den som heter Livet er den tiden det tar å dø.
– Er du på styr, svarte jeg, – Å gå på kino for å se den filmen en mørk og regnfull novemberkveld, aldri i verden.
Livet er ikke så verst
Jeg tenker på det å få være levende på en klode der lyset kommer, der dagen åpner seg med sine mange rom, noen dører vil være lukket, men noen dører vil være åpne, der jeg møter mennesker, ser mangfoldighet, ser mennesker som puster og pusler med hvert sitt …
Jeg blir glad igjen.
Det er fredag, helga står foran meg med julebord i Chelsea Supporters Norway. Vi skal se Newcastle-Chelsea sammen, og kose oss med god julemat. Jeg møter venner som er mennesker, ikke gode og onde mennesker, men mennesker på godt og ondt, mennesker som alle er en suksess. Vi vil være langt borte fra det drepende moralske mediebilde, et mediebilde som bare er opptatt av de som står på pallen og gjør de fleste av oss til tapere siden det bare er plass til tre på en pall, og det mens vi egentlig er vinnere, vi er en suksesshistorie alle.
Du er en suksess, ikke glem det.
Og på søndag kan du se kampen Chelsea Women-Leicester Women.
Never Mind the Ball
På tirsdag kommer den nye boka mi for salg i nettbutikken i Ossie`s Corner til kr. 349,-. Boka har fått tittelen Never Mind the Ball – The Bad against The Dirty, og er ei fortelling om den legendariske FA-cupfinalen i 1970 mellom Chelsea og Leeds.
Finalen ble et maraton over to kamper, begge med ekstraomganger. Ingen av lagene fortjente å tape. Hele 28 millioner så omkampen på TV i England. Det er den dag i dag det nest høyeste seertallet for en sportssending i England, bare slått av VM-finalen i 1966. Det er det sjette høyeste seertallet for alle TV-sendinger i England, så vidt slått av månelandingen i 1969. Spørsmålet er om fotballen solgte sin sjel til mediene etter finalen, slik Faust i middelaldersagnet solgte sin sjel til djevelen.
Fortellinga er skrevet som et moderne epos, og er en hyllest til kampen, finalen, de to fantastiske lagene og de legendariske spillerne. Temaer i fortellinga er også fotballens sterke forbindelser til voldelig kamp og krig, om naturens krefter som synes å være både inne i oss og utenfor oss, og overtroen som preger oss, gjennom vår evige søken etter den uforklarlige skjebnen.
Burde jeg ha vært undersøkt?
Det blir artig å motta bøkene fra trykkeriet på mandag. Da jeg hadde sittet og gått gjennom manuset til boka en siste gang før innleveringen til trykkeriet, hadde kona kommet og ville ha hjelp til noe.
Jeg hadde sagt: – Jeg er kommet til slutten, jeg kan ikke slutte å lese nå, det er så spennende.
Kona hadde sett forundret på meg og spurt: – Hvor mange ganger har du sittet og lest gjennom dette manuset som du har skrevet selv, og så er det fremdeles så spennende å lese at du ikke kan legge det fra deg?
– Bør du ikke få deg undersøkt? hadde hun spurt.
Jo, jeg burde vel det.
Den brittiske forfatteren C. S. Lewis som skrev bokserien Legenden om Narnia, sa: One day, you will be old enough to start reading fairytales again.
Der har du meg.
En ung Chelsea-fan skrev på Twitter etter et tap: – Tre timer siden kampslutt og fortsatt like sur. Er 33 år gammel.
Jeg skrev noe senere: – Tre døgn siden kampslutt og fortsatt like sur. Er 67 år gammel.
God helg!
Eirik
