Chelsea spiller mot Manchester United på Old Trafford i morgen. Mye står på spill for de to storlagene; denne kampen er et SLAG ingen av de to lagene kan tape, mens en seier for et av lagene vil bekrefte at det laget er på rett vei, og kan SLÅSS helt i toppen denne sesongen.
Slag og slåss er altså de ordene jeg bruker før denne storkampen.
Fotball er jo en slags fortsettelse på krig bare med andre virkemidler; men de virkemidlene viser og demonstrer tydelig aggresjon og vilje til å slåss; det handler om seier, og noen ganger om heroiske tap.
Mens vi venter på kampen
Før det barker løs på Old Trafford i morgen, siterer jeg derfor fra Jens Bjørneboe sin underfundige og morsomme roman «Vinter i Bellapalma»:
Og mens vi sitter her og venter
på at slaget skal begynne,
sa en av mennene til kongen
– så vil jeg foreslå at vi ber
noen om å fortelle en historie
som kan forkorte tiden uten å
vekke tunge tanker
Forfatteren Jens Bjørneboe er jo kanskje den beste fortelleren som noen gang har levd. Dagen før storkampen Manchester United – Chelsea kan det jo være hyggelig å drømme oss litt inn i hans lille fantastiske fortellerverden fra den fiktive byen Bellapalma i Italia i 1958, men på vår måte nå i 2020; jeg har byttet ut Bellapalma med forstaden Fulham i London (hvor Chelsea holder til), byttet ut piazzaen i Bellapalma med puben «The Chelsea Pensioner» og portugisisk portvin er byttet ut med skotsk mikrobryggeriøl.
The Chelsea Pensioner
Det er folksomt på puben The Chelsea Pensioner like ved Chelsea sin bane Stamford Bridge. Puben ligger 100 meter fra banen mot nord i Fulham Road. Det er bare noen meter etter at du har passert over den lille gammeldagse gråblå murbrua over tuben; den brua som banen har fått navnet sitt etter.
Du går inn i puben i hushjørnet. Inne i puben er det en gammeldags litt slitt og mørkegrå innredning, men med en svært fargerik disk, og med et godt tilbud på alle slags drikker. Midt på disken står det en liten voksdukke av en Chelsea Pensioner (pensjonert soldat som bor på The Royal Hospital of Chelsea i nabobydelen Chelsea) i rød paradeuniform.
Jeg står like ved pensioneren på disken slik jeg pleier når jeg kjøper noe her, og kjøper meg en flaske Old Engine Oil fra det lille skotske mikrobryggeriet Harviestoun.
Det er en svært svart ale, men det er jo høst.
Etter å ha fått ølet må jeg nærmest brøyte meg vei i det tettpakkede lokalet fra disken og bort til et bord; et bord som har god sikt til TV-skjermen som skal vise kampen jeg skal se.
Manchester United – Chelsea
Absolutt alle inne på puben venter på kampen Manchester United – Chelsea.
De er alle Chelsea-fans.
Nesten hele verden er representert inne på puben; de er av forskjellige raser og nasjonalitet, fra begge kjønn og har en ting til felles: at Chelsea skal slå Manchester United i dag. Rundt bordene begynner diskusjonen å gå: Hvem spiller på laget til Chelsea i dag, hvem er skadet, hvem er i troppen og hva er det beste laget Chelsea kan stille.
Alle på puben står og drikker øl rundt bordene (stoler finnes ikke i dag); de prater i vei; det blir nærmest et jevnt høyt og monotont lydbilde inne på puben; et lydbilde som er så fylt av glede og forventninger, at du føler en slags rus inne i deg, som aldri må ta slutt.
Ølet, stort sett alle drikker, er et tungt flytende svart ale med et lett litt gulaktig skum på toppen.
Ale-typene de selger på puben kommer fra mange forskjellige engelske og skotske bryggerier; det er en masse varianter av en slik tilpasset sesongdrikke, som engelskmennene liker så godt å drikke, på en litt mørk gul høstdag.
Ole Gunnar Solskjær
Plutselig skjønner en svært fyldig kar, helt skallet og så kraftig at hodet ser ut som det er skrudd fast på skulderen, at jeg er fra Norge.
– Du holder vel med Manchester United, du, siden Ole Gunnar Solskjær er manager for dem, sier han.
Jeg ser litt utrygg på denne enorme kjempen som har et slags hooligan utsende, men jeg blir litt tryggere av det milde uttrykket hans både i stemmen og i ansiktet. Etter en kort pause (for å se hvor langt det er til utgangsdøra) svarer jeg: – Nei, men jeg synes det er morsomt at en nordmann gjør det så godt.
Han nikker til meg vennlig, som om han forstår det (heldigvis).
Ole Gunnar Solskjær er stort sett godt likt av alle engelskmenn. Det er også Chelsea sin egen Tore Andre Flo. De to nordmennene er begge stort sett smilende, vennlige og glade av natur og med en kampvilje og en innsats som engelskmennene liker godt. Solskjær og Flo er derfor god Norgesreklame.
Like før kampen
Så begynner noen å synge inne på puben.
Det er tradisjonelle engelsk folkesanger som har fått ny tekst, Chelsea-tekst, som synges; det høres nærmest ut som om de finner på teksten underveis.
En svært høylytt sang vekslende med høy latter bryter ut inne på puben. Det kommer som en slags utløsning på den voldsomme nervøsiteten og forventningene alle har rett før kampen begynner. Vi kjenner alle her inne på denne spesielle stunden vi har sammen akkurat nå; vi kjenner på følelsen av at vi vet at noe vil bli annerledes etter denne kampen, men ikke hva.
Jeg drikker litt av den gamle maskinoljen i glasset mitt, og gir meg med i sangen.
En liten eldre kar med tatoveringer av tidligere Chelsea-spillere over hele kroppen, kler plutselig av seg skjorta. Han veiver med skjorta i hånda, mens han synger. Den skjorteløse mannen er litt av et syn.
Så begynner alle å hoppe også.
Veggene i det helt stappfulle lokalet begynner å vaie litt av all sangen, hoppinga, latteren og den ivrige praten. Det er nesten ikke mulig å bevege seg bort til disken for å kjøpe seg en øl lenger.
Et kamera i ræva
Inngangsdøra på puben er voktet av to menn som begge må være minst to meter høye, og de er begge så muskuløse at det ikke føles naturlig å gå inn hvis du ikke er Chelsea-fan.
En tilskuer ute på gata synes det er så morsomt å se på oss der inne. Han går frem til inngangsdøra, men slipper ikke inn. Imidlertid greier han å holde sin mobiltelefon med begge hendene høyt i selve inngangsdøra, og over hodene på de to vaktene prøver han å ta et bilde av oss.
Ved synet av denne karen i døra med mobilen som prøver å ta bilde, endres sangen vår momentant til «You can stick your camera inn your ass, You can stick your camera inn your ass …».
Øredobbene passer uansett
Imidlertid er vi ikke i Fulham i morgen; det er koronapandemi, vi må alle holde oss hjemme og vi ser kampen på TV i stuene våre.
Du kan selvfølgelig drikke en Old Engine Oil under kampen i morgen. Den kan nemlig kjøpes på det norske Vinmonopolet. Etter kampen kan du jo også lese boka «Vinter i Bellapalma» av Jens Bjørneboe. Boka kan kjøpes på ARK Bokhandel.
Jens Bjørneboe ville ha blitt 100 år i høst dersom han hadde levd. På Nasjonalbiblioteket er det en derfor en utstilling om ham, og det arrangeres en masse foredrag om ham der. Foredragene kan du også følge med på digitalt hjemmefra.
Ha en super fredag!
Måtte det beste laget, Chelsea, vinne i kampen i morgen; og husk at selv under en pandemi, uansett hvor mye sjokolade du spiser, så vil øredobbene passe likevel.
«Hele kunsten å lære seg å leve, betyr å holde fast på latteren» sa Jens Bjørneboe.
God helg!
Eirik
PS! De nye sportsklokkene er fantastiske:
