”That`s the question”, vil mange mene i dag, og mange mener noe om akkurat det.
Det er fredag, og alt virker å være i ubalanse; – på Facebook, på twitter og i nettavisene med sine kommentarfelter. Uken har slitt oss fullstendig ut mentalt, og vi ser ikke ut til å ane hva som er viktig, og hva som ikke er viktig lenger.
Bortsett fra en ting da.
At det er fredag.
For en skjønn oppdagelse det er å oppdage at det er fredag. Etter nærmere tenkning (i den grad jeg kan sies å ha noe så ambisiøst som tanker), har jeg funnet ut at jeg faktisk gjør denne oppdagelsen – at det er fredag – en dag hver uke.
Utrolig!
Jeg trodde at alle oppdagelser ble gjort bare en gang.
Mata eller Salah, heter det i twitterfeeden, og det kommer fort en stram replikk til den som tilfeldigvis skulle mene noe feil. Det er derfor vi må drikke øl på en fredag, tror jeg – vi drikker for å glemme twitterfeeden, faktisk.
Sett deg ned.
I dag har jeg en Borg bokkøl til oss. Dette er en øl for å feire, – ja, at det er fredag, og at det er tid for litt hvile både for kropp og sjel. Borg bokkøl passer så godt for litt feiring, fordi den drikkes nemlig best sammen med marsipankake. Høres ikke det godt ut?
Alt er bare kav, alt er bare surt, men vi setter oss nå ned med kake og øl.
La oss se litt praktisk på det.
At Juan Mata blir solgt er trist, at han blir solgt til Manchester United er forferdelig, det er tragisk, det er ……..
Stopp en halv….. drikk litt mer bokkøl.
Jeg begynner på nytt.
Juan Mata har vært en fantastisk spiller for Chelsea. Vi er rett og slett glade i Mata. Men, det er et men, han har ikke vært så god denne sesongen.
Tøft, men nå er det sagt.
Snufs, hvor er glasset mitt.
Oscar, Willian, Hazard har alle vært bedre enn Mata denne sesongen.
Nå er det sagt også.
Mohamed Salah er en spennende angripende midtbanespiller. Og å kjøpe en slik spiller, virker fornuftig når Chelsea nettopp har kjøpt Matic som er en forsvarende midtbanespiller.
Troppen synes komplett.
Når januar vinduet stenger kan det ha kommet enda flere til, og noen kan også gått til andre klubber. Imidlertid det får vi ta en annen fredag.
Det får være måte på hvilke vanskelige problemer vi skal løse på en og samme fredag.
På søndag spiller vi mot Stoke hjemme i FA-Cupen. Mange av oss minnes den forferdelige tragedien da vi tapte mot Stoke i finalen i Ligacupen i begynnelsen av mars i 1972.
I forhold til det blir et salg av Juan Mata til Manchester United bare barnematen.
Chelsea hadde i 1972 verdens best fotballag. Chelsea hadde vunnet Europacupen i Athen våren 1971 ved å slå selveste Real Madrid. Og så tapte Chelsea for lille Stoke. Stoke spilte rett og slett ut verdenslaget Chelsea på Wembley foran 100.000 tilskuere.
Faen, sier jeg den dag i dag, og det etter at jeg har drukket en hel flaske Borg bokkøl.
Stoke hadde nærmest et monster på venstre back Mike Pejic denne vårdagen i 1972. Det var ikke noen som gikk inn i en duell med Mike Pejic, som var vel bevart, spør du meg.
Bortsett fra en da.
Ron ”Chopper ” Harris gikk inn i de duellene han trengte å gå inn i, uansett hvem det var han duellerte med. Man tullet ikke med ”Chopper”. Vår høyre ving Chris Garland var noe forsiktig mot Mike Pejic innledende i kampen i 1972 på Wembley. Det ville ikke Ron Harris ha noe av, og etter en ”Chopper” eller to mot Pejic, var kysten klar.
Chris Garland tok det ene løpet etter det andre på høyresiden vår, og Mike Pejic oppførte seg som et barn resten av kampen. Dessverre var ikke det nok. Kongen selv Peter Osgood scoret for Chelsea, men Chelsea tapte 2-1 til slutt.
Imidlertid på søndag hjemme på Stamford Bridge vinner Chelsea. På søndag skal Chelsea spille ”skjorta” av dette Stoke laget, bare for å vise dem hvor jævlig det var at Chelsea tapte for dem i finalen i 1972.
Ha en super blå helg!
Eirik
PS! Juan Mata, du vil alltid være velkommen på Stamford Bridge. Du har vært en engel for oss i mange sesonger. Vi kan ikke ønske deg lykke til i United, men vi ønsker deg lykke til i livet ellers.
PS! Altså for å være helt tydelig; – vi ønsker deg ikke lykke til når du spiller mot Chelsea.
PS! Du kan lese mer om ligacupfinalen i 1972 mot Stoke i min bok ”Carefree”.
PS! Boka Carefree om Chelsea – fotballklubben, fansen og bydelen – får topp omtale i en bokanmeldelse i det siste nummeret av fotballblad nr. 1 i Norge Josimar.
Tittelen på bokanmeldelsen er ”240 sider med kjærlighet”. Her er to smakebiter fra anmeldelsen:
”Uten et forlag i ryggen har Havdahl samlet historier og fakta om favorittlaget sitt, skrevet om pubene du skal gå på før kamp og om menneskene som betyr noe i Chelsea-sammenheng. Det er 240 sider med kjærlighet. Det er ikke nødvendigvis poesi på hver side, men det trenger det heller ikke være når Havdahl går opp klubbens historiske sider, forteller om spillet i kulissene som fikk Chelsea inn i The Football League eller om profilene på 60- og 70-tallet.”
Om å gå på kamp på Stamford Bridge:” …. åpner den seg: Stamford Bridge. Du er hjemme igjen. Den følelsen er ikke noe bedre eller mer unik enn den Norwich-fans måtte få av å se Carrow Road. Men den er vår, og den er perfekt skildret av Eirik Havdahl i Carefree”.
Hele bokanmeldelsen kan leses i nummer 01/14 av Josimar.
