Jeg er blitt markedifisert, mediene spyr ut reklame og egenprofilering, underholdning er blitt livets mening og forbruk og kjendiseri er det som betyr noe. Alt som gjelder, er å få oppmerksomhet om et produkt eller seg selv.
Selv Dagsrevyen på NRK byr opp til dans.
Hvorfor ikke la bandet Gåte uttale seg om Midtøsten i stedet for journalist Yama Wolasmal?
Gåte kan synge, de er kule og vet hva løsningen på konflikten er.
En nostalgisk syretripp
Toppfotballen er markedifisert, det er to kommentatorer på «de viktigste» TV-kampene, og kommentatorene kommenterer etter markedet og for markedet. Det er så mye egenprofilering fra kommentatorene under en TV-sending fra en «viktig» fotballkamp, at det gjør godt med reklamepauser.
Liverpool er den store merkevaren, den flotte tradisjonsrike fotballklubben er så markedifisert at den ender opp i en åndelig tomhet klubben ikke fortjener. Stemningen under Liverpools kamper blir dyrket som en deilig nostalgisk syretripp tilbake til 1970-årene. Hatet som det blir profilert og fokusert på, kunne den gangen forstås, men virker uforklarlig i dag, særlig når det kommer fra folk fra Hallingdal, Førde, Finnsnes og Harstad.
Ikke verdien av noe
Markedet er suverent på mange områder, men det er fullstendig utilstrekkelig for å drive en sport. For å sitere dikteren Oscar Wilde: Markedet kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe.
En gang var overgangsrykter små notiser i margen på sportssidene i avisene. De ble brukt ved siden av sportsnyhetene som underholdning. Nå er overgangsrykter Big business og en hovedsak under TV-sendinger.
Selv skittprat har blitt markedifisert.
Hva skal vi med kommentatorer?
Bilde og lyd fra fotballkampene er blitt så gode at vi trenger ikke kommentatorer. Ville du gått på stadion hvis det hadde vært to kommentatorer som snakket over høyttalerne under kampen? Sannsynligvis ville de to kommentatorene under stopp i spillet, snakke om de sakene som sosiale medier er opptatt av. De vil ikke ha mere kjennskap til sakene enn de som kommenterer dem på sosiale medier. Markedet kjenner sakene, men det behøver dessverre ikke å være av verdi.
Kan vi ikke bare få se fotball?
Nitti minutter med verdighet
Chelsea-blogger Chris Axon spør i sin siste blogg:
«Players play. Managers manage. Supporters support.”
Isn’t that right?
Please tell me otherwise.
We can moan like fuck in internet chat rooms, on forums, in pubs and bars, in coaches and cars, and we can bring placards to Stamford Bridge and prod them at directors, and we can remonstrate and demonstrate before and after games, but – please – lets honour those ninety minutes as being the sacred time in which we try our hardest to support our players.
In the snow. In the sun. In the rain.
Fair weather. Foul weather.
Good times. Bad times.
Vi går ikke på fotballkamp for å dyrke hatet, vi har ikke behov for noen religion, men vi har behov for å vise kjærlighet til hverandre. Vi elsker oppofrelse for andre ute på banen og for hverandre, og vi elsker relasjonene vi får til spillerne på laget vårt og hverandre.
Det gir verdi.
Det er kultur.
Våren og boka
Men hva er det som ler og kribler der borte i fremtiden og i meg?
Åh, det.
Det er våren som er på veg.
Heldigvis er ikke våren markedifisert ennå. Deilige lyse dager kommer mot oss, og jeg har skrevet en bok som mange kjøper og liker, uten at den er markedifisert.
Er det vanskelig å skrive bok?
Nei, det er ikke vanskelig.
Det er umulig.
Tror du ellers jeg har holdt på med boken i over 5 år. Prøv bare, prøv å sette vinger på en stein, prøv å følge sporet etter en fugl i lufta.
Min bok Never Mind the Ball svever i mitt indre, den er ferdig og ikke ferdig på samme tid, den vil fly inne i meg til evig tid som en utømmelig kilde til kjærlighet til selve livet …
Og våren.
Ei helg uten markedifisering ønskes deg
På søndag spiller Chelsea Women mot Everton Women, og på mandag spiller Chelsea mot Newcastle. Chelsea Women leder ligaen, men vil få en vanskelig bortekamp. Chelsea-Newcastle blir en tøff nøtt for Chelsea. Chelsea falt sammen sist mot Brentford etter å ha ledet 1-0 etter storspill, kom under 2-1 og måtte kjempe for uavgjort 2-2. Chelsea-fansen tåler en uavgjort eller et tap, men de tåler dårlig at spillerne ikke gir alt for laget slik som det skjedde i andre omgang mot Brentford.
Det sitter i veggene i Chelsea at du taper ikke på grunn av dårlig innsats.
Jeg gleder meg til helgens kamper og orker ikke mer markedifisering. Jeg tar fri fra markedet. I går fikk jeg en telefon fra min datter. Da vi var ferdig, dukket det opp en SMS som inviterte meg til å vurdere kvaliteten på samtalen.
Verden er i ferd med å gå ad undas.
Nyt livet, nyt hverandre, nyt våren og ha ei riktig god helg.
Eirik
PS! Diktet om våren er skrevet av Helge Torvund, og det å skrive om en bok er hentet fra Hans Børlis’ dikt: Å skrive dikt.
