London Calling spilles for full musikk på et fullsatt flomlys-opplyst Stamford Bridge. Førti tusen fotballfans står på en stram line mellom frykt og glede, og venter på at kampen skal begynne. Det er som å bli tenåring på nytt.
Chelsea-Blackburn kan begynne, men ikke før London Calling er ferdigspilt. Tribunene med alle menneskene, strekker seg opp mot den kveldsmørke himmelen som et stort mangehodet troll som venter på den store bukken bruse. Det er et skue du ikke glemmer lett.
London Calling to the faraway towns
Now war is declared and battle come down
Håpet
Låten London Calling med The Clash kom i 1979, og musikkvideoen ble filmet på The Battersea Pier ved Themsen i Chelsea, ikke langt fra Stamford Bridge. Den ble laget som et håp for tilværelsen. Under krigen da BBC sendte sine programmer på radio til de okkuperte områdene, ble sendingene alltid åpnet med: London Calling.
The Clash befant seg i en håpløs situasjon i 1979. Punkbølgen var over, bandet slet med stor gjeld, de kranglet med plateselskapet sitt og ute i verden var det stor frykt for atomkrig.
The ice age is coming, the sun’s zooming in
Meltdown expected, the wheat is growing thin
Engines stop running, but I have no fear
‘Cause London is drowning
I live by the river
Men håpet ligger i sangnavnet London Calling!
Meldingene på klokka
Jeg befant meg på tribunen Matthew Harding Lower under kampen Chelsea-Blackburn. Kampen startet til et øredøvende bråk fra tribunene som om det var lyden av skremmende torden som raste i sinne oppe på himmelen. Min iWatch varslet pliktoppfyllende om at lydnivået var over 90 desibel, og at rundt tretti minutter med dette nivået kan føre til midlertidig hørselstap.
Det var ingen ting jeg kunne gjøre med det.
Da jeg senere slo ut med hendene i vill ekstase over en av Cole Palmer sine flotte vendinger med ball, gikk klokka over i nød-status og Siri ropte: Er du i nød?
Men det som klokka ikke kunne høre, var at London Calling fremdeles ble sunget inne i det blå hjertet mitt.
Japanere som synger. Hva blir det neste?
Heldigvis blir det stille iblant på engelske fotballbaner (det skjer ikke på norske fotballbaner). Som engelskmennene sier: Frustration on the pitch, frustration off it. På et tidspunkt under kampen da jeg hadde fått tjue meldinger fra klokka om et for høyt støynivå, begynte to japanske ungdommer foran meg, å lede an i en høy sang som ingen ende ville ta.
Chelsea ledet 1-0, og gleden hadde for en liten stund tatt over for frykten.
Jeg klappet en av japanerne på ryggen og sa: Dette går ikke an gutter. ViaPlay som viser kampen på norsk TV, sliter økonomisk. De har lagt ned et enormt markedsarbeid til en høy pris som forteller at det er stille under kampene på Stamford Bridge, og at det bare befinner seg japanere der med store fotoapparater på brystet og som aldri synger.
Hvor er det blitt av fotoapparatet? skrek jeg til dem.
Det viste seg at de brukte mobiltelfonen de som oss andre. De hadde sunget med på London Calling også!
Kampen som ikke ville slutte
På mandag foregikk det en ellevill fotballkamp mellom Tottenham og Chelsea. Jeg er ennå utslitt etter å ha sett kampen på TV. Frykt og glede bytter ofte plass i meg i løpet av en fotballkamp hvor Chelsea spiller, men de byttet plass hvert sekund i denne kampen.
Og kampen VARte og VARte.
Dette var en kveldskamp hvor de som var på tribunene, stadig måtte se på klokka for å se om de ville rekke siste bussen hjem. Bruken av VAR har fått latterlige effekter på fotballen. For de som spiller kampen og de som er på tribunene, er det blitt et mareritt.
VAR ble brukt til sjekk etter sjekk i mandagens kamp. Hadde de sjekket lenger tilbake på en av situasjonene, hadde manager i Chelsea, Mauricio Pochettino, fremdeles vært manager i Tottenham. Lagene sørget likevel for at kampen ble spennende.
Heldigvis hadde vi sunget London Calling!
VAR
Enten en er for eller mot bruk av VAR, kan vi være enige om at fotballen har blitt ødelagt noe av denne millimetermålingen.
Målene som scores, blir utsatt for sjekk etter sjekk, en masse hvite og røde linjer blir trukket opp, igjen og igjen, på en skjerm, situasjoner blir analysert så mange ganger at vi glemmer kampen, og dommerne må løpe på tvers av banen for å se på en skjerm med bevegelige bilder flere ganger, inntil de kan være sikre, eller nesten sikre, eller ganske sikre på at det var, eller ikke var, et mål.
Da er noe blitt alvorlig feil. Helheten synes rokket; virkemiddelet er blitt målet.
Som Matthew Syed skriver i The Times: When a goal is scored, we pause, we ponder, we put a lid on our emotions. We wait for Sherlock Holmes to bring in the magnifying glass, for DCI Tennison to analyze the crime scene. This has its own kind of forensic fascination, but doesn’t equate to joy, to delirium; to a group of strangers instinctively embracing, or spilling beer, or hearing one’s neighbor give a hoot of delight when England score in a knockout match.
Jeg kastet meg i armene på en vilt fremmed japaner uten å sjekke om han hadde et digert fotoapparat på brystet, da Chelsea scoret mot Blackburn, og måtte pent be om unnskyldning.
Jeg hadde glemt VAR.
VAR ble ikke brukt i de innledende rundene i ligacupen, så scoringen ble godkjent, men da var deliriumet forsvunnet og vi smilte bare høflig til hverandre. Heldigvis snakket han engelsk, og vi hadde sunget London Calling sammen!
Vi tenåringene
Inntil teknologien kan brukes like raskt som en linjemann hever flagget, vil ikke fotball bli det samme.
Fotball har en sentral plass i hjertene våre.
Ekspertene ser på det taktiske, eierne ser på det økonomiske og spillerne ser på æren, men vi fans ser på det i en helt annen målestokk, en målestokk på glede, på å gi slipp på tilværelsens mange vanskeligheter for en liten stund, disse stundene som innebærer at vi blir totalt ufornuftige. Gleden har vår herre lagt til ufornuften, dessverre, men deilig er det.
Ufornuften er vår London Calling!
Shakespeare’s gode ord
Shakespeare skrev: Glede, folkens! Glede og nye dager med kjærlighet må følge deres hjerter.
Det er blitt fotballens moderne tragedie at dens forfølgelse av perfekthet, har kastet en skygge på dens sjel.
Men vi har sangen London Calling!
Ha ei riktig god helg med to fantastiske spennende kamper i Chelsea-Manchester City og Everton Women-Chelsea Women. Syng med når de spiller London Calling.
Eirik
