Dagens Ossie`s Corner er en påskespesial med leseutdrag fra min nye bok Never Mind the Ball – The Bad against The Dirty – en fortelling om den legendariske FA-cupfinalen i 1970 mellom Chelsea og Leeds. Leseutdraget er hentet fra Sang 1: Slåsskampen på puben Olympen.
Leseutdrag
– Pst, hørte jeg borte fra de lange, mørkerøde gardinene på veggen på den motsatte siden av disken. Jeg så dit bort, men så ikke noe. Gardinene gikk helt fra taket og ned til gulvet, elegant opphengt med knuter på midten. Under de lange gardinene så jeg en trapp som gikk opp til en skjult balkong. Det minnet om scenen på et teater like før teppefall. Etter å ha sittet og stirret på gardinene en stund, så jeg hodet til en rødhåret mann stikke ut. Hodet så seg rundt om, akkurat som en skuespiller gjør på teateret før en forestilling.
– Pst, hørte jeg fra det rødhårete hodet. Mannen så på meg, og jeg greide å se overkroppen på ham. Han vinket til meg. Jeg så meg rundt på puben, men ingen andre hadde lagt merke til ham. Jeg tok mitt halvfulle ølglass og gikk bort til mannen. Mens jeg gikk, så jeg hvem det var. Det var Billy Bremner, kapteinen på det fantastiske Leeds-laget i 1960- og 1970-årene.
Men stopp en halv, var ikke Billy Bremner død?
– Ikke bli redd, sa Bremner, – Jeg ser at du kjenner meg igjen. Vi spillere som deltok i den fantastiske FA-cupfinalen i 1970 og som er døde, holder til her på puben.
Han fortsatte: – Her holder også de greske gudene til. De bruker det som feriebolig. Vanligvis holder de til på toppen av fjellkjeden Olympen i Hellas. Zevs er sjefsguden. Han ønsker at deltagerne i en slik episk cupfinale, etter sin død, skal komme og bo sammen med gudene i deres feriebolig.
Bremner så at jeg så ut som et spørsmålstegn i ansiktet og han sa: – Gudene mener at finalen i FA-cupen i 1970, var like spennende som trojanerkrigen for over tre tusen år siden.
– Men, kom inn, sa han. Han holdt gardinene fra hverandre, og jeg gikk opp trappen og inn på balkongen. Det var et trangt rom full av høye speil langs de mørke veggene.
– Sett deg, sa Bremner. – Vi vet at du så oss på TV da vi spilte finalen i 1970. Du forstår sikkert hvilken spesiell finale det var for oss spillere.
– Ja, sa jeg og så en høy og kraftig mann til i rommet. Jeg så med en gang hvem det var. Det var Chelseas goalgetter Peter Osgood.
Henvendt mot Osgood spurte Bremner: – Hva faen gjør du her? Ser du ikke at jeg har invitert en venn?
Den høye og elegante Osgood svarte: – Jeg ser jo hvem din venn er. Han er like mye min venn.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg var mildest talt molefonken over at jeg satt og pratet med to av mine barndoms fotballhelter som begge var døde. Jeg hadde drukket kun én øl, en Winter Ale. Kan det ha vært noe i ølet? Var jeg blitt syk? Drømte jeg? Hva var dette?
Bremner var rasende over at Osgood hadde dukket opp og sa til ham: – Vi vil ikke at han skal høre din versjon av historien om finalen. Du var faen ikke god. Husker du hvordan du slåss med min lagkamerat Jack Charlton, din jævel? Du er en bortskjemt madonna, en langhåret moteløve og en forbanna playboy.
Osgood smilte til Bremner og sa: – Du var ikke bedre du, din forbanna hardtarbeidende bingospiller. Du er en jævlig irriterende kranglefant.
Bremner løp rett i kroppen på Osgood og gjøv løs på ham. En vanvittig slåsskamp startet. Store svære Osgood fra Windsor i London viste et forferdelig sinne og en voldsom eksplosivitet. Han slo løs på den lille rasende, tettbygde og iltre skotten Bremner. Bremner gikk i strupen på Osgood. Fysisk størrelse betød ingen ting i slåsskampen mellom de to personlighetene. En vanvittig vilje til å vinne lyste i øynene på dem begge. Slåsskampen gikk fra side til side i det trange rommet. Begge viste en tigerlignende aggresjon og en enorm olympisk vinnervilje. Knyttneveslagene haglet, men det var ikke noe blod å se.
Jeg så på med undring. De var begge atletiske utgaver av James Bond som forsøkte å beseire og utslette hverandre. Himmel, hva skulle jeg gjøre? De to mennene syntes uatskillelige i sin fryktelige rå slåsskamp. De slo løs på hverandre med en kraft i slagene som minnet om kampen mellom Akilles og Hektor i trojanerkrigen. Det var som en tøff fotballkamp hvor dommeren hadde mistet kontrollen, og to spillere angrep hverandre på den verst tenkelige måten. Å se sine barndomshelter slå løs på hverandre, fylte meg med en rar følelse. Jeg fikk lyst til å blande meg inn, men jeg kunne ikke velge side, heiet på dem begge og sang både Osgood-sangen og Bremner-sangen. Slåssingen truet med å ødelegge inventaret på balkongen. Stoler ble knust, og bord brakk som pinneved. Dette kan ikke gå bra, tenkte jeg, men den vanvittige slåsskampen ga meg en rar rus; jeg følte både glede og sorg samtidig. Slåsskampen ga meg en sjelden sterk tilstedeværelse i mitt eget liv, jeg glemte fortid og fremtid en kort stund og elsket slåsskampen som heldigvis ikke førte til noen blodsutgytelser.
Om boka
Never Mind the Ball – The Bad against The Dirty – er en fortelling på norsk om den legendariske FA-cupfinalen i 1970 mellom Chelsea og Leeds. Fortellingen er skrevet som et moderne epos, og er en hyllest til kampen, finalen, de to fantastiske lagene og de legendariske spillerne.
Boka er skrevet etter modell av Iliaden av Homer. Iliaden er et gresk kampepos som skildrer 51 dager i det 10. år av grekernes krig mot Troja rundt år 1200 før vår tid.
En nøytral og ydmyk forteller
Never Mind the Ball er ikke inndelt i kapitler, men i sanger slik som i Iliaden. Fortellingen følger karakteristikken til antikke myter (som Iliaden) ved at den ser tilbake på finalen i 1970 som den heroiske, men usiviliserte fortiden, og prøver å forklare dagens fotball som et resultat av finalen.
Som forfatter har jeg valgt (som Homer) å være helt nøytral til lagene. Handlingen dreier seg ikke om resultatet av finalen, men om kjærligheten til kamp og i kamp. Chelsea og Leeds spilte to kamper i aprildagene i 1970 som satte varige spor i fotballens historie. Som tenåring opplevde jeg finalen som en guds gave i kampen for å bli voksen. Den ydmykheten, stoltheten, lagfølelsen og lojaliteten til laget som spillerne på begge lag viste, har preget meg siden.
Boka er skrevet i en evig takknemlighet til de to lagene og deres spillere.
Fortsatt god påske
Boka kan kjøpes her.
God lesning!!!
Fortsatt riktig god påske!!!
Eirik
