Her er et leseutdrag fra boka Carefree kapittel 4 «Fra Music Hall vitser til det første ligamesterskapet» om kanskje verdens beste fotballspiller gjennom alle tider Hughie Gallacher:
Hughie Gallacher
Hughie Gallacher hadde vokst opp i Skottland, og han spilte i Newcastle nesten i hele første del av karrieren sin.
27 år gammel var han blitt, da han kom til Chelsea. Han var nok meget spent på om han kunne trives med å bo i London; – og om han med den prislappen hadde fått, kunne takle den medieoppmerksomheten og forventningspresset som fulgte med det å være den nye storscoreren på hovedstads- og stjernelaget Chelsea.
I sin første hjemmekamp for laget sesongen 1930/1931 scoret Hughie ikke, men i hjemmekamp nr. 2 løsnet det helt, og foran nesten 50.000 tilskuere på Stamford Bridge scoret han 2 mål. Chelsea vant hele 6-2 over Manchester United i den kampen.
Hughie hadde sammen med de øvrige stjernespillerne i Chelsea gjort en kjempeinnsats.
I 1930-årene oppstod en stor interesse for kjendiser. Hollywood hadde begynt å produsere filmer, og de mange kjente skuespillerne derfra, var de første som kunne kalles kjendiser eller celebriteter.
Enda var det helt utenkelig at fotballspillere kunne bli kjendiser. Folk flest kunne sette pris på å la seg underholde av god fotball og flinke fotballspillere, men det var ikke på noen måte noe slags ”forguding” av spillere på den tiden.
Den første fotballkjendisen i verden ble Hughie Gallacher.
Med sin korte, robuste fysikk, sine enorme tekniske ferdigheter, sitt fryktløse pågangsmot, sitt voldsomme temperament, og sine mange flotte mål med begge bein fra nesten alle kanter og vinkler på banen, ble Hughie den første fotballspilleren som ble «forgudet» av sin generasjon.
Bare noen få toppspillere (som Pele, Maradona, Beckenbauer og Messi) har siden oppnådd den samme populariteten som Hughie Gallacher fikk.
Hughie Gallacher sine prestasjoner på fotballbanen ble gjenstand for fortellinger som gikk fra munn-til-munn på de fotballglade engelske øyer.
De mange episodene som også oppstod på banen med Hughie på grunn av hans heftige temperament, hans bryske og direkte språkbruk (som var noe mer uvanlig i sør), var med på å krydre fortellingene som gikk om ham.
Fortellingene om Hughie førte til at lidenskapelige, fotballinteresserte smågutter ble nesten blanke i øynene når de voksne fortalte. Dette var jo før TV`n sin tid. Hans kjendisstatus oppstod derfor først og fremst som følge av alle skriveriene om ham i avisene, men også gjennom alle disse muntlige fortellingene om ham.
Etter hvert som de muntlige fortellingene om Hughie ble ”spredd”, ble de ikke mindre dramatiske og fantastiske. Alle rundt om i England dro derfor «mann av huse» for å se Hughie Gallacher når Chelsea spilte kamper.
I Hughie Gallacher sin andre kamp for Chelsea, ville skjebnen det slik, at Chelsea skulle møte gamleklubben til Hughie, Newcastle, på St. James´ Park i Newcastle.
Det ble en betydelig oppmerksomhet selvfølgelig rundt denne kampen. Hele 68.306 tilskuere møtte opp til kampen, og dette er den dag i dag tilskuerrekord på St. James´s Park.
I tillegg ble det anslått at det stod ca. 40.000 tilskuere utenfor banen som ikke kom inn. Hughie scoret ikke for Chelsea i den kampen som endte 1-0 til Newcastle.
Hughie trivdes bare bedre og bedre i London.
I 1932 fikk han skilsmisse fra sin kone som bodde i Skottland, og han fant etter hvert sin store kjærlighet på en pub i King`s Road. Hughie elsket glamouren og den kjendistilværelsen han fikk i verdensmetropolen London.
Han vanket alltid etter kampene på pubene og nattelivet i King`s Road, meget pent dress- og frakkekledd, og gjerne med en tent sigar i munnviken. Hughie stod derfor ikke noe tilbake for de øvrige nye film- og musikk-kjendisene som i 1930-åra satte sitt preg på bydelen Chelsea og hele London for øvrig.
Flere landskamper for Skottland hadde Hughie før han kom til Chelsea.
Han fortsatte imidlertid å spille landskamper, og han scoret også på landslaget jevnt og trutt. Han var imidlertid ikke noen enkel mann å takle for hverken landslagsledelsen, klubbmanagere, dommerne og andre spillere.
Pub- og nattelivet satte nok preg på ham både under kampene og på treningene.
Treningene den gangen bestod jo stort sett bare av løps- og styrketrening, og særlig løpstreningen var naturtalentet Hughie Galacher lite interessert i å være med på. Rett som det var ba han om å få gjennomføre løpstreningen i Fulham Road og i King`s Road i stedet for på Stamford Bridge, og han kom da gjerne ikke tilbake mer den dagen.
Hans litt ukontrollerbare temperament, fargerike og voldsomme utblåsninger verbalt på banen, førte ofte til utvisninger og dermed karantener/utestengelser fra mange kamper.
En gang da Chelsea spilte kamp, var Hughie svært misfornøyd med dømmingen, og dommeren tilkalte Hughie for å gi ham en advarsel for den fryktelige språkbruken hans.
Da dommeren begynte å notere Hughie i boka si, sa Hughie ”du vet vel hvem jeg er», og så spurte Hughie plutselig dommeren: ”hva er ditt navn?” ”Jeg heter Fogg”, svarte dommeren. ”Ja, der har jo du vært hele kampen”, ”kom det raskt fra Hughie.
Etter denne kampen heter det seg, at når Fogg var dommer i kampene til Chelsea, og Hughie scoret, sprang Hughie alltid et par runder rundt dommer Fogg etter scoringen sin.
Hughie Gallacher ble voldsomt populær blant Chelseafansen for sine prestasjoner, og sine mange klassescoringer. Han scoret 81 mål på 144 kamper for Chelsea.
Glitteret, glamouren, nattelivet i King`s Road, og livet som kjendis tok etter vært hardt på Hughie økonomisk. Til tross for sine store inntekter som fotballspiller i Chelsea, var han alltid farlig nær personlig konkurs.
Kjendistilværelsen gjorde også at han ble sterkt kritisert for sin oppførsel både på og utenfor banen. Han hadde ikke på noen måte de verbale ferdighetene som pressen gjerne krever av kjendiser.
Hughie uttrykte seg først og fremst gjennom sin ekstreme begavelse i den mest populære rollen i fotball som toppscorer.
Hans elegante utsvevende natteliv i King`s Road, hans lite korrekte uttalelser før og etter kampene, og hans temperamentsfulle handlinger og språk på banen, ble derfor det pressen trengte for å angripe ham som person.
For pressen ga de varierende positive og negative artiklene om fotballspilleren og personen Hughie, selvfølgelig store inntekter.
Hughie Gallacher var så godt som personlig konkurs i 1934. Chelsea solgte ham derfor til Derby. Han fortsatte å score mange mål der også, og han fortsatte som aktiv spiller helt til i 1939.
Hughie reiste etter hvert nordover igjen til Newcastle området, og han bosatte seg i Gateshead. Det var der han spilte da han la opp sin aktive karriere.
Det fortelles at den lille klubben Gateshead hadde over 20.000 tilskuere på kampene når Hughie spilte. Alle pengene Hughie hadde tjent som spiller var imidlertid borte vekk, og han måtte prøve seg i mange roller for å greie å forsørge familien etter sin aktive karriere.
Han prøvde seg også som sportsjournalist, men han mistet snart den jobben etter alt for mange friske og direkte uttalelser om Newcastle og Newcastlespillerne.
Hughie gikk imidlertid med liv og lyst inn for å forsørge familien sin, nesten uansett hvilken jobb det innebar at han måtte ta. Da kona hans døde i 1950, var det et meget stort tap for ham. Han skal etter hennes død ha blitt meget sorgfull, og han led mye av depresjoner.
Han tok seg av sine to sønner på beste mulig måte.
Imidlertid da han kom hjem fra puben en gang, fikk han ikke noe oppmerksomhet når han snakket til sin yngste sønn. Hughie kastet da et askebeger eller pyntegjenstand mot sønnen sin. Uheldigvis traff gjenstanden gutten i panna, og blødende og gråtene sprang sønnen ut til naboene.
Hughie ble anmeldt for forholdet, og han ble helt satt ut av at han hadde skadet sin yngste sønn. Han kunne ikke tilgi seg selv for dette.
Han var også klar over at hans ”fiender” særlig innen pressen og det etablerte fotball-miljøet, nå hadde fått det de trengte for å ta ham. Like etter denne episoden – en junidag i 1957 – valgte derfor Hughie å ta sitt eget liv.
Han hadde gått hjemmefra mot den lokale jernbanestasjonen som om han var i transe, ble det sagt – og han hadde ikke merket at alle som kjente ham igjen, hilste vanlig på ham når de møtte ham.
Fremme ved en bro over jernbanen like ved stasjonen, hadde han bare kastet seg foran et tog som kom i stor fart.
Hughie Gallacher scoret i hele sin spillerkarriere 463 mål på 624 kamper.
Alle Chelseafans, Newcastlefans, og store deler av den britiske befolkningen som husker ham, hevder den dag i dag at han er verdens beste fotballspiller gjennom alle tider.
Fotballen har jo utviklet seg som alt annet, og det er vanskelig å sammenligne spillere fra forskjellige tider. Hughie Gallacher var i alle fall den første fotballspilleren som fikk omtalt om seg at han var verdens beste fotballspiller, og han var den første fotballkjendisen som vi kjenner til.
Han skapte en slags heltedyrkelse innen fotballen på slutten av 1920-tallet og hele 1930-tallet som vi bare kjenner fra dagens toppfotball.
En journalist i avisen Independent, James Dalrymple, som nå i senere tid, har interessert seg for ”fenomenet” Hughie Gallacher, skrev følgende om sitt eget forhold til Hughie som barn: «Selv jeg, en skolegutt i bukseshorts i 1957, visste mer om Hughie Gallacher enn jeg visste om Jesus”.
Boka Carefree kan du kjøpe her.
