Ikke mange Chelsea-kamper ble vist direkte på TV i julen. Mediene er i full fart med å ta over i fotballen, og dette utgjør kanskje den største utfordringen for fotballen gjennom hele fotballens historie.
At fotball kan ha underholdningsverdi er det vel liten tvil om, men at det ikke behøver å ha det, er det vel heller også liten tvil om.
Kampen mot Arsenal onsdag hadde først og fremst underholdningsverdi for de såkalt nøytrale, mens det rett og slett var litt skuffende for både Arsenal- og Chelsea-fans. For all del det var en fantastisk fotballkamp, men det handler jo om å vinne.
Fotball er rett og slett en kampidrett med all den ufornuft som en fysisk kamp mellom mennesker inneholder.
I løpet av tiden er fotballens regler endret for å tilpasse spillet til den liberale utviklingen av samfunnet, men slik spillet er i dag er det fremdeles en tøff kampidrett med direkte fysiske taklinger, med liten rettferdighet, nesten ingen forutsigbarhet og med helter som er helter en dag, og som ikke er helter neste dag.
For mediene er det underholdningsmomentet i fotballen som er det vesentlige. Det er her pengene ligger for dem, og underholdning i moderne tid krever mer regi, en stor grad av rettferdighet, best mulig forutsigbarhet og med helter som vinner.
Siden det lille mangfoldet i mediene fra før 1980-tallet er blitt helt borte i moderne tid, oppfattes deres enhetlige – å snakke flertallet etter munnen – som svært krevende for det rike mangfoldet av følelser og uttrykk som fotball og fotballkultur representerer.
Fotballen som kampidrett har fengslet siden tidenes morgen som en fysisk konkurranse mellom mennesker i lek og alvor, og det på alle prestasjonsnivåer. Kulturen rundt fotballen har vært preget av en helt ufornuftig lidenskap som har gitt en livsglede det stadig mere fornuftige samfunnet ikke kan gi.
Den store interessen for engelsk fotball ble skapt på begynnelsen av 1970-årene. Denne fotballen var da den mest fysiske kamporienterte fotballen i verden, og det var et mangfold av fargerike fotballklubber på alle nivåer i England.
Nesten alle fotballinteresserte i hele Nord-Europa hadde den gangen sin engelske klubb de var interessert i å følge.
For de enhetlige mediene utgjør dette mangfoldet en enorm kommersiell utfordring.
De kan ikke vie like mye oppmerksomhet til alle fotballklubber, og de forholder seg derfor stort sett til de to mest populære: Manchester United og Liverpool.
Fotballkamper må nå flyttes på over hele England for at det skal kunne være TV-sendinger fra begge de to lags kamper.
Kampene mellom de to klubbene gis en slags oppmerksomhet som en månelanding, og alle kommentatorer og eksperter må være United- og Liverpool-orienterte. I debatten etter kampene til de to klubbene, ligger det store medieinntekter når de to klubbene vinner sine kamper, og det ligger store medieinntekter i at begge klubbene kritiseres når de ikke vinner.
Jose Mourinho ble forrige helg konfrontert med kritiske utsagn fra medieekspertene, og han kalte dem ”Kongene av Rock and Roll”.
Spørsmålet er jo om fotballen overlever dette nye kommersielle sirkuset som mediene nå styrer fotballen inn i. Kampen om oppmerksomhet for medieaktørene er sterkere enn noen gang. Mennesker kan være kyniske når det kommer til penger, men det blir bare småtteri i forhold til hvor kynisk vi kan være når det gjelder det å få oppmerksomhet.
Dessverre er ikke vårt Chelsea et lag som prioriteres i dette nye mediebilde.
Vi er ikke mange nok interesserte til det.
Klubben er også en litt for sterk utfordrer til Liverpool og Manchester United. Skulle Chelsea slå enten Liverpool eller Manchester United i en kamp, vil derfor mediene straks sette fokus på at det er en russisk milliardær som eier Chelsea eller gjøre oppmerksom på at dette er en vestkantklubb. Dette fokuset gir igjen medieinntekter i forhold til deres helter Manchester United og Liverpool.
Chelsea blir en taper i det medieskapte klikkhorehuset som fotballen er blitt.
Vil interessen for engelsk fotball overleve dette ensidige mediebilde med oppmerksomhet mot kun noen få populære fotballklubber?
Heldigvis er flybilletter til England billige. Det er blitt lettere for oss å reise å følge lagene våre, og å være med i den fotballfamilien vi har lyst å være en del av – uansett nivå på fotballen, og med all den fantastiske livsgleden som irrasjonell fankultur representerer.
Jeg tror også kommersialiseringen av fotball som et rent underholdningsprodukt i mediene etterhvert blir et problem for fotballen som må løses.
Billigere teknologiske løsninger vil gjøre det mulig at alle lag på profesjonelt nivå i England kan ha TV-sendinger fra sine kamper, og jeg tror mediene vil være fristet til å gå for langt i sitt behov for å dyrke underholdningsaspektet.
Fotball er en kampidrett på godt og ondt for alle oss som er fotballinteressert, og jeg tror ikke det er mulig å fjerne mangfoldet i fotballkulturen og den store uforutsigbarheten til underholdning som en fotballkamp representerer. Da vil interessen etterhvert forsvinne.
I morgen vises heldigvis FA-cupkampen Norwich-Chelsea direkte på TV.
FA-cupen er en cup med en fantastisk historie, og hvor Chelsea vant en av de beste finaler som er spilt ved å slå Leeds i 1970.
Enda blir uttrykkene episk og ikonisk brukt om denne finalen.
Finalen ble et symbol på en fotballtid hvor ingen filmet, ingen prøvde å få en motspiller utvist og ingen i mediene krevde en offentlig høring etter en kamp.
Norwich-Chelsea er en kamp med historisk sus, og kampen i morgen skal altså spilles på Carrow Road i Norwich. Dette er en av de mest intime og livlige arenaer som finnes i England. Banen fra 1935 har en tilskuerkapasitet på 27.244 og med en tilskuerrekord på 43.944 (rekorden er fra nettopp en kamp i FA-cupen sin 6. runde mot Leicester i 1963).
Gled dere derfor til en kamp med stor intensitet og kampglød både på banen og på tribunen.
Come on you blues!
Ha ei riktig god helg!
Eirik
PS! Conte om Morata: “If you score your confidence is up. In this case confidence can go down but he’s young and must continue to work. He will see the goal is coming.”
PS! Fredagens øltips er Badger sin Firkin Fox. Flott engelsk bitter brygget i Blandford Forum, Dorset. Snakk om ”rev bak øret”.
PS! Etter et par Firkin Fox passer det godt med den nye TV-2 sangen ”We all live in a Liverpool-world” etter tone fra Yellow Submarine, The Beatles:
- Kamp nr. 1 er Liverpool
- Kamp nr. 2 er Liverpool
- Kamp nr. 3 er Liverpool
- Kamp nr. 4 er Liverpool
- We all live in a Liverpool-world
- Liverpool-world, Liverpool-world
- We all live in a Liverpool-world
- Liverpool-world, Liverpool-world
- Kamp nr. 5 er Liverpool
- Kamp nr. 6 er Liverpool
- Kamp nr. 7 er Liverpool
- Kamp nr. 8 er Liverpool
- We all live in a Liverpool-world
- Liverpool-world, Liverpool-world
- We all live in a Liverpool-world
- Liverpool-world, Liverpool-world
