Jeg er rett og slett sjokkert.
Flott liten håndbagasje-koffert har jeg, fin i stoffet er den og lett å trille med to hjul på min vei ut til flyet til London på Gardermoen. Mine to gode venner Ove og Jan Vidar har nye ganske like håndbagasje-kofferter, men deres kofferter har imidlertid fire hjul.
Ergrelsen over å ha en koffert med bare to hjul forfølger meg under hele flyturen til London.
Fremme på Heathrow må jeg bemerke til mine to venner: «så fine kofferter dere har med fire hjul».
Det kommer ikke et ord fra de to.
Men når de triller koffertene sine etter min bemerkning om antall hjul, er det med en eleganse som jeg ikke har sett maken til.
De triller sine kofferter på veien gjennom terminalen der på Heathrow på tvers og på langs som om slike kofferter er nyvinninger som kan måle seg med oppfinnelsen av hjulet, PC `n, Windows, smart-telefonen og post i butikk.
(Du vil kanskje hevde at post i butikk ikke er all verden av en nyvinning, og det vil jeg slutte meg fullt ut til).
Min koffert derimot har altså bare to hjul og trillingen av kofferten min kan altså ikke måle seg i stil med mine to venner sin trilling av sine kofferter.
Jeg faller totalt sammen.
Jeg er altså ikke verdt noe; jeg går der til spott og spe for alle, jeg er et null i sammenligning med mine to venner og jeg er totalt akterutseilt teknologisk.
Jeg føler meg som en taper der jeg går gjennom terminalen på Heathrow; og alt på grunn av at jeg ikke har greid å fornye meg på håndbagasjeteknologi.
Turen er ødelagt, tenker jeg.
På Stamford Bridge
Chelsea spiller mot Sheffield United.
Første omgang har ikke startet bra, men plutselig scorer Tammy Abraham et mål; og så scorer han jammen et mål til.
Vi er i den blå himmelen mine to venner og jeg.
Jeg omfavner dem begge i glede ved hver av scoringene uten å ofre det en tanke at de begge har kofferter med flere hjul enn det jeg har på min.
Vi står på tribunen Matthew Harding Lower; sittetribunen som ingen sitter på, men hvor alle står …
Og det koker av blå glede.
Vi synger til og med Jorginho-sangen. Den magiske brasilianeren er i kjempeform og kreative pasninger kommer fra ham som perler på en snor. Forrige sesong sang vi ikke for Jorginho uansett hvor godt han spilte. Da var han manager Sarri sin spiller; og vi likte ikke Sarri.
I pausen i kampen skjer det noe rart.
Sheffield United har skjerpet seg, og scorer straks andre omgang har begynt. Sheffield United tar faktisk over hele spillet, og Chelsea greier ikke noen ting.
Manager Frank Lampard i Chelsea setter inn Billy Gilmour på laget. Billy Gilmour er bare 18 år.
Så greier Sheffield United å utligne til 2-2 helt på slutten av kampen.
Det blir en forferdelig stemning der på Matthew Harding Lower.
Folk som før har stått og snakket om hvor viktig det er å være tålmodig med dette Chelsea-laget som er så ungt, roper og skriker plutselig ut sitt forferdelige sinne til Lampard: «Hvorfor setter du inn en unge på slutten av kampen når vi bare leder 2-1?»
Kampen som hadde begynt så feiende flott, ender altså som en gedigen skuffelse.
Og mediene kaller fotball underholdning.
Vi tusler slukøret ut av Stamford Bridge, og den forbanna kofferten min med bare to hjul fyller igjen tankene mine.
Blå sko
Det er søndag og vi sitter på puben Duke On The Green i New Kings Road.
Dette er en flott Youngs pub som ligger like på sørsiden av parken i Parsons Green. Bryggeriet Youngs har en ale på fat som heter Special.
Fantastisk er den; den må vi bare smake!
Duke On The Green var det første samlingsstedet for mange Chelsea-fans etter stiftelsen av klubben i 1905. Puben som den gang het Dukes Head, ble da drevet av Elizabeth Janes. Janes-familien var sentral i stiftelsen av Chelsea FC, og Elizabeth var med og serverte Chelsea-fans i flere generasjoner her på denne puben.
Vi koser oss på Duke On The Green i New Kings Road vi tre; en fra Skjeberg, en fra Lier og en fra Klæbu.
Plutselig ser jeg at Jan Vidar fra Skjeberg har blå sko på seg. Jan Vidar er tydelig stolt av dem, og han sier: «Sarpsborg er en for liten by til å gå i blå sko, men her går det helt fint».
Flotte sko er det!
Kings Road er gata som ble farget helt av rocken i 1960- og 1970-årene. Det er nesten vanskelig ikke å kle seg i sterke farger i denne gata; slik disse rocke-årenes storspillere Peter Osgood, Alan Hudson og Georg Best også gjorde det, når de vanket her i utelivet den gangen.
Vi elsker den «fargerikheten» som Kings Road gir oss, og vi er heller ikke så lite glad i Youngs Special på fat; ja, selvfølgelig – hver eneste pint er håndpumpet slik det skal gjøres med en ekte ale som Special.
Duke On The Green er en ekte pub slik engelskmenn definerer det; en pub med ekte ale, ekte mennesker og en ekte atmosfære.
Og ekte vennskap og ekte blå sko hører også med siden puben ligger i Kings Road.
Ny kamp nå på søndag
Kings Road er også først og fremst fredager for meg.
Ossie`s Corner elsker fredager som kjent, og velkommen er du i dag også; det vet du (jeg håper virkelig ikke du har fire hjul på kofferten din; imidlertid er du veldig velkommen med blå sko).
For det er også en blå kamp nå på søndag.
Mennene har landslagspause, men kvinnene i England spiller sin første kamp for sesongen i helga. Chelsea møter Tottenham og kampen spilles faktisk på Stamford Bridge; og det for fullt hus.
Chelsea sitt kvinnelag spiller på banen Kingsmeadow til vanlig.
Siden VM i sommer ble en slik suksess for kvinnefotballen, ønsket Chelsea at kvinnefotballen skulle feires og promoteres litt ekstra. Derfor bestemte de i sommer at den første kampen til Chelsea Women sesongen 2019/2020, skal spilles på ærverdige Stamford Bridge fra 1877.
Kamp-billettene er gratis, men må bestilles på vanlig måte.
Nå er imidlertid alle billettene solgt.
Det er altså 42.000 på Stamford Bridge søndag når Chelsea Women møter nyopprykkede Tottenham Hotspur Women.
Stolte er vi av at Chelsea sitt kvinnelag har de norske spillerne Maren Mjelde, Maria Thorisdottir og Guro Reiten på laget.
Håper alle de norske får spille på Stamford Bridge på søndag.
I forbindelse med at Guro Reiten ble solgt fra LSK Kvinner til Chelsea i sommer, gav jeg henne min bok Carefree om Chelsea – fotballklubben, fansen og bydelen. Hun takket meg så flott på Twitter og skrev at hun gledet seg til å lese den.
Heia Guro!!!
Heia Chelsea!!!
Riktig god helg!!!
Eirik
PS! Jeg har av en eller annen grunn fått dette teppet av noen ved en anledning:
PS! Neste tur til London kommer jeg til å ha en koffert med minst seks hjul.
