Det går faan meg an å reise igjen, og det til Kings Road også. Livet lyser virkelig der fremme, mot våren. En reise sammen med venner til London, er bestilt til i april. Vi skal se fotballkamper igjen. Lørdag Chelsea-Brentford, søndag Chelsea Women-Reading Women og tirsdag eller onsdag forhåpentligvis Chelsea i kvartfinale i Champions League (her må Chelsea først gå videre, og dessuten må de få hjemmekamp i første kamp).
Jeg gleder meg som en liten unge.
Kanskje, er det, fordi jeg ER som en liten unge, men i det tilfelle ….
Må du IKKE si det til noen.
En tung tid med pandemi
Tiden under pandemi sliter tungt på min psyke. Nyheter er i ferd med å bli en utålelig støy. Dårlige nyheter begynner gjerne på morgenen som små vindpust, eskalerer utover dagen i alle kanaler til orkaner, og før kvelden er omme har en eller annen Oslo-kjendis blitt erklært spedalsk. NRK viser bare programmer med Anne Lindmo og Else Kåss Furuseth (sist jeg så på Lindmo, tok jeg meg i å tenke at den stolen hun sitter i nå, vel må være en antikvitet), og TV2 viser kun programmer med artister med telefonabonnement hos OneCall, og som gråter hele tiden.
Ja, det hele er faktisk til å bli gal over, for et globalt engelsk fotballhjerte.
Nå ser jeg også at Dagbladet advarer mot covid-penis. Jeg lurer nå veldig på om jeg kan gå ut eller ikke. Er den ute i dagslys, eller er den ute på natta? Holder den til her på Strømmen, spiser den vanlige folk, er det den som er skyld i de høye strømregningene, er dette den nye flåtten?
Og hvor kan jeg egentlig melde meg av nyhetsbrevet: «Smitte i Norges OL-apparat, minutt for minutt»?
En historisk pub med et gjenferd
Nå kan jeg altså heller glede meg til en ny London-tur: Kings Road, here we come. Jeg gleder meg også til et nytt besøk på puben The Grenadier i Belgravia. Det å sitte på den historiske lille puben, en slags gammeldags landsby-pub midt i det mest urbane av alt det urbane, Belgravia i London, med en pint Abbott Ale sammen med venner; DET er livet, det – særlig nå etter en pandemi. Jeg kan se det for meg, det er som en eneste stor gledesrus.
På mange måter er det akkurat som om jeg har vært på The Grenadier hele tiden under denne pandemien. Det er som om jeg har vært der åndelig og ikke fysisk, akkurat slik som pubens berømte gjenferd Cedric, er der.
Puben The Grenadier er fra 1720, og var baren til det berømte regimentet til The Duke of Wellington (han som slo Napoleon) The Grenadiers Guard. Regimentet holdt til i noen brakker rett ved siden av puben. Du merker godt at puben er militærhistorie. Det er masse militære effekter både utenfor og inne på puben, og det er en stor plakat inne ved baren som anbefaler husets spesial: Bloody Mary.
Cedric jukser i kortspill
En sersjant som het Cedric, var fast gjest på puben The Grenadier i 1830-årene. Cedric ble imidlertid tatt i å jukse i kortspill på puben. En septemberdag da de spilte kort, hadde Cedric plutselig et ess for mye. Cedric ble sporenstreks slått i hjel av sin militær-kamerater. Siden Cedric syntes denne straffen var noe i overkant (og det kan man vel være enig med ham i), så bestemte Cedric seg for å gå igjen her på puben.
Det skal jeg si deg; dersom du skal gå igjen noen plass, så er ikke puben The Grenadier den verste plassen.
Det hevdes at dersom du besøker puben i september, så kan du høre skritt i naborom du vet er tomme, møbler begynner plutselig å flytte på seg av seg selv, det blir tappet øl uten at noen er til stede bak disken (du skjønner hvorfor jeg kan anbefale å gå igjen her) og vinden uler inne på puben, selv når det er helt vindstille ute.
Pengesedler dekker hele taket
Helt siden Cedric begynte å gå igjen på The Grenadier, har svært mange spøkelsesjegere besøkt puben hvert år i september. Et TV-team i begynnelsen av 1980-årene, bestemte seg for å filme inne på puben. De ønsket å fange opp Cedric på film. De filmet der i en hel måned, men uten resultat. Pub-eieren hadde imidlertid tatt en masse bilder under denne filmingen. På et av disse bildene av puben fra utsiden, kunne man i øverste etasje skimte et fjes med en mustasje-bart gjennom vinduet. En slik bart var svært vanlig blant militære, på den tiden Cedric levde.
Fantastisk; det er altså nå dokumentert at Cedric dermed går igjen inne på puben.
Et utall spøkelsesjegere og turister som har besøkt puben helt fra da Cedric ble drept, har stukket pengesedler inn i tapetene på veggene. De har alle ønsket å bidra til å betale spillegjelden Cedric hadde, da han ble drept på en så bestialsk måte.
Pengesedlene er nå samlet i taket på puben. Det skal jeg si deg, det er snart ikke plass til flere pengesedler der nå. Man må vel trygt kunne si at Cedric sin spillegjeld, nå er betalt tilbake.
Kan du ordne et bord, Cedric?
Nå er vi en gjeng nordmenn som kommer på besøk i april, Cedric. Selv om det ikke er september, kan du sørge for at det er modent og godt ale på fatene når vi kommer? For min egen del, kan du passe ekstra godt på Abbott Ale?
Kan du holde av et bord til oss der like ved baren, Cedric?
Vi kommer ikke til å diskutere grensene til fylkeskommunene her i Norge. Siden temaet allikevel kan komme opp, og siden to av mine venner er fra Østfold, så det kan forresten være greit at du holder av to bord. Vi tenker imidlertid egentlig mer på å prate om og diskutere fotball og filosofi. Et av de temaene jeg har tenkt å ta opp er; når Graham Bell fant opp telefonen, hvem ringte han til da?
Men, det er enda lenge til april og til vår vennetur til London.
Som den første Sametingspresidenten Ole Henrik Magga sa: En ting er å legge planer. Noe ganske annet er å vite hvor man har lagt dem.
Chelsea i helga
Selv om vi enda lever under en pandemi og det fremdeles er noen restriksjoner (jeg minner om danse-forbudet, og at det fremdeles gjelder å holde en meters avstand, særlig dersom du ler høyt), så er det faktisk fredag i dag.
I morgen spiller Chelsea mot Plymouth i FA-cupen sin fjerde runde, og på søndag blir det storkamp i ligaen for kvinner: Chelsea Women-Manchester City Women. Så i dag tar jeg med en fredags øl, og spiller: Don´t go breaking my heart med Elton John og Kikki Dee.
Fotball og mytologi
Pandemi eller ikke pandemi, enten det er 1976 eller 2022; Roy Hodgson er fremdeles aktiv fotball-manager. Denne gangen har Roy Hodgson tatt på seg oppgaven med å være manager for Watford. 74 år gammel er han blitt, Roy – og han sier at han fremdeles, har den samme energien og entusiasmen som før. Imidlertid sier han om det å ta på seg oppgaven, med å prøve å holde Watford i Premier League: Det var som å høre en havfrue synge sin sirenesang.
Sirener var jo i henhold til gresk mytologi, havfruer som sang nydelig for sjøfolkene. De sang for å lokke sjøfolkene til seg, slik at deres skip gikk på grunn. I dagens mediebilde angrer nok Roy Hodgson sin sirene analogi allerede.
Når man ser på dette bilde, forstår man at fotball og mytologi hører naturlig sammen:
Specsavers i England har lagt merke til Watford sine hyppige managerskifter, og har derfor endret sin reklame noe:
God fredag, og ha ei riktig god helg!
Eirik
PS! Det jeg skriver om covid-penis og nyhetsbrev minutt for minutt, er hentet fra noen herlige Twitter-meldinger fra poeten Kjersti Bjørkmo.
