Jeg var der da dommer Mark Clattenburg «mistet hode».
Bare 30 meter unna satt jeg, da han viste ut Torres søndag mot Manchester United på Stamford Bridge. Du kjenner det så alt for godt, forventninger, spenning, nerver, magi, og intensitet ligger langt utapå skjorta på en søndag kveld under et slikt toppoppgjør; – både for spillere, dommer, linjemenn, managere, støtteapparat og fans. Som regel er det en spiller eller en fan på tribunen som «mister hode», men denne gangen var det altså selveste dommeren.
Ikke siden Tom Henning Øvrebø dømte på Stamford Bridge, har en dommer kommet mer i fokus enn Mark Clattenburg gjorde på søndag. Forskjellen på de to var at Øvrebø ikke var bedre, mens Mark Clattenburg rett og slett mistet hode et tiendels sekund, og ødela helt en fantastisk fotballkamp.
Her i stua hos oss har den siste debatten om etikk i fotball imidlertid ført til at farsan er meget nervøs for tiden. Morsan var her på besøk, og det har ikke gått ubemerket hen hos henne at det nå stilles krav til langt bedre oppførsel, rundt det å bli sparket ned bakfra eller det å tape en fysisk tøff duell i fotball.
Morsan har leid inn Kyrre Nakkim i NRK til å hjelpe oss, og både farsan og jeg lærer nå hvordan vi skal snakke dannet etter for eksempel å ha blitt sparket ned bakfra under en kamp. For farsan er dette redselsfull opplæring. Han har svært vanskelig for, etter å ha bli taklet jævlig i en tøff duell, blitt liggende nede i gjørma, og så reise seg rolig opp, vennlig snu seg mot motspilleren som har utført udåden, og si til ham: ”fotball er virkelig moro, og du var jo bare uheldig”. Siden farsan og jeg øver på en slik nydelig prangende, forbilledlig prat i kampsituasjoner sammen, er det jeg som praktiserer å sparke han ned bakfra i duellene, og dermed kom det kjapt fra ham etter en slik øvingsduell: ”faen, var det du din bavian; – du kan dra til helvete”.
Da jeg også er litt mørk i huden, har denne episoden ført til at undervisningen er stoppet opp med umiddelbar virkning.
Farans oppførsel er nå oppe til behandling i det høyeste etiske sportslige rådet i Norge som består av VGs reporter Truls Dæhli og Dagbladets reporter Esten O. Sæther. Farsan blir trolig sittende inne til etter returoppgjøret mot Tottenham på Stamford Bridge i april. Det er rett og slett topp. Siden jeg ikke har Google map, har jeg heller ikke bestilt den turen farsan så inderlig ønsket jeg skulle få.
I morgen spiller Chelsea borte mot Swansea. Heldigvis slo vi Manchester United i Ligacupen på onsdag, og vi har dermed på en måte ”gjort opp” for den uheldige kampen på søndag. Swansea City er ikke et lag vi har spilt mange kamper mot. De har ikke spilt så mange sesonger på toppnivå, men de hadde en flott debutsesong i PL i fjor. Danske Michael Laudrup er deres manager, og vi kjenner jo ham som en tidligere meget god spiller. Hans bror Brian Laudrup fikk jo også noen få kamper for oss i 1998. Swansea har nesten enda mer rendyrket sin tekniske, hurtige spillestil under Michael Laudrup, og de vil ikke bli gode å slå hjemme denne sesongen. En av deres mest særpregede tekniske, hurtige spillere er vingen Nathan Dyer, og det skal bli virkelig tøft å stoppe ham i morgen.
For oss er det nå om å gjøre at spillerne får hvilt nok mellom slagene. Siden Ligacup-kampen mot United på onsdag også gikk til ekstraomganger, er det veldig viktig å få tilbake overskuddet til nye slag allerede i morgen ettermiddag. Når en vinner slike kamper som på onsdag, er dette selvfølgelig lettere.
En viktig spiller for oss i morgen tror jeg blir Ramires. Hans lange sugende, intense løp, hans teknikk, hans overblikk og arbeidskapasitet er imponerende, og selv om han noen ganger er noe anonym, ser vi plutselig at han dukker opp på rett plass til rett tid (slik som ved hans 2-2 scoring mot United på søndag). Også Nathan Dyer på Swansea er en slik spiller som har det med å dukke opp på rett plass til rett tid, og noe av duellen i morgen blir hvem av Ramires og Dyer som får det best til, innenfor denne spesielle kompetansen.
Foreslår at vi tar en øl fra Swansea i dag.
Byen Swansea sør i Wales, ligger rett øst for Gowerhalvøya. Den har ca. 240.000 innbyggere. Navnet Swansea stammer fra da vikingene herjet her for 1000 år siden. De kalte den ”Sveins øy”. I dag ligger det et topp bryggeri i byen – Hurns Brewery. De lager ales kalt ”Tomos Watkin – The Great Ales of Wales”. Siden de fleste av alene deres har navn du uttaler best etter å ha drukket 10 flasker, har jeg valgt en ale med et noe enklere navn å uttale for oss i dag. Dette er en av deres prisvinnende ales, en best bitter/ESB som heter OSB – Old Style Bitter. OSB uttales forresten oh-ess-bee (bryggeriet er det eneste jeg kjenner hvor uttalen av navnet på øltypene er oppgitt i parrantes bak navnet). Dette er en fin, vanlig laget engelsk ESB med en mørk gylden farge, og med en svært velbalansert bitterhet.
Kos deg med denne.
Vi satser på seier igjen i morgen. November er ankommet, klokka er stilt tilbake, og den første snøen er kommet. Det er derfor bare å glede seg over våre flotte blå kamper for tiden. I morgen får vi helt sikkert en god lørdag ettermiddag, med en blå seier i en fartsfylt underholdende kamp. Torres scorer to mål i morgen, og dermed får eksperteliten kaffen i vranga.
Kan du tenke deg noe festligere?
Husk drakta, skjerfet, og glasset fylt med deilig OSB, i morgen kl. 16; – og ha ei super blå helg!
Eirik
PS! Farsan skal møte for Truls Dæhli og Esten O. Sæther i morgen.
PS! Farsan vil hevde at han ikke sa bavian, men at han bare ba om vin.
PS! Farsan vil også redegjøre for at han etter episoden hadde sagt til meg, at det ikke ble noe av den turen han hadde nevnt så vidt.
PS! Jeg vil vitne mot farsan, fremføre videobevis (noe redigert for anledningen), og redegjøre for hans manglende dømmekraft; – særlig rundt hans valg av Tottenham som favorittklubb. Jeg vil være iført jakke med logoen til AA på begge jakkeermene, og si at jeg gleder meg til turen han skulle sende meg på.
PS! La oss høre på en utrolig dyktig musiker og gitarist denne fredagen. Spencer Davis i gruppa The Spencer Davis Group kommer fra Swansea. Her fremfører gruppa sin hitlåt ”Keep on running” fra 1966. Gitarspillet her er helt legendarisk. Vokalen til Steve Winwood er også helt rå.
Kos deg:
