Det ble fest på Stamford Bridge på onsdag; Chelsea slo Atletico Madrid 2-0, og er dermed klare for kvartfinalen i Champions League. Selve festen ble ledet av en spiller som IKKE spilte kampen, men som befant seg skadet på den tomme tribunen, nemlig brasilianske Thiago Silva.
Jeg ser enda for meg Thiago Silva på tribunen onsdag. En tom tribune er jo som en forlengelse av garderoben for spillere og ledere i disse dager.
Thiago Silva opptrer derfor slik på tribunen, som han gjør i garderoben; han opptrer nærmest som gal av spenning, og han feirer seieren og avansementet, i en helt vil dans, sammen med sin andre spillervenner (som heller ikke spiller) Jorginho og Mason Mount.
Kjærligheten til fotball ligger i garderoben
Jeg tenker: Thiago Silva er jo som meg.
Og jeg skjønner at kjærligheten til fotball hos spillerne ikke ligger så mye ute på banen, men i garderoben.
Og slett IKKE i TV-studio, IKKE i styrerom, IKKE i dokumentarer og reportasjer, IKKE i kontrakter og penger, men den ligger der, i et lite lukket rom for omverdenen, mellom sure sokker, skitne drakter, spredte blå-svarte bager med enten rent tøy eller treningstøy som skal vaskes, mellom en mengde baller i store spraglete nett; og i selve lyden fra mange forskjellige personligheter fra flere land, og deres høye latter, seriøse alvorsprat og trivelige summing, mens de vasker og steller seg, eller gjør seg klare til kamp.
Vi fikk se en masse personligheter i ulike kostymer på fest på Stamford Bridge på onsdag; en fest ledet til sør-amerikanske rytmer av Thiago Silva.
Fantastisk.
Fotball er en levemåte, heter det, og mange snakker om spillere som ikke har kjærlighet nok til spillet i disse dager, men det gjelder tydeligvis ikke for ….
Thiago Silva.
Han gjør det imidlertid ikke slik det skal gjøres i en redigert underholdningssending på TV, men han gjør det som en ekte idrettsmann, fotballspiller og menneske på sin egen livlige brasilianske måte; med en glede som springer ut av hjertet, og ikke ut fra hjernen.
Vest-indierne fra Karibien kommer
På begynnelsen av 1950-tallet kom karibierne til London for å etablere seg. London trengte hjelp med å opparbeide byen etter krigen, og ønsket mennesker fra sine tidligere kolonier velkommen.
Og karibierne kom med sin rike afroamerikanske kultur; smilende og høylytte menn i rare dresser, lattermilde dansende kvinner i korte fargerike kjoler og glade fornøyde barn som nesten ikke visste hva klær var en gang.
De kom som de var, som det heter.
Og engelskmennene hatet dem med en gang de kom i land.
Karibierne fant seg ledige hus og leiligheter i bydelen Notting Hill og etablerte seg der, og de opplevde en rasisme fra engelskmenn som verden neppe hadde sett tidligere.
Karnevalet i Notting Hill
Karibierne greide etterhvert å gjøre et opprør mot denne rasismen, men det var først og fremst gjennom det å arrangere et karneval.
Karnevalet i Notting Hill ble etablert i 1959, og karibierne arrangerte ikke dette for å demonstrere på noen måte; de arrangerte dette av ren glede og kjærlighet til livet, musikken og festen; og de deltok i alle slags flotte og fargerike kostymer.
Dette gjorde stort inntrykk på engelskmennene.
Særlig de unge som følte at tiden var der for å gjøre opprør mot etterkrigsgenerasjonens livsstil basert på bare alvor, lidelse og smerte, ble påvirket av karibiernes feiende og livsglade innstilling til livet.
Etterhvert ville derfor de engelske ungdommene være med i det årlige karnevalet i Notting Hill, og i dag er dette karnevalet det nest største i hele Europa.
The Liquidator
Den karibiske musikken og festen påvirket sterkt den engelske ungdomskulturen, og var dermed med på å skape den vestlige populærkulturen, med Kings Road som et slags sentrum, gjennom 1960-årene og i begynnelsen av 1970-årene.
Kings Road ligger litt over en times gåtur fra Notting Hill.
PÅ slutten av 1960-tallet etablerte en sterk karibisk personlighet Frank Crichlow en restaurant som het The Mangrove i Notting Hill. Hele det karibiske miljøet i Notting Hill sluttet opp om denne restauranten som et samlingssted, og herfra tok de sammen opp kampen mot rasismen de ble utsatt for, særlig fra politiet.
The Mangrove ble også et kultsted, og de mest kjente gjestene på restauranten inkluderte Jimi Hendrix, Nina Simone, Bob Marley, C. L. R. James, Lionel Morrison, Norman Beaton, Vanessa Redgrave, Colin MacInnes, Richard Neville and Tony Gifford.
Med påvirkning fra dette etterhvert engelsk-karibiske miljøet i Notting Hill, laget den karibiske artisten og produsenten Harry Johnson (bandet Harry J. Allstar) en instrumentalreggae som heter The Liquidator i 1969.
De engelske ungdommene og karibierne elsket denne låten.
The Liquidator og fotball
På Stamford Bridge, en 40 minutters gåtur fra Notting Hill, begynte ungdommene nå å synge og feire under kampene (slik de hadde sett og lært av karibierne under karnevalet i Notting Hill), og reggaemelodien The Liquidator ble en sentral fotballmelodi for dem.
The Liquidator spilles når spillerne løper ut på banen til kamp; slik også karibierne spilte den, når de gjorde seg klar på The Mangrove til et fredelig opprør mot politiet i Notting Hill.
Mange klubber tok til seg The Liquidator som kampsang i begynnelsen av 1970-årene. West Bromwich og Wolverhampton er to andre klubber som spiller The Liquidator av Harry J. Allstar før kampene.
Hvilken klubb som spilte den først er ikke så enkelt å fastslå, men det er grunn til å tro at Stamford Bridge var først, siden beliggenheten til det karibiske miljøet i Notting Hill er så nær.
Dessuten kan man lese i historien om The Liquidator:
Way back in 1969, supporters of the Chelsea football team revered players such as Bonetti, Osgood and Hollins. The boys performed under the watchful eye of manager Dave Sexton to the tune of ‘Liquidator’.
Forbud under hooliganismen
I Wolverhampton og West Bromwich var spilling av The Liquidator forbudt en stund på grunn av at melodien dessverre ble misbrukt i den beryktede hooliganisme-tiden.
De to klubbene er jo også meget store rivaler.
Fansen til begge klubbene krevde den imidlertid tilbake på kampene, og i dag spilles den igjen på Molineux Stadium og på The Hawthorns når spillerne løper ut på banen.
Kante og karantene
Siden det er fredag, synger jeg litt for meg selv, den sangen jeg syntes å høre manager Diego Simeone i Atletico Madrid synge, under kampen på onsdag (til melodien Jolene av Dolly Parton):
Kante, Kante, Kante, Kante
I’m begging of you please don’t take my man
Kante, Kante, Kante, Kante
Please don’t take him just because you can
For å ha noe å gjøre i denne karantenetiden, har jeg i dag også kjøpt meg ei bok:
Tillit
Så får vi bare ha tillit til at vi etterhvert får tilbake vårt gamle samfunn. Ingen beskriver vel denne vanskelige tilliten så godt som poeten Kjersti Bjørkmo (på twitter):
Det kreves ti tusen tonn tillit bare å komme seg i butikken om dagen.
Tillit til han bakom deg i køen, tillit til den lille familien som passerer deg, tillit til de som har lagt varene på plass i hylla, tillit til spriting, til munnbind, til hosting i albuekroken, til avstanden, til ensomheten, til å holde seg hjemme.
Tillit til å sitte på en stol i et rom uten kolleger. Tillit til mattestykket som viser at summen av alt du har tillit til hjelper.
Jeg savner lettheten i steget, da jeg vandret rundt og var en slask blant slasker.
Chelsea at de end
Siden vi alle er sammen i kampen mot viruset, faller det også naturlig å spille The Liquidator med Harry J. Allstar i dag:
Verdt å merke seg er kommentaren som er lagt under melodien på YouTube: Not even a Chelsea fan, but have to admit – I do say «Chelsea» at the end!
Lykke til i pandemien, pass på deg selv, ha tillit; Chelsea spiller mot Sheffield United i FA-cupen på søndag og Chelsea Women spiller mot Wolfsburg i kvartfinalen i Champions League på onsdag.
Come on you blues!!!
Ossie`s Corner tar påskeferie nå, og er tilbake igjen fredag 16/4-21.
Ha en trivelig fredag, ei god helg og ei riktig fin påske.
Vi ses!
Eirik
PS! TV-serien Small Axe ligger for tiden på NRK Nett-TV. Den er laget av den kjente regissøren Steve McQueen. Første del av serien heter The Mangrove, og den handler om karibiernes fredelige opprør mot rasismen i Notting Hill på slutten av 1960-tallet. Kan anbefale å se den på det varmeste.
