Du kommer ut av tubestation i sentrum i Earls Court …..
Du ser alle menneskene som travelt passerer foran deg på gata, du ser det voldsomt trafikkerte lyskrysset rett frem, du ser det sterkt markerte gangfeltet over gata, du ser alle de gamle murbygningene med kafeer og butikker, du ser KFC Hurtigmat med sitt plomme-røde uttrykk, du ser Burger King sitt travle kjøkken, du ser puben Courtfield (som ingen liker) og du ser puben The Blackbird med bryggeriet Fuller sitt typiske pyntede, blomstrete og nærmest kongelige design.
Du ser alt foran deg, og du smiler lykkelig.
Du er kommet hjem.
Straks du er inne på puben The Blackbird, blir du møtt av folk du har kjent gjennom mange år.
Du blir møtt med et ekte vennlig britisk uttrykk: «How are you?».
Du går frem til disken og bestiller deg en ekte engelsk ale: London Pride; og den første slurken er …..
Himmelen, rett og slett!
London Priden nytes i samtale med venner, og du tenker på slagordet for dette mest engelske av det mest engelske, ølet London Pride: «Take pride!»
Og jeg gjør faktisk det.
Et møte med en hyggelig dame
Det er før kampen Chelsea-Manchester United i Carabao Cup på onsdag.
Jeg møter NRK-journalist Gry Blekastad Almås på Cafe Nero i Earls Court. Hun har permisjon fra jobben sin i NRK for å skrive bok om England, og hun er i den forbindelse interessert i nordmenns forhold til England, og ikke minst nordmenns forhold til engelsk fotball.
Jeg visste at Gry Blekastad Almås var flink.
Hun viser seg også å være en meget hyggelig dame.
Vi tar en kopp kaffe sammen, og jeg begynner å fortelle.
Vi drikker opp og går en spasertur til Stamford Bridge. Jeg forteller hele tiden om Chelsea og om mitt forhold til Chelsea, både til fotballklubben og bydelen, og jeg merker at hun er interessert; og ikke minst, jeg merker at hun har humor; og da blir det også enda hyggeligere å fortelle.
Gry Blekastad Almås er invitert med på kampen Chelsea-Manchester United senere på kvelden av tidligere Chelsea-spiller og nå ansatt spillerutvikler i Chelsea, Tore Andre Flo.
Hun er invitert til å sitte sammen med Tore Andre Flo i en direktørlounge.
Manglende kompetanse om direktørlounger
Når Gry og jeg etter en lang svært hyggelig gå-tur i Stamford Bridge-området er fremme ved Fulham Broadway Tubestation, sier hun at hun må dra hjem for å skifte på seg litt finere klær før hun skal på kampen sammen med Tore Andre Flo.
Hun spør meg før hun drar: «Vet du noe om hvordan det er å sitte i en direktørlounge under kampen?»
Jeg svarer: «Jeg kan fortelle deg mye, men akkurat det vet jeg ingenting om.»
Gry reiser avsted med tuben, og jeg går opp på puben The Oyster Rooms i andre etasje på Fulham Broadway Tubestation. Her møter jeg min gode kamerat Roy, og etterhvert kommer også min gode kamerat Hans Otto. Jeg har ikke hverken økonomiske rikdommer eller en høy status, men jeg har kameratskap.
Og kameratskap er jo en EKTE rikdom.
Oppmerksomhet og status er jo noe som vi alle ønsker så sterkt i dagens mediesamfunn (nesten mer enn penger), og det er derfor også blitt nesten umulig å oppnå (ifølge humoristen Odd Børretzen endret man begrepet fange til innsatt for å bedre statusen for dem, fordi innsatt lignet litt på ansatt; man endret også begrepet gamle til eldre, men det hjalp ikke, sa Børretzen – for de døde allikevel).
Det er lett å glemme at oppmerksomhet og status ikke er ekte verdier, men det er derimot de som er rundt deg …..
Og som bryr seg om deg!
Leve vennskapet, leve samværet, leve humoren; leve øyeblikket …..
Watford-Chelsea
Jeg er hjemme i Norge og det er fredag.
Chelsea møter Watford i morgen. Tapet mot Manchester United på onsdag var tungt å bære. Det ble liksom litt stille på Stamford Bridge da kampen startet. Alle så at Manchester United stilte med et toppet lag til kampen.
Og det gjorde ikke Chelsea.
Siden Carabao Cup ikke er den gjeveste cupen, benytter alle topp-lagene vanligvis sjansen til å la spillere som til daglig ikke er i første-elverenn få spille. De spillerne er jo ikke mye dårligere enn de som til vanlig spiller på førstelaget, men det ble en ekkel psykologi i denne kampen når United nærmest uanmeldt valgte å stille med sin førsteelver.
Fotball avgjøres jo i hodene på spillerne først og fremst.
Chelsea og Manchester United er så jevne lag at kampen på onsdag ble da avgjort i hodene på Chelsea-spillerne gjennom det «trekket» fra United om å stille med et toppet lag.
Og så spiller jo som alltid tilfeldighetene en rolle i en fotballkamp.
Marcus Rashford sitt langskudd direkte i krysset i mål for United, var jo et skudd som vel er en på 100 for at han skal score.
Imidlertid kan det vel egentlig passe bra for Chelsea og være ute av Carabao Cup.
Chelsea har mye skader og deltar også i Champions League (noe United ikke gjør). Og mot Watford i morgen stiller det nok et revansjelystent Chelsea. Har manager Frank Lampard greid å bygge en vinnerkultur i laget allerede, vil det være helt avgjørende å vinne den kampen rett etter at man har tapt en kamp.
Chelsea reiser altså til Vicarage Road i Watford for å spille kamp i morgen.
Watford er jo musikeren Elton Johns sin favorittklubb, og Vicarage Road er på en måte hans hjemmebane også. La oss håpe de spiller Elton Johns sin låt Blue Eyes der i morgen når Chelsea kommer på besøk, og at Chelsea vinner kampen med et fengende friskt spill med 4-0 (alle målene av Chelsea sin spiss Tammy Abraham; oh, tammy, tammy – oh, tammy, tammy – tammy, tammy, tammy abraham).
Om rikdom og å stille klokker
Det ble et stort øyeblikk for meg å møte den hyggelige og kunnskapsrike NRK-journalisten (og nå forfatteren) Gry Blekastad Almås i London på onsdag, og jeg venter spent på og gleder meg til at hennes bok om England blir ferdig og kommer på markedet.
Gåturen til Stamford Bridge sammen med henne, ble en kjempeflott og koselig tur for meg.
Ellers greide jeg forøvrig å stille alle klokkene riktig her hjemme forrige helg.
Hvis du enda ikke har fått stillet alle klokkene riktig, finner du en guide her:
Ha en flott fredag!
Kos deg med den virkelig ekte rikdommen som er dine nærmeste, og del gjerne en morsom historie med dem i kveld. Det gjør ikke noe at de har hørt den før; noen venner satt og fortalte historier til hverandre en kveld, og siden de kjente hverandres historier så godt, brukte de bare nummer på historiene sine; en sa nr. 4 og alle lo høyt, så sa en nr. 9 og alle lo høyt igjen, plutselig sa en nr. 118 og da lo de seg nesten i hjel ….
For den hadde de ikke hørt før.
God helg!
Eirik
PS! Det er høst og på tide å holde seg godt orientert om været:
