Smilende venner i det lille trivelige rommet med masse speil; mange halvlitere med skummende friskt øl på bordene, lavstemt summing av glade stemmer bare avbrutt nå og da av en høy brautende latter; det er nesten ikke mulig å bestille noe ved disken, for folk flytter seg ikke selv om de har fått kjøpt seg drikke; du ser allikevel blant alle folkene de gammeldagse pumpehåndtakene på bardisken som de pumper opp alen med, de særpregede håndtakene er som små fargerike imøtekommende kelnere; og det skinner et slags evighetens dunkelt gyllent lys fra alle de forskjellige glassene, brennevinstypene, vintypene og ølflaskene i skapet på veggen bak disken.
Jeg er på puben Blackbird i Earls Court i London.
Jeg er der ikke fysisk.
Jeg er der i mine drømmer.
Jeg er der i min lengsel. Ikke en lengsel etter gårdagen, ikke en lengsel etter det som skjedde i fjor eller det som skjedde for 20 år siden, men det er
En lengsel …
Jeg tenker på buddhistpresten som spurte: Hva var du før du ble født?
Og nå har jeg svaret: Jeg var puben Blackbird
Chelsea 116 år
Det kan være litt deilig å tenke på hva man skal gjøre når det åpnes opp igjen.
Og det å besøke puben Blackbird står høyt på listen for meg, sammen med det å gå på kamp på Stamford Bridge. Når jeg går fra Blackbird til kamp på Stamford Bridge, går jeg gjerne gjennom kirkegården Brompton Cemetery.
Kirkegården ligger nærmest vegg-i-vegg med den gamle fotballbanen, og er en sentral del av klubben Chelsea sin historie.
På onsdag var Chelsea Football Club 116 år gammel.
Fotballklubben ble stiftet 10. mars i 1905 på puben The Rising Sun (nå The Butchers Hook) som ligger rett over gata for hovedinngangen til Stamford Bridge i Fulham Road.
Og på kirkegården Brompton Cemetery ligger mange av de begravet som har vært sentrale i fotballklubben Chelsea gjennom tidene.
En av dem er Alfred Janes som var en av stifterne av klubben. Han satt i det første styret til Chelsea, og han var også direktør i klubben i mange år. Alfred var en pubeier, og han eide også puben The Rising Sun hvor Chelsea ble stiftet.
En velfortjent middagshvil
I 1905 var det så mye drikking (det var et stort alkoholproblem i samfunnet som etterhvert førte til forbudstiden) at «den gjengen» som stiftet Chelsea, trolig ikke spyttet-i-glasset under møtet 10. mars i 1905 på The Rising Sun.
En av de som også var med å stifte Chelsea, var nevøen til Alfred Janes, Edwin Janes.
Edwin drev puben The Rising Sun for sin onkel Alfred.
Om Edwin er det sagt at han gjerne våknet opp kl. 11 på dagene, drakk to glass sjampanje til frokost, deretter gikk han på puben hvor han drakk 18 halvlitere med øl på formiddagen, tok seg en middagshvil på ettermiddagen, før han kom tilbake til puben på kvelden og drakk nye 18 halvlitere.
Man kan jo forstå at han trengte en middagshvil.
The Royal Park Brompton Cemetery
Edwin Janes og hans onkel Alfred Janes ligger begravet på Brompton Cemetery sammen med styreformann og eier av Chelsea i 1905 Gus Mears.
Bror til Gus, Joseph Mears, var også stifter av klubben, styremedlem og direktør, og han ligger også begravet på Brompton Cemetery.
Nå er ikke Brompton Cemetery bare en kirkegård.
Den er en park også, en kongelig park er det; og her kan du slappe av på en benk med en bok, studere det rike dyre- og plantelivet i parken, sitte ned å ta en kopp kaffe på kafeen like ved inngangen; eller rett og slett bare spasere gjennom før kampen, og også etter kampen, enten Chelsea har vunnet eller tapt.
Brompton Cemetery ble opprettet på midten av 1800-tallet, og modellen for arkitekturen var St. Peterskirken i Roma. Det er derfor fullt av små romerske palass og gravlunder her, og det er en meget ettertraktet plass å spille inn filmer på. Mange skrekkfilmer er filmet i Brompton Cemetery, men også filmer som Sherlock Holmes, James Bond, Finding Neverland og Mission Impossible har scener herfra.
Siden det er begravet så mange mennesker i Brompton Cemetery, sies det at det er mange som går igjen av dem. Parken har derfor flere ånder ifølge de ansatte, og det er ånder som de ansatte gjerne prater med.
En av dem som visstnok går igjen i parken, er stifter, styremedlem og direktør i Chelsea, Alfred Janes.
Går du derfor gjennom parken og ser en ånd som kanskje svever (og sjangler) litt mye, er det sikkert Alfred Janes.
One of the most underrated players in the world
Chelsea Women bare vinner og vinner for tiden.
Nå er de også kvalifisert til kvartfinalen i Champions League, etter at de greide uavgjort 1-1 i bortekampen mot Atletico Madrid på onsdag. Igjen scoret Maren Mjelde på et meget godt utført straffespark.
Maren er blitt helt fenomenalt populær i Chelsea (sammen med Guro Reiten; Reiten spilte over halve kampen på onsdag som innbytter), og manager Emma Hays sparer ikke på superlativer om Maren i intervjuer om dagen:
På søndag skal Chelsea Women spille ligacupfinalen mot Bristol City Women på Vicarage Road i Watford.
Go for it, Chelsea!!!
En gave også for motspillerne
Chelsea herrer er også kommet i siget.
Det ble en overbevisende seier mot Everton på mandag, og laget er nå inne blant de fire beste på tabellen.
De mange seirene i det siste har først og fremst vært på grunn av en utrolig god laginnsats, men det er lett å la seg imponere av spillerne Andreas Christensen, N’Golo Kanté og Mason Mount.
Andreas Christensen fremstår nå plutselig med en selvsikkerhet av en annen verden, og er blitt en moderne utgave av den tyske legenden Franz Beckenbauer.
Unge Mason Mount har et driv med ball og en teknisk og taktisk vurderingsevne som gjør ham nærmest arrogant (for motspillerne) ute på banen.
Kante ikke bare vinner ballen i de fleste duellene for tiden, det ser nesten ut som om motspillerne gir fra seg ballen til ham straks han kommer i nærheten av dem. Kante er jo også så sjarmerende ydmyk, at motspillerne gjerne ser litt takknemlig ut; nærmest glade for at de får gi fra seg ballen, akkurat til ham.
Manager Thomas Tuchel kaller Kante en gave:
«Kanté is a gift. It’s incredible. I’ve never seen anything like this. At training, in games, he never stops. We look at the data on his intensity and he is incredible. He really is a gift.”
Chelsea spiller mot Leeds i en tidligkamp (13.30) i morgen.
Come on you, blues!!!
Nettkjøp av ei skjorte og noen gode pannekaker
Det går mot helg, men vi er ikke i London, og vi er ikke på fotballkamp.
Vi må fremdeles se fotball på TV fra baner uten tilskuere, og da er det jo lett å høre og se når fotballspillere blir skadet. Det både ser og hører ut som om de kanskje skader seg hardere enn de som skader seg i andre idretter:
Ønsker vi å kjøpe noe for tiden, er vi henvist til å kjøpe på nett og få varene fraktet til oss. Jeg kjøpte meg en skjorte på nett her om dagen, og ble godt informert om status på forsendelsen:
- Mail 1: Din ordre er mottatt
Mail 2: Kundebehandleren har fått seg en kaffe og har lest ordren
Mail 3: En annen fyr har vært på lageret og hentet din ordre
Mail 4: Din ordre er pakket inn i en gråbrun eske
Mail 5: Vi har nå festet et frimerke på pakken
Mail 6: Din ordre er sendt
Mail 7: Liker du oss???
Det blir stadig lysere tider, snart er vaksinen her og det er lov å drømme og lengte mot bedre tider.
Ha en flott fredag.
Jeg har et godt fredagstips til deg; det er ginpannekaker, og her er oppskriften:
Jeg husker ikke helt, men jeg tror de var gode.
God helg; kos deg!!!
Eirik
PS! Takk for inspirerende tweet til denne artikkelen fra Line Madsen Simenstad, og takk for inspirasjon om lengsel fra diktet «Av og til kan eg merka at eg lengtar tilbake» fra diktsamlingen Liljevilje av Helge Torvund.
