Jeg skjønner mye, men forstår ikke alt. På onsdag syntes jeg det var morsomt å se idrettsgleden Brann-jentene viste da de scoret mot Barcelona, men slikt skal ikke være morsomt, skjønte jeg etterpå. Det dreier seg ikke om spillerne ute på banen i en fotballkamp, men om tilskuerne. Alle skjønner det, jeg også, men jeg forstår det ikke.
Nå klapper spillerne for tilskuerne
Etter nærmere 60 år som tilskuer på fotballkamper, er det vanskelig for meg å forstå at ikke spillerne skal kunne ha noen meninger om bruken av VAR. Som tidligere spiller føler jeg meg sikker på at de ute på banen, vil være svært opptatt av om det var offside – eller ikke – før et mål ble scoret. Spillerne kan likevel ikke få bestemme om det skal brukes VAR – eller ikke – i sporten sin.
Det er vi tilskuere som skal gjøre det.
Som tilskuer er jeg blitt den som bestemmer. Det kan virke rart siden jeg ikke har øvd på noe før kampen, neppe kan dempe en ball, ofte har drukket for mye øl og synger fælt. Faktisk kan jeg bare én sang, og den synger jeg uansett hvordan kampen går.
Tidligere var det slik at når kampen var ferdig, klappet vi tilskuere for spillernes prestasjoner. Nå går spillerne rundt på banen og klapper for oss tilskuere.
Snusen
Jeg synes også det er merkelig at hunden min Cita snuser på alt når vi går tur.
Hva er det den har fått snusen i? tenker jeg.
Hjemme etter turen, legger Cita seg ned for å hvile. Hun er overlykkelig og sover godt.
Hadde jeg gått rundt og snust på alt, ville jeg straks jeg hadde kommet hjem, vært lys våken. Jeg ville ha tenkt grundig gjennom all snusingen min. Hvorfor snuste jeg på det, og ikke det? Åh, gud – jeg glemte å snuse på det borte ved den lyktestolpen. Neste gang vi går tur, må jeg huske å snuse der. Snuste jeg virkelig på det rare nede i grøftekanten også? Det kan ikke være mulig? Tro om noen så meg da jeg snuste på det?
Og slik ville jeg ha holdt på en god stund og neppe fått sove.
Misunnelsen
Jeg misunner spillerne som spiller fotball, og Cita for at hun sover så godt etter lufteturene. Jeg kan skjønne at det heller er spillerne som skal misunne meg som sitter på tribunen, og at Cita skal misunne meg som tenker på fortid og fremtid …
Men jeg forstår det ikke.
Jeg har kjøpt T-skjorter til mitt barnebarn, meg selv og Cita. På mitt barnebarns T-skjorte står det: I`m the future, på min T-skjorte står det: I´m the past og på Citas T-skjorte står det: I´m here right now.
Bruken av VAR i tønnesparking
I England har de en merkelig påskeskikk i byene Hallaton og Melbourne i grevskapet Leicestershire. Siden 1700-tallet har det foregått en bisarr konkurranse på andre påskedag. Konseptet er «tønnesparking», som går ut på at tønner skal flyttes over en slette på 1,6 kilometer, en strekning som inneholder to bekker. Det er tre tønner som skal flyttes, én av gangen, og vinneren er den som først klarer to.
Lagene består av innbyggerne fra de to landsbyene. Reglene er få, men det er ikke lov å stikke ut øynene på motstanderen, ta kvelertak eller ha med våpen.
Jeg skjønner at det ikke er lov å stikke ut øynene på motstander, men forstår ikke at dette må presiseres. Trolig vil både deltakerne og tilskuerne være interessert i at det brukes VAR.
Make me smile
Denne uken døde en av mine favorittartister Steve Harley i gruppa Steve Harley and Cockney Rebel. Han udødelig-gjorde min ungdomstid med sin låt: Make me smile som kom ut i februar i 1975. Teksten til låten ble skrevet etter at den gamle gruppa hans ble oppløst, og det var en bitter Steve Harley som laget låten som vi alle ble så glad i.
Første vers av Make me smile kan synges til tilskuerne på fotballkamper:
You’ve done it all
You’ve broken every code
And pulled the rebel to the floor
You spoiled the game
No matter what you say
For only metal, what a bore
Å tenne et lys
Men jeg nekter å gi meg, jeg gleder meg til påsken og til søndagens kamp mellom West Ham Women og Chelsea Women. Det blir et tøft lokaloppgjør, men jeg kommer til å heie voldsomt på Chelsea og glede meg over de fantastiske idrettsprestasjonene.
Som Bjørn Eidsvåg synger:
Veien blir ‘kje til mens eg går.
Veien var der òg i går.
Men eg blir til mens eg går.
Og det er den sjansen eg får
Jeg har dessuten lært at det alltid er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket. Det både skjønner og forstår jeg, heldigvis. Jeg forbanner derfor ikke russen for at de vil feire før eksamen, men foreslår heller at vi flytter 17. mai til etter eksamen.
Ha ei riktig god helg og ei nydelig påske.
Eirik