Når Hull kommer på besøk på Stamford Bridge i morgen, er det god grunn til å tenke på den forrige hjemmekampen Chelsea spilte mot Hull.
Det var åpningskampen i forrige sesong.
Nærmere bestemt 18/8-2013 spilte Chelsea mot Hull, og det spesielle med den kampen var at det var ”hjemkomsten” til Jose Mourinho. Etter mange år i ”utlendighet” kom han tilbake igjen til Chelsea til en så fantastisk velkomst som bare vi blå kan gi.
Den dag i dag husker Jose Mourinho denne åpningskampen med stor glede.
Det gjør vi også.
Oscar og Lampard scoret hvert sitt mål i en 2-0 seier over Hull på denne deilige sensommerdagen i London. Imidlertid er det vi husker best fra kampen velkomsten til Jose Mourinho.
”It´s my dugout, my stadium, my people” sa Jose Mourinho etterpå.
Fantastisk!
Blåere kan det ikke sies.
I det siste har det gått ”tråere” for Chelsea. Etter det uavgjorte resultatet mot Sunderland for noen uker siden, og tapet for Newcastle forrige helg, nærmer Manchester City og Manchester United seg nå bakfra på tabellen.
En god kamp spilte Chelsea imidlertid igjen onsdag med 3-1 over Sporting Lisboa.
Andre Scürrle var på banen i den kampen og scoret et kjempeflott mål. Den unge talentfulle spilleren Ruben Lofthus-Cheek fikk også spille noen minutter, og han gjorde det på en imponerende måte.
Onsdagens store blå godbit var imidlertid at Mikel scoret et mål.
Mot Hull i morgen må Chelsea klare seg uten sin dyktige maestro Cesc Fabregas. Han må stå over den kampen på grunn av for mange gule kort.
På mange måter er det Fabregas og Diego Costa som er de nye arkitektene for storlaget Chelsea. I de siste kampene har dessverre ikke Diego Costa vært like god som i begynnelsen av sesongen. Krigeren Costa har absolutt vært tilstede i hver kamp enda, men goalgetteren Costa har vi etterhvert sett litt mindre til.
Et tett nesten umenneskelig kampprogram står nå for tur. Med begge Manchesterlagene i ”hælene”, tror jeg det vil være helt avgjørende for Chelsea at Diego Costa finner tilbake til goalgetterformen.
Krigere er det flere av på Chelsea, og Chelsea har gode spisser i Drogba og Remy. Imidlertid er det nå kun Diego Costa som er goalgetteren et mesterlag absolutt må ha på laget for å kunne vinne noe.
Chelsea burde være gode nok i morgen til å slå Hull uten Fabregas på laget og med en litt ut-av-form Diego Costa i angrep.
Imidlertid betinger det at de to kvikke, intelligente, løpssterke Brasilianerne Oscar og Willian er ”pigge” igjen etter den litt dårlige kampen for dem begge oppe i Newcastle.
Både Oscar og Willian fikk hvile på onsdag mot Sporting Lisboa.
Hull er et meget arbeidsomt, fysisk sterkt og godt organisert lag. Det skal ikke bli lett for Chelsea i morgen. Tøffe og gode midtbaneslitere på Hull er Jake Livermore og Tom Huddlestone.
Dersom Chelsea taper midtbanen til disse to gutta, blir det ikke lett å vinne kampen. Hull kommer til å selge seg dyrt.
Kjempespennende blir det.
Jeg gleder meg blått som en unge.
I dag har jeg en øl fra Chiswick i London. Fullers London Black Cab er en deilig stout som er døpt opp etter Londons populære drosjer. Når det blir litt kaldt og mørkt ute, er dette en flott øl å varme seg på.
Siden det er fredag kan vi varme oss på Black Cab og tenke på at vi har selve Mr. Vinnervilje himself på laget i vår kaptein John Terry.
Chelsea vinner i morgen.
Diego Costa scorer hattrick, og Chelsea er ”back on track”.
Ha en aldeles nydelig førjulsweekend.
Til slutt i dag i denne bloggen, vil du finne et leseutdrag fra boka mi Carefree om Mourinho`s første periode i Chelsea, og om da han ”kom hjem” mot Hull 18/8-2013.
Kos deg!
Eirik
PS! En Chelseasang ble kåret til den mest morsomme fotballsangen gjennom alle tider denne uken: ”Oh the weather outside is frightful, but the goals are so delightful, Stamford Bridge is the place to go, Mourinho, Mourinho, Mourinho.” (Synges etter tonen til ”Let it snow”).
PS! En spørreundersøkelse i England blant barn, viste at 20% mente at Jesus var Chelseaspiller. Synes det blir lettere å synge julesangene etter dette.
PS! Jose Mourinho`s ”hjemkomst” mot Hull på Stamford Bridge 18/8-2013:
PS! TV2 sin reportasje før kampen Chelsea – West Bromwich fra byvandringen i Carefree ”sitt fotspor” i forbindelse med CSN sin fellestur og julebord:
PS! Leseutdrag fra boka mi Carefree kapittel 7. Abramovich`s revolusjon om Jose Mourinho sin første periode i Chelsea, og om da han kom «hjem» mot Hull 18/8-2013:
«Chelsea tapte derfor til slutt semifinalen mot franske Monaco.
I finalen i Champions League det året møtte Monaco portugisiske Porto, og der tapte de for ”underdogen” Porto anført av sin karismatiske manager Jose Mourinho.
Sommeren 2004 fikk Claudio Ranieri sparken som manager i Chelsea, og inn som ny manager kom nettopp Jose Mourinho fra Porto.
Jose Mourinho overtok som manager i Chelsea med et ”brak” sommeren 2004. Hans enorme selvtillit, sine kontroversielle og fargerike uttalelser, og sin spesielle litt arrogante stil, sørget for at Chelsea nå også hadde fått tilbake den kledelige arrogansen som klubben i sin tidligere historie var så kjent for.
I de glamorøse dagene til Chelsea i 1960-årene hadde først og fremst manageren Tommy ”The Doc” Docherty stått for en slik arroganse som Jose Mourinho hadde.
Med eier Roman Abramovich og med Jose Mourinho som ny manager, var stiftelsesånden tilbake. Kunne nå også det sportslige bli en suksess slik Frederick Parker og Gus Mears hadde drømt og snakket så mye om den høstdagen i 1904 på Stamford Bridge, da Parker ble bitt av hunden ”Bluey”?
Jose Mourinho greide å lede Chelsea til å vinne Premier League i sin første sesong i klubben sesongen 2004/2005. Dermed sørget han for at klubben vant sitt andre ligamesterskap 50 år etter det første, og 100 år etter stiftelsen av klubben.
Mourinho greide det kunststykke å lede laget til å vinne Premier League sesongen etterpå også; – ”back-to-back” som engelskmennene kaller det. Det sportslige var nå på plass i Chelsea. Klubben var nå en storklubb både i England, i Europa, og i Verden for øvrig.
I 2007 fikk Jose Mourinho sparken som manager i Chelsea.
Chelsea hadde innledet sesongen 2007/2008 dårlig, og laget hadde bare spilt uavgjort hjemme mot norske Rosenborg i gruppespillet i Champions League. Etter denne sesongåpningen og en del uro internt i spillergruppen, måtte derfor Mourinho gå.
Mange nye trofeer har imidlertid kommet til Chelsea etter 2007 også, under ledelse av en rekke nye dyktige managere. Borte var imidlertid kontinuiteten på managersiden i klubben fra de første årene av historien (David Calderhead 1907-1933).
Den sportslige suksessen var imidlertid kommet for å bli i Chelsea, selv med de skiftende managerne klubben fikk etter Jose Mourinho.
Hvert år har det etablerte fotballmediemiljøet skreket om Chelsea sin manglende kontinuiteten på managersiden. Det er ikke mulig å få sportslig suksess uten kontinuitet på managersiden, har det etablerte fotballmiljøet og det elitepregede pressemiljøet skreket om, i forbindelse med Chelsea sine mange sparkinger og ansettelser av managere etter at Mourinho forlot klubben i 2007.
Nesten hvert sesong etterpå har Chelsea imidlertid tatt et nytt trofe.
Den sportslige suksessen under Roman Abramovich ble etablert av Jose Mourinho. Imidlertid overtok Mourinho topp etablerte spillere på laget fra Claudio Ranieri.
Akkurat på samme måte som Dave Sexton i 1967 overtok etablerte gode spillere fra Tommy Docherty, som Sexton greide å gjøre til et vinnerlag i 1970 og 1971, tok Mourinho over et etablert godt lag i 2004 fra Ranieri, som Mourinho rett og slett greide å gjøre til et vinnerlag helt i verdenstoppen.
Imidlertid lignet Ranieri sin stil mye mer på Sexton, mens Mourinho minnet my mer om Docherty.
Det er særlig fem spillere som Ranieri kjøpte inn eller satset på, som ble videreutviklet og gitt tillit av Mourinho, som har betydd mye for Chelsea sin sportslige suksess etter Roman Abramovich sin overtakelse av klubben.
Det er Claude Makelele, John Terry, Frank Lampard, Didier Drogba og Petr Cech.
Claude Makelele
Den lille sentrale, franske midtbanespilleren Claude Makelele ble kjøpt inn av Claudio Ranieri fra den spanske gigantklubben Real Madrid sommeren 2003.
Makelele hadde ikke kommet til enighet om de økonomiske betingelsene i en ny kontrakt med Real Madrid, og Chelsea kom inn i bilde, og fikk derfor kjøpt ham.
Makelele ble ”motoren” i det nye mesterlaget til Chelsea under Mourinho. Makelele hadde vært en slik ”motor” også i Real Madrid, men det hadde ikke blitt verdsatt like mye der.
Da Real Madrid rett etter å ha solgt Makelele til Chelsea sommeren 2003, kjøpte David Beckham, uttalte den franske legenden Zinedine Zidane som da spilte på Real Madrid: ”Hva er vitsen med å legge et lag til med lakk på Bentley`n når du ikke lenger har motor”.
Makelele fikk en tydelig defensiv orientert rolle på midtbanen under Mourinho. Makelele spilte rett foran forsvaret til Chelsea. Hans jobb var å være en slags femte forsvarer, og en første angrepsspiller.
Makelele jobbet som en løpsmaskin, og han sørget alltid for press på angripende ballfører. Dette tillot andre mer kreative midtbanespillere på Chelsea til relativt fritt å delta i Chelseas angrepsspill.
Selv om Makelele ikke var en stor fysisk spiller, så hadde han i tillegg til sin løpskapasitet en meget tøff fysikk. Han var meget tettbygd og sterk, og han vant derfor mange dueller i sitt forsvarsspill.
Hans ”force” var også at han ved ballvinning, alltid hurtig satte i gang angrep i lengderetningen.
Chelseas motstandere kom ofte med mange spillere når de angrep Chelsea.
Gjennom Makelele sin tøffe ballgjenvinning, og hans hurtige igangsetting av angrep i lengderetningen, kom derfor motstander ofte i ubalanse når de da så raskt måtte forsvare seg.
Makelele sin rolle på midtbanen under Mourinho, kalles den dag i dag innen fotballen over hele verden for Makelelerollen.
Makelele sluttet som spiller i Chelsea etter sesongen 2007/2008, men Chelseafansen vil for alltid være takknemlig for den tiden han var i klubben.
John Terry
En annen svært sentral spiller i Chelsea i de senere åra, er midtstopper og kaptein på laget John Terry.
John Terry kom som 14-åring til Chelsea i 1995. Han fikk sin debut i 1998, men han ble først og fremst gitt tillit under Claudio Ranieri. Terry fikk dermed spille mange kamper som midtstopper sammen med den franske midtstopper-legenden Marcel Desailly.
Dette ble en meget lærerik tid for John Terry.
Under Mourinho ble John Terry også lagets kaptein til tross for sin unge alder. John Terry som på en måte var ”flasket” opp i Chelsea, og var engelsk, ble tidlig utrolig populær i Chelsea; – særlig for sin positive innstilling til laget og fansen, og for sin altoppofrende spillestil.
John Terry som fremdeles er Chelsea sin kaptein, gir alltid alt for laget.
Med sin ranke og flotte holdning og sin voldsomme kampinnstilling både i angrep og i forsvar, gjør han alle Chelseafans stolte. Han minner i sin stil mye om Chelsea sin forsvarskjempe på 1970 og 1971 laget David Webb.
John Terry har gjennom diverse episoder blitt svært lite populær i det etablerte fotballmiljøet og i media. Det snakkes derfor mye om John Terry utenfor Chelsea også, og dette gjør ham ikke mindre populær i Chelsea.
Han blir liksom enda mer innlemmet i den blå familien av den grunn.
Frank Lampard
Frank Lampard har vel nærmest legendestatus i Chelsea enda han fremdeles er aktiv spiller for klubben.
Frank Lampard er den mestscorende spilleren i Chelsea, og det har han blitt til tross fra sin midtbaneposisjon på laget.
Etter en svak utvikling i West Ham, kjøpte Claudio Ranieri Frank Lampard sommeren 2001. Sammen med alle de etablerte stjernene på Chelsea den gangen, utviklet Lampard seg raskt.
Særlig Gianfranco Zola betydde mye for Lampards utvikling. Lampard så hvordan Zola stod igjen etter treningene, og øvde, og øvde på egen hånd på frispark, tekniske ferdigheter etc. til langt på kveld.
Zola hadde nok også en positiv betydning som menneske for de unge spillerne i Chelsea på den tiden.
Frank Lampard tok utfordringen under den sterke konkurransen som det var med alle stjernespillerne på Chelsea under Mourinho. Han spilte seg til fast plass på laget, og han fikk en sentral rolle som vice-kaptein.
Han utviklet en løpskapasitet, styrke, hurtighet, og en teknikk med begge ben som er sjelden.
Frank Lampard er en box-to-box spiller som engelskmennene kaller det, og han har en uforutsigbarhet i sitt spill som er helt umenneskelig å takle for mange motspillere. Hans mange, lange løp til rett tid på rett plass, har svært ofte vært avgjørende for seier for Chelsea.
Både straffesparkekspert og frisparkekspert er han også, og Frank Lampard er en ”hel” spiller på alle områder innen fotballen. Han har også ofte slitt med sitt omdømme i det etablerte fotballmiljøet; – noe som bare gjør ham enda mer blå.
Faktisk kan det hende at Frank Lampard får en statue på Stamford Bridge før han legger opp som aktiv spiller.
Didier Drogba
Angrepsspiller nummer en på Chelsea i tiden etter at Roman Abramovich kjøpte klubben, var Didier Drogba.
Didier Drogba spilte i Marseille i Frankrike i sesongen 2003/2004, og det var Claudio Ranieri som oppdaget Drogba for Chelsea. Ranieri snakket mye med Abramovich om Drogba, men selve kjøpet av Drogba kom først under Mourinho sommeren 2004.
Drogba viste seg snart å være en meget god angrepsspiller og en stor personlighet.
Han, sammen med Terry og Lampard, var lederne på det laget som siden sesongen 2004/2005, har vært et av verdens beste fotballag. Drogba trengte noe tid på å venne seg til den engelske intensiteten, men han var meget fysisk sterk og vant tidlig dueller med hvilke midtstoppere som helst både i England og i Europa.
Drogba scoret jevnt og trutt, og han hadde en teknikk som bare var fantastisk; – særlig siden han samtidig var så stor og sterk fysisk. Han var rett og slett en atlet på høyeste plan Didier Drogba, og han kunne sikkert like gjerne ha deltatt på topplan både i diskos og på 100m i friidrett for eksempel.
Drogba brukte sin mentale og fysiske kapasitet på en slik måte, at det i enkelte kamper nærmest kunne se ut som han vant kamper for Chelsea på egen hånd.
Han ble mange ganger i sin tid i Chelsea utfordret som Chelseas toppspiss, men det var aldri noen tvil; – Drogba måtte være med hvis Chelsea skulle gå helt til topps.
Drogba ble også til tider dårlig likt i det etablerte fotballmediemiljøet, siden han spilte på så mange ”strenger”, og var en taktiker av rang. For Chelseafansen ble han også derfor en skikkelig ”true blue”.
Didier Drogba sluttet i Chelsea etter seieren i Champions League våren 2012.
Petr Cech
Keeperplassen har i nesten hele Abramovich sin tid vært bekledd i Chelsea av kjempen Petr Cech.
Petr Cech ble kjøpt inn av Claudio Ranieri våren 2004 fra den franske klubben Renne. Han var ment å være reservekeeper for Carlo Cudicini.
Høsten 2004 var imidlertid Cudicini skadet, og Mourinho valgte etter hvert Cech som fast førstekeeper for Chelsea; – noe Cech stadig er i dag også.
Petr Cech er en meget storvokst, fysisk sterk, og hurtig keeper, og han har en enorm rekkevidde. Han synes å være en perfeksjonist som alltid har arbeidet systematisk og målrettet med alle deler av keeperarbeidet sitt. Han er i dag derfor en av verdens aller beste keepere.
Cech er også en sterk personlighet som leder an i laget både i gode og dårlige perioder.
Cech ble noe satt tilbake etter en hodeskade han fikk sesongen 2006/2007, men han har kommet tilbake (nå spillende med hjelm), og han er igjen på det øverste nivå i verden når det gjelder keeperspill.
I moderne tid er jo frispark fra rett utenfor 16 m tatt av en av de nye fantastiske, tekniske frisparkspesialistene, blitt en meget vanskelig utfordring for keeperne. For Chelsea er nesten ikke disse frisparkene i mot, noen utfordring for laget, siden keeper Petr Cech er så fantastisk på strek, og han har en så fantastisk rekkevidde.
Sentrallinja Cech, Terry, Makelele, Lampard og Drogba var kjernen og ”ledelsen” i spillergruppen på Chelsealaget etter Abramovich sin overtagelse.
Disse spillerne sammen med mange andre fantastiske fotballspillere på laget, og under ledelse av mange dyktige managere, greide å gjøre Chelsea til det laget det er i dag; – helt i verdenstoppen, med mange trofeer fra både i England og i Europa.
Claudio Ranieri og kanskje særlig Jose Mourinho var de som først fikk alle stjernespillerne til å fungere sammen som et lag.
De mange dyktige managerne etter Mourinho har videreført og utviklet stjernelaget.
Andre Villas-Boas som var manager i Chelsea i sesongen 2011/2012, begynte imidlertid å ”tukle” med sentrallinja i laget Cech, Terry, Lampard og Drogba (Makelele var ikke i klubben lenger da).
Andre Villas-Boas fikk sparken i mars den samme sesongen.
I den første kampen denne sesongen mot Hull søndag 18. august 2013, feiret Chelsea at det var 10 år siden Roman Abramovich overtok som eier av Chelsea. Samtidig ble det feiret at Jose Mourinho var tilbake som manager i klubben.
Ti fantastiske år i Chelseas historie ble feiret slik det høver seg i en klubb som var stiftet med grunnlag i en visjon om fotball på et slikt toppnivå, at engelske medier den gangen mente det var som å drømme om en månelanding.
Under kampen mot Hull i august i år, fikk Roman Abramovich og Jose Mourinho en mottagelse på Stamford Bridge som var konger verdig.
Chelsea har på disse ti årene under Roman Abramovich også opplevd å få en sunn økonomi som ikke lenger er avhengig av Abramovich sine utbetalinger og tilskudd.
Avisa The Telegraph oppsummerer i en artikkel om Chelsea sine ti år under eierskap av Roman Abramovich, blant annet følgende:
«Chelsea are now moving into a phase when they aim to consistently break even without additional financial backing from owner Roman Abramovich. It is a big moment in the club’s development and, amid the focus on nine managers and 11 trophies, something that was slightly lost in all the recent analysis of Abramovich’s 10 years at Chelsea.»
Under åpningskampen mot Hull på Stamford Bridge, spilte Chelsea i de første 25 minuttene en festfotball neppe noen lag i verden gjør dem etter.
Ledet av Petr Cech, kaptein Terry, og visekaptein Lampard briljerte de unge teknikerne og magikerne belgiske Eden Hazard, brasilianske Oscar, og belgiske Kevin De Brynje på en slik måte, at festen på banen og festen på tribunen nesten var en månelanding verdig.
Like til værhanen på taket på East Stand snurret som en gal, selv om det var helt vindstille.»
Kjøp boka Carefree her
