Vi slapp ikke inn flere mål, og vi gikk videre på sammenlagtresultatet fra begge kampene. Jeg hadde imidlertid følt behov for en nærmere undersøkelse etterpå, og hadde oppsøkt legevakten. Legen hadde sett ned i halsen min, og konstaterte til sin forferdelse (min glede) at halsen min var blå. ”Du er jo blå både utvendig og innvendig”, sa legen litt skrekkslagen.
Hele huset hadde ristet i forskrekkelse over mitt utrop (husk at Benayoun befant seg på en bane i Moskva, og jeg her hjemme i Norge). Naboene hadde samlet seg på ”samlings-plassen” for katastrofer som vi har her i borettslaget vårt; – noen i pysjamaser, noen i nattluer, og noen halvnakne i den kalde kveldsluften. Like til hunden Ronja (en tøff husky) måtte finne frem bamsen sin etterpå, og trøste seg med.
Det var ingen god generalprøve før søndagens semifinale mot City i FA-Cupen i går, men på søndag er det virkelig storkamp, og gutta våre gleder seg helt sikkert som unger, til å spille foran 90.000 på den nest største arenaen i Europa, og verdens største arena når det gjelder antall sitteplasser. Wembley har i de siste årene nesten blitt som en hjemmebane for oss. Chelsea er blitt ”The Kings of Wembley”.
Også i de blå litt svingende resultatmessig 1980-åra spilte vi på Wembley. I mars 1986 vant vi Full Members Cup der (vi vant også denne cupen i 1990) , og det var nettopp søndagens motstander Manchester City vi slo i 1986. David Speedie scoret et hat trick, og han var den første siden Geoff Hurst i VM-finalen i 1966, som hadde greid det på Wembley. David Speedie spilte i angrepet sammen med Kerry Dixon og Pat Nevin, og denne trioen var vårt store angrepsvåpen i begynnelsen og midten av 1980-åra. David Speedie var liten av vekst, men var fantastisk god på hode, og han hadde en voldsom arbeidsinnsats. David Speedie kompletterte den svære ”spydspissen” Kerry Dixon i vårt angrep, og begge de to, fikk servert det ene flotte innlegget etter det andre fra kantene av Pat Nevin.
Full Members Cup var en cup som ble spilt i England i tiden 1985-1992. Den ble etablert etter Heyseltragedien som en slags kompensasjon for at engelske klubber etter denne tragedien ble utestengt fra Europeisk fotball. Chelsea vant altså den første finalen på Wembley i cupen 5-4 over Manchester City, til ellevill glede fra oss, den blå fansen. Et av målene David Speedie scoret, var faktisk på hode i en duell med den langt større City-midtstopperen Mick McCarty (i dag manager i Ipswich, og tidligere manager i Wolves). Chelsea ledet hele 5-1 i finalen, men så kom City tilbake, og greide nesten uavgjort. Heldigvis stoppet det på 5-4. De siste minuttene hadde vært som et mareritt (du kjenner kanskje igjen denne følelsen fra sluttminuttene mot Rubin Kazan i går).
På søndag må vi nok innrømme at Manchester City er favoritt. Deres innsats i siste ligakamp mot United på Old Trafford var imponerende. Deres midtbane virker frykt-inngytende, og de har målfarlige spisser i fleng. Det vil bli avgjørende for oss på søndag at Mikel og Ramires spiller opp i mot sitt beste, og dermed tillater vår magikertrio Oscar, Mata og Hazard å kunne varte opp med sine flotte kunster offensivt. Imidlertid vil denne trioens innsats defensivt også kunne være avgjørende. Vi må være fem mot City sine fem på midtbanen, skal vi stoppe dem; og bare for å ha sagt det Benitez; – ingen Benayoun ut på banen på søndag; – jeg gjentar: – ingen Benayoun skal ut på banen, skal vi slå City på søndag på Wembley.
”Que Será, Será, whatever will be, will be, we’re going to Wembley, Que Será, Será”. Det kjennes deilig å synge denne sangen på en fredag; – en fredag rett før en blå semifinale, mot formlaget Manchester City, i sesongens storkamp, på selveste Wembley. I dag har jeg en ”Old Tom” fra Robinson Brewery i Stockport til oss. Dette er en ale som er oppkalt etter bryggeriets katt (nei da, nei da, dette er ikke det du tror). Denne alen er prisbelønt mange ganger, og noen (i alle fall bryggeriet) mener at dette er verdens beste ale.
