Ingenting spesielt skjedde på puben på banen Broadfield Stadium i Crawley, men det summet av stemmer, det var som om taket skulle lette. Kampen Crawley-Colchester i League 2 skulle snart begynne. Barn og ungdom, voksne, middelaldrende og gamle satt og stod, i en skjønn forening rundt om på puben, noen i Crawley-drakt, noen i Colchester-drakt og noen med en svart sixpence på hodet slik som meg.
Gleden og forventningen til kampen og gleden over gjensynet med familie og venner, ga puben en sterk grunnfarge.
Ingenting spesielt
Det var en ro midt i støyen inne på puben. Det skjedde ingenting spennende, ingenting sensasjonelt. Jeg ruslet rolig rundt omkring og kjente på gleden over at det ikke var noe som tok oppmerksomheten bort fra min ro. Den gode siden ved fenomenet «ingenting spesielt», er at tingene er slik som de bruker å være. Saktegående dager, fotballkamper som spilles, og lørdagene som er velsignelsens dager.
Det var lange køer frem til disken på puben, det var fullt overalt, men et ungt par viftet med hendene til meg, for å fortelle at de skulle gå, og at deres bord ble ledig. Jeg satte meg ned med et glass øl midt i et summende folkehav, og tidde; et folkehav, meg og alt det som utgjorde ingenting spesielt. Det var så praktfullt, faktisk er jeg redd for å beskrive den stemningen jeg opplevde. Jeg har så mye å si at jeg er redd for at jeg forteller ingenting.
Helt fra Norge
På vei til kampen hadde jeg måttet ta bussen fra sentrum i Crawley og ut til banen som lå et stykke utenfor bysentrum. En eldre, bevegelseshemmet mann med stokk skulle også reise med bussen, og stod på bussholdeplassen sammen med meg.
Han så at jeg så fremmed ut.
Han spurte: – Du er vel fra Colchester?
Jeg svarte: – Nei, jeg er fra Norge.
Vi kom i prat, og han syntes det var overveldende at jeg hadde reist helt fra Norge for å se fotball på nivå fire i England, i en liten by sør for London. Han fortalte at han så alle hjemmekampene til Crawley. Til kampen i dag, mente han at Crawley var favoritt siden Colchester lå på bunnen på tabellen og Crawley på toppen.
– Men, sa han – Det er svært liten forskjell på lagene, så alt kan skje.
Da bussen kom, var jeg opptatt av at den bevegelseshemmede mannen skulle få gå på bussen først, men det ville han ikke.
Han trakk seg til siden, og lot meg gå først.
Inne på bussen sa han: – Jeg skal gi deg beskjed når vi er fremme ved banen.
Kampen
Jeg gikk ut av puben og inn på banen. Det kostet 2 pund å komme inn (som er ca. 30,- norske kroner). Kampen ble spilt i et nydelig vårvær på en flott fullsatt bane. 5.300 tilskuere laget en stemning som fikk den samme grunnfargen som inne på puben.
Det var ingenting spesielt.
Spillerne som kom ut på banen var vanlige mennesker, de skulle ikke underholde, men utøve en sport og prøve for alt i verden å vinne.
Det var ingenting spesielt.
For Crawley-fansen var det viktig at Colchester skulle slås, men som det lett kan skje, når en er favoritt, det motsatte skjedde, og Colchester vant til Colchester-fansens store glede.
Det var ingenting spesielt.
Etter kampen
Etter kampen utenfor banen, møtte jeg min venn fra bussturen før kampen. Han var godt fornøyd selv om de hadde tapt. Ingenting spesielt hadde skjedd, og han hadde på samme måte som meg, kost seg med det.
Han sa: – Jeg kan vise deg hvor du tar bussen tilbake.
Jeg fulgte etter ham. Selv utenfor banen var det den samme grunnfargen som inne på puben og inne på banen. Mens jeg gikk etter ham mot bussholdeplassen, tenkte jeg: Jeg ønsker å bli en god venn med denne mannen. Han vet hvordan han skal røre ved mitt indre. Mannen har lært av de harde slaga i livet, slik at sjela hans har fått vokse seg myk.
Mannen gjorde ingenting spesielt.
Når fotball blir støy
Jeg gleder meg til å se fotball på TV i helga. Chelsea Women spiller avgjørende hjemmekamp mot Barcelona i semifinalen i Champions League, mens Chelseas menn spiller borte mot Aston Villa i ligaen.
TV-kommentatorene vil fortelle meg at de to kampene er HELT spesielle. De vil snakke om de onde, rike eierne og de gode, fattige eierne, om Midtøsten-krisens helter og skurker, de spillerne som er onde og de spillerne som er gode mennesker; alt redigert i henhold til moten, og i en lapskaus som går inn det ene øret og ut av det andre.
Det vil bli spesielt.
Det vil bli en støy midt i roen, og ha en annen grunnfarge enn på fotballkampen i Crawley.
Jeg liker det best dersom ingenting spesielt skjer.
God helg!
Eirik
PS! Dagens blogg er sterkt inspirert av Helge Torvunds dikt Blå Ro.
