En trofast og gammel engelsk Chelsea fan på twitter under kallenavnet ”Gus Mears”, skrev tidlig i januar i år: ”If we weren’t hated by the media and other fans as much I genuinely don’t think I’d love Chelsea as much as I do.”
Etter kampen mot Liverpool tirsdag kveld forstår jeg godt hva han mener.
Chelsea spilte nemlig ikke bare mot Liverpool tirsdag.
Laget spilte også mot mediene, mot ekspertene, mot TV2 kommentatoren, mot TV2 studio, mot alle etablerte fotballorganisasjoner, mot Liverpoolfansen, og mot alle de andre lagene sine fans.
Chelsea vant imidlertid kampen.
Laget gikk dermed til finalen i Ligacupen, og skal igjen spille på selveste Wembley. Her møter de erkerivalen Tottenham.
Que sera, sera!
Du kan ikke bare annet enn bli glad i Diego Costa.
Han gir blanke f….. i alle andre enn oss blå.
Ikke siden Peter Osgood har vi hatt en toppspiss som har blitt hatet mer i mediene enn Diego Costa.
Men…
Det er et men ….
Alle elsker egentlig Diego Costa, slik som alle i sin tid elsket Peter Osgood.
Fantastiske fargerike personligheter som legger hele seg i fotballen, som legger hele sin sjel i den kampen du selv følger så spent med på, og som sier til deg med hele sitt kroppsspråk: følg meg, stol på meg – vi skal greie dette.
Og som når det ser som svartest ut i kampen, scorer – slik at du får følelsen av å seire når du egentlig minst venter det.
Slik er Diego Costa, og slik var Peter Osgood.
Slike personligheter bryr seg på en misunnelsesverdig måte ikke noe om konsekvensene av at de ikke blir likt.
Kunne vi alle bare ha det slik, ville vi vinne de fleste små og store kamper i våre liv.
Chelsea tapte forsmedelig hjemme mot Bradford i FA-cupen forrige lørdag.
Imidlertid når laget deretter ”reiste kjerringa” så ettertrykkelig igjen på tirsdag mot Liverpool, så blir vi ekstra glade etterpå, så blir vi kanskje enda mer lidenskapelige fotballfans en før, og ikke minst så blir vi enda mer lidenskapelige Chelseafans enn før.
Livet er moro når vi har noe som tilhører oss, som andre viser en så stor oppmerksomhet mot.
Da blir det virkelig vårt.
I morgen er det nok en storkamp.
Kampen mot Manchester City er langt viktigere enn kampene både mot Bradford og Liverpool. Nå står det om det gjeveste av alle trofeer – Premier League.
Det rare er at siden Chelsea leder med 5 poeng så kan vi nesten slappe av selv i en slik viktig storkamp.
Vinner Chelsea mot Manchester City, leder Chelsea med hele 8 poeng. I kampen i morgen har derfor Manchester City alt å tape, mens Chelsea har alt å vinne.
Og så er det fredag, dere.
Det er nesten til å bli lyrisk av.
Jeg har en meget prisbelønt flott strong bitter kalt Bishops Farewell fra bryggeriet Oakham i Peterborough i dag. Denne alen har fått mange priser i England. Navnet sitt har den fått etter en berømt biskop i Peterborough sin avgang.
Vi bare ønsker hele det etablerte fotballelitemiljøet et farewell med å skåle med denne kjempegode alen, og vi ser frem til morgendagens flotte kamp: Chelsea – Manchester City.
Også må vi også skåle for vår Ivanovic i dag. Han scoret det fantastiske 1-0 målet mot Liverpool tirsdag.
Og snakk om innsats fra den blå jernmannen.
Måtte du få en riktig super helg!
Eirik
PS! Siden vi denne fredagen nesten har vært i det religiøse hjørnet, minner vi om hvordan et par kapitel-titler i Det Nye Testamente hadde vært dersom Dagbladet hadde skrevet dette i dag:
«Du vil ikke tro hva Paulus skrev til romerne» – «Slik opplevde Johannes åpenbaringen»
PS! Frank Lampard kan komme til å spille for Manchester City i morgen. Vi ønsker ham alle hjertelig velkommen, men når kampen starter er han ikke vår mann.
PS! Que sera, sera, whatever will be will be, we’re going to Wem-ber-ley.
PS! Ellie Goulding synger her sin fantastiske ”Love me like you do” for alle oss Chelseafans:
