“Det går ikke minst på supporterne til Chelsea som Liverpool ikke har noe til overs for. Ikke kan de synge og ikke har de egne supporterartikler, sier Møller.”
Alle kan synge under en fotballkamp. Ingen kan synge under alle fotballkamper, er et sitat fritt omsatt fra Sokrates sitt berømte utsagn: alle kan være god en gang, men ingen kan være god hele tiden (fra boka Protagoras av Platon – skrevet 2.000 år f.Kr.).
Fotballfans synger høyt i noen kamper, og ikke så høyt i andre kamper.
De er akkurat like dårlige tapere som fotballspillerne. Derfor er det like vanlig med ”slag under beltestedet” oppe på tribunene som det er ute blant spillerne på banen. Når favorittlaget ditt ikke vinner, betyr plutselig ikke resultater noen ting, men da gjelder det bare om hvem som synger høyst under kampene, eller hvem som er de beste fans, får man inntrykk av – og det er selvfølgelig ”ditt” lag som vinner denne duellen.
Akkurat som om det gir noen poeng på tabellen.
Formann i Liverpool F. C. Supporters Club Norway, Pål Christian Møller, uttalte følgende til VG om Chelsea-supporterne 29/12-2013: “Det går ikke minst på supporterne til Chelsea som Liverpool ikke har noe til overs for. Ikke kan de synge og ikke har de egne supporterartikler.”
Pål Christian Møller hadde nok uttalt seg annerledes, hadde han vært tilstede på Stamford Bridge på søndag under kampen mellom Chelsea og Manchester United.
Der var jeg.
Mer trøkk og stemning enn det var der, kan det neppe bli under en fotballkamp.
Selvsagt synger ikke Chelsea-fansen like mye under hver kamp, og selvsagt ropes det – og gjøres det – mye dumt ”i kampens hete” fra Chelsea-fansen også. Ikke kan vi vel garantere for alle blå sin oppførsel heller, og god sangstemme er nok ujevnt fordelt mellom fansen i Chelsea, så vel som for andre lags supportere.
Imidlertid må jeg si at jeg ble stolt av å være blå på søndag mot Manchester United.
Ikke bare var det stemning og trøkk etter at Chelsea utlignet i kampen, men det var faktisk det også mens United ledet.
Chelsea var altså i den situasjonen etter United sin scoring, at laget så ut til å tape en kamp som var helt avgjørende å vinne, og det i en fryktelig dårlig sesong for laget så langt.
Allikevel sang Chelsea-fansen.
Selv når det gjenstod bare noen få minutter av kampen, og absolutt ingen trodde at Chelsea skulle greie uavgjort, sang de – og støttet sitt lag på en helt suveren måte. Jeg må innrømme for meg selv, at jeg akkurat da hadde problemer med å gi meg med i sangen. Jeg så heller med litt triste blå øyne bort på den imponerende blå stående gjengen på Shed Lower rett foran meg, som aldri ga opp, og som sang av full hals for sitt lag i 90 minutter pluss overtid.
Heldigvis ble vi alle belønnet til slutt.
Da Diego utlignet, hadde jeg ikke noen problemer med slutte meg til sangen. Min sangstemme skal jeg ikke framheve på noen måte, Pål Christian Møller – men gudene skal vite, at jeg sang så høyt – og så godt – som jeg bare kunne. Mitt hjerte var full av blå glede, og et eller annet kom det i alle fall opp fra min strupe.
Tross alt synger man best og høyest når man er glad.
Derfor ble jeg så imponert over alle de stående på The Shed Lower som greide å synge også når de ikke var glad, som greide å støtte sitt lag uansett hvordan spillet var, og som mente at dette var den beste måten å vise det til spillerne på. Kampen var ikke ferdig, liksom – representerte sangen, og så lenge dommeren ikke har blåst av, er det håp.
Ikke minst var det fantastisk å overvære at alle på Stamford Bridge på søndag – absolutt alle – reiste seg, og ga stående applaus, når Juan Mata fra Manchester United ble byttet ut. Slik behandler man en gammel Chelsea-spiller på Stamford Bridge.
Juan Mata uttalte etter kampen: «It was special. I’m always grateful. I spent two and a half great years here and they were amazing for me since the first day. It’s always special to play here and I really appreciate it. I’m really grateful.»
Også John Terry fikk sin hyllest.
Sangene om ham kom på løpende bånd, og rett som det var kom ”Sign him up, sign him up”. John Terry ble også intervjuet etter kampen, og han uttalte følgende: “(The atmosphere was) incredible, they’re the best fans in the world. What they’ve done and given for me as a young 14 and 17-year-old boy… I’ll never forget. The memories will live with me forever.”
Det er mulig at vi blå ikke har noen særlig sangstemme og at vi ikke har fine nok supporter-artikler, men ………
- fy faen så moro vi har det.
Og det selv når det bare blir uavgjort i en kamp Chelsea egentlig måtte vinne.
God helg, og lykke til mot Newcastle på lørdag!
Kun seier er godt nok.
Husk: Syng med den stemmen du har.
Eirik
PS! På slutten av kampen søndag etter utligningen, ble jeg nok litt for ivrig. Plutselig tar jeg meg selv i å stå vendt mot United fansen, og synge” You`re shit, and you know you are, you`re shit, and you know you are”.
Beklager!!!
PS! Fredagens øl er Newcastle Brown Ale. Litt søt (som en brown ale skal være), men frisk og smaksrik.
Skål!!!
PS! Her er en pub-plakat fra en Real pub: real ale, reale people, real atmosphere
PS! Denne bloggen er en fredags-versjon av ”På en torsdag” hos CSN i går.
