Fucking Barcelona, fucking Messi; – stopp, stopp; – det er jo pavevalg; – jeg kan ikke fortsette denne jævlige bannskapsrekka her da. Skjønt er det egentlig kommet noe røyk ut av pipa? Jeg håpet selvfølgelig på at det skulle komme blå røyk. Det ville det jo ha gjort, dersom Mourinho hadde blitt valgt som pave. Han var vel neppe kandidat, siden det bare er en assistentstilling.
Ok; – jeg står frem slik jeg er; – jeg skal komme ut av skapet; – jo, jeg må bare innrømme det; – jeg kjeder meg når Barcelona spiller. Faen, tenkte jeg – der jeg satt og så Barcelonaspillerne leke seg med de hvitkledde Milanspillerne på onsdag; – hadde det ikke blitt vanskeligere om Barcelona hadde brukt røde kjegler i stedet for hvite? – da hadde de kanskje mistet ballen noen ganger (særlig de fargeblinde Barcelonaspillerne). Barcelona spilte hele kampen etter det godt innarbeidede prinsippet der i gården: ”Hvis du har ballen, kan ikke motstander score”. En liten bieffekt følger imidlertid av det: ”Det blir ikke noe morsomt for tilskuerne”.
Topp at vi gikk videre i Europa League i går. Nå er vi i kvartfinalen. Selv om vi ikke vant på søndag, ble det en liten blå opptur det også.
Etter å ha ligget under 2-0 for Manchester United i kvartfinalen i FA-Cupen, kom vi tilbake i andre omgang, og greide uavgjort 2-2. Dermed blir det omkamp på Stamford Bridge 1. april (det er ikke aprilsnarr). Imponerende var det på søndag; – et nydelig, nesten perfekt mål av Eden Hazard førte til 1-2 (uten fart, skjøt han fra venstre side av 16m`n til United, med en skru som gikk rundt United sin keeper Di Gea, og som havnet helt ute i det høyre hjørnet av målet til United). Så løp Ramires inn 2-2 på slutten av kampen, og vi (Mata) var også veldig nære (en fotsbredd) på å vinne 3-2 helt på slutten. Svært utypisk var det i en kamp på Old Trafford, at vi som bortelag var det beste laget, og at vi hadde det meste av spillet, på slutten av en kamp mot United.
Morsomt var det!
Jeg har funnet frem en Bully Porter fra det amerikanske bryggeriet Boulevard Brewery i Kansas City (Missouri) i dag. Dette er en nyhet på Vinmonopolet for tiden, og det er en meget lett, og fruktig porter. Den har faktisk også 10% mindre kalorier enn annen porter (hvilket bare innebærer at du kan åpne to øl med en gang). Denne porteren er ypperlig etter en skitur i påsken, og som en aperitiff før du skal spise. Den egner seg også godt til en dessert.
Topp, at det er fredag igjen!
På søndag skal vi møte West Ham hjemme på Stamford Bridge, og hver kamp (og dem er det mange av for tiden) er like viktig, for at vi skal greie vårt største mål denne sesongen: – å kvalifiseres oss til Champions League spill neste sesong. En pokal denne sesongen hadde vært fint, men vi kommer til å bli litt lange i ansiktet, dersom vi ikke får spille i CL til høsten.
West Ham hjemme skulle være overkommelig. Det er nå vi fotballfans blir noe bekymret før en kamp, hvis en seier virker rimelig lett. Også West ham da; – den f….. s gjengen der, de oppblåste, dr….. ene – skal de stoppe oss? Jeg husker en hjemmekamp mot West Ham i slutten av august i 2000. Det var nærmest en slags italiensk lørdag ettermiddag på Stamford Bridge. Vi ble ledet av vår manager Vialli, og med Zola ute på banen som vår maestro. West Ham var ledet av sin manager Harry Redknapp (litt italiensk på en måte han også; – i alle fall i sine uttalelser), og ute på banen var Paulo Di Canio West Ham sin maestro. Sentralt på midtbanen hadde West Ham sin unge, lovende, drivende gode midtbanespiller Frank Lampard, og et stykke ut i kampen, kom West Ham sitt meget unge stortalent Joe Cole inn.
Vi vant 4-2 til slutt. Zola scoret et mål for oss, og Di Canio scoret et mål for West Ham. Senere (som vi alle kjenner) sparket West Ham sin manager Harry Redknapp, og talentene Frank Lampard og Joe Cole kom til oss. I dag er noe av det blåeste blå nettopp Frank Lampard. Det vil sikkert være noen West Ham fans som buer på Frank under kampen på søndag, men i motsetning til i de første årene for Frank hos oss, betyr denne buingen nå ikke noe lenger. De kan bare ”gi faen” i hele buingen, for Frank Lampard er ikke West Ham, han er ikke bare blå heller, men han er en blå legende.
Frank Lampard spilte sin blå kamp nummer 594 på søndag. Dermed har han passert vår tidligere storspiller på midtbanen John Hollins (1963-1975 og 1983-1984) i antall kamper. Hollins fikk 592 kamper for oss. Nå er det bare Ron Harris (795) og Peter Bonetti (729) foran Frank på lista over antall kamper i Chelsea. Ron ”Chopper” Harris spilte i forvaret, og Peter ”The Cat” Bonetti var keeper. Siden midtbanespillerne stort sett løper mye lenger i en kamp, er det fantastisk at Frank Lampard og John Hollins har spilt så mange kamper som de har gjort for oss. John Hollins scoret ikke så mange mål som Frank, men han la ned en betydelig arbeids- og løpsinnsats på midtbanen, som frigjorde mye for ”blått artisteri” fra fotballkunstnerne våre den gangen Charlie Cooke, Alan Hudson, og Peter Osgood.
Vi greier en tredje Bully Porter også?
Husk at du må drikke mange Bully for å sikre deg nok kalorier.
Ha en strålende blå helg, og ei riktig god blå påske!!!
Eirik
PS! Ingen blogging i Ossie`s corner i påsken. Ny blogg kommer fredag 5/4-2013.
PS! Livslang Chelseafan Suggs – vokalisten i bandet Madness – var nylig på besøk på treningsanlegget vårt ute i Cobham. Til ære for ham, for Madness, for Bully Porter, for deg, og for at vi skal få en god blå påske, spiller jeg Madness sin ”Welcome To The House Of Fun”:
http://www.youtube.com/watch?v=ow6GBS4QKD8
