Den harde vinteren holder himmelen på avstand, pisker opp havet til et truende monster og dreper blomstene. Likevel lever håpet videre i sangen Barn av regnbuen av Lillebjørn Nilsen. Nå er Lillebjørn Nilsen død.
Lillebjørn Nilsen var integriteten selv.
Show, don`t tell, heter det hvis man skal skrive noe som betyr noe.
Lillebjørn gjorde det.
Tell, don`t show
De fleste artister i dag har endret til Tell, don`t show. Da blir det fredelige krigersk og drømmer og håp til mareritt. Under den norske Melodi Grand Prix finalen på lørdag, vil artistene uttale seg om konflikten i Midt Østen. Lillebjørn Nilsen ville ikke ha sagt et ord, men sunget Barn av regnbuen.
Barn av regnbuen ble skrevet av den amerikanske sangeren Peter Seeger i 1967 og gjendiktet på norsk av Lillebjørn Nilsen i 1973.
Peter Seeger fikk oppmerksomhet med sangen, men 1967 var en krigersk periode under den pågående ungdomsrevolusjonen. Da Bob Dylan opptrådte med elektriske instrumenter på Newport Folk Festival i 1965, truet Peter Seeger lydteknikeren til Bob Dylan med: hadde jeg hatt en øks her nå, så skulle jeg ha kappet mikrofonkabelen.
Fredag
Da Lillebjørn Nilsen kom med sangen i 1973, hadde håp og kjærlighet begynt å feste seg i ungdomsrevolusjonen.
Når du hører Lillebjørn Nilsen synge:
En himmel full av stjerner
Blått hav så langt du ser
En jord der blomster gror
Kan du ønske mer?
Sammen skal vi leve
Hver søster og hver bror
Små barn av regnbuen
Og en frodig jord
Da er det fredag.
En regnbue
I helgen er jeg i London. På puben The Chelsea Ram like ved Chelsea Harbour, er det blått av Chelsea-fans så langt jeg ser. Puben selger ølet Youngs London Special. Da gror det vennskap.
Kan jeg ønske mer?
Neppe.
På søndag skal vi sammen se Chelsea-Wolverhampton kl. 14:00 på Stamford Bridge og Chelsea Women-Everton Women kl. 18:45 på Kingsmeadow. Ja, vi rekker begge kampene, men bare så vidt. Hva gjør ikke søstre og brødre for den blå kjærligheten? Vi er i alle hudfarger, av alle kjønn, har alle typer trosretninger og er som en regnbue.
Da blir det frodig.
Som blir sendt ut for å slåss
Når vi går mot Stamford Bridge og senere mot Kingsmeadow, diskuterer vi hvordan kampen kommer til å gå. Noen tror det blir vanskelig, noen tror det kommer til å gå godt og noen tror det kommer til å gå dårlig. Vi kaster tiden bort med prat, men vi er sammen på en jord der blomster gror.
Under kampene vil lagene løpe ut på banen for å slåss.
Chelseas argentinske Enzo Fernandes skal kjempe mot Wolverhamptons fransk-gabonske Mario Lemina om å vinne midtbanen, mens Chelsea Womens tyske Melanie Leupolz senere på dagen, skal kjempe den samme kampen mot Everton Womens australske Clare Wheeler.
Feilene
Ute på banene vil det være gutter og jenter fra alle nasjoner som har trent og trent til de nesten har stupt. De har forberedt seg på kamp, de er atleter som har ofret alt for sin nærmest fullendte perfeksjon. Tempoet og intensiteten vil nesten ta pusten fra oss, men noen ganger vil vi få hakeslipp på grunn av at spillernes tanker ikke greier å følge med.
De blir taklet.
Og de gjør feil.
Vi tror vi ser himmel og blått hav, men det er en fotballbane med mennesker. Vi finner oss ikke i at det gjøres feil. Ironien er at de hardeste dommerne ofte er noen halvfulle journalister som har drukket en fire-fem pints før kampen.
Men vi er alle barn av regnbuen.
Vi trenger Lillebjørn Nilsen
Jeg sitter på puben The Chelsea Ram med en pint Youngs London Special. Fredagen er fredelig her på puben, jeg har alt foran meg og snart skal de unge spillerne ut å slåss. Vi elsker kamp, men det må være fredelig kamp, som i en fotballkamp.
Da er kamper som blomster.
Dess mer øl jeg drikker, dess mer lei meg blir jeg for at Lillebjørn Nilsen er død. Han var en av de store, både i sitt vesen og sitt virke. Hans feil og mangler og sin vanskelige alderdom gjorde ham til et særlig helt menneske, en stjerne som lyste opp selv midt på den hardeste vinteren.
Vi trenger Lillebjørn Nilsen siden vi også har Anders Behring Breivik.
Kulturmarxistisk indoktrinering
Breivik mente at sangen Barn av regnbuen var hjernevask og kulturmarxistisk indoktrinering. Heldigvis tok vi sangen tilbake ved at det ble arrangert offentlig allsang av sangen i mange norske byer. Ved den største markeringen på Youngstorget i 2012, greide Lillebjørn Nilsen å trosse sin egen sceneskrekk og sang den både på norsk og engelsk sammen med 40.000 mennesker.
Hvil i fred, Lillebjørn Nilsen.
Nå vet vi at himmelen er full av stjerner.
God helg!
Eirik
