Fredag morgen, knapt plussgrader, blank blåsvart himmel med milliarder av stjerner. Jeg går på autopilot til min faste morgentrening på treningsstudioet. Ansiktet mitt er vendt opp mot stjernene på himmelen. Karlsvogna står klar til avgang, ser jeg, himmelen skinner som ei nypussa 100-wattspære; uten skjerm.
Jeg ser også ei svale på himmelen, og jeg roper fornøyd, nesten litt andektig, mot svalen: «Du store all verden! Hvem er du som søker ly høyt der oppe på himmelen?»
Ei svale gjør som kjent ingen sommer, og fuglen svarer med å sende et «visittkort» som lander på den blanke issen min. Da hever jeg igjen øynene mot himmelen, og sier lattermildt høyt for meg selv: «Takk og pris for at ikke kua også kan fly slik som svalen.»
Ja, for det det er fredag, og jeg er dermed fornøyd nesten uansett; ikke minst, over bare det, at det faktisk er fredag.
Spissparene på 1970-tallet
Endelig er også denne landslagspausen i fotball over. I helga er det nye kamper, og Chelsea møter Southampton i morgen.
Vi får håpe de spillerne som har spilt landskamper, har rukket å skifte etter den siste landskampen de spilte (på onsdag; himmel for et kampprogram de har).
Chelsea Women har fått sin kamp mot Aston Villa i helga utsatt på grunn av at en Aston Villa spiller har fått korona. Chelsea – Southampton spilles i morgen (lørdag) kl. 16:00. Dette er slik engelsk fotballkamper skal spilles (ikke mandag kl. 20:00 slik som TV-mediene ønsker), og dermed ligger det til rette for et godt tradisjonsrikt oppgjør mellom de to klubbene.
Southampton er en flott by med en fantastisk fotballkultur.
En gang på begynnelsen av 1970 tallet handlet oppgjørene mellom Chelsea og Southampton først og fremst om spissparene Ron Davis og Mick Channon på Southampton og Peter Osgood og Ian Hutchinson på Chelsea. Min kamerat Otto var Southampton fan, og vi to kranglet stadig vekk den gangen om hvilket spisspar som var best. Før kampene mellom de to klubbene, gikk derfor diskusjonen høylytt for seg mellom oss, om hvilken av de spissene som egentlig var aller best.
Det ble vi aldri enig om så vidt jeg kan huske.
Jeg tror ikke vi er enige om det i dag heller, faktisk.
Lengselen etter en moped og en spiss som avgjør
Det vi imidlertid virkelig var enige om, Otto og jeg, som tenåringer i de lange og til tider kjedelige skoleferiene på sommeren, var at det eneste vi virkelig manglet i livet, for at alt skulle være perfekt, var en moped.
Faktisk kan jeg enda (ca. 50 år etterpå) kjenne på den sterke lengselen etter å kunne kjøre moped, som både Otto og jeg følte, da vi stod inne i garasjen hjemme hos Otto, en kjedelig sommerdag, i et pøsende regnvær.
I morgen handler det ikke om en moped for oss to lenger.
Nei, i morgen er det en ny kamp mellom våre favorittklubber Chelsea og Southampton. I morgendagens kamp er det spissene Danny Ings på Southampton og Tammy Abraham på Chelsea som kan avgjøre kampen til sitt lags fordel. I et tett og jevnt oppgjør som dette trolig blir, kan plutselig en enkeltmannsprestasjon av en av de to spissene avgjøre kampen. Chelsea sin legendariske spiss Didier Drogba, var en spiller som kunne avgjøre slike tette kamper; gjerne også i det siste minutt av kampen. Drogba sier litt om dette med å avgjøre kamper:
«I had a manager when I was in Le Mans who told me “you don’t need to play 90 minutes, 10 minutes is enough for you to make the difference”. At first I was frustrated but I learned how to use those 10 minutes and be efficient. So all those goals in the last minutes, I think is also because of this lesson.”
Penger kan de få bare de ikke slår Liverpool og Manchester United
I England er de denne helga enda opprørt over et forslag denne uken om å gjøre fotballen til et rent amerikansk underholdningsprodukt.
Forslaget kom fra de styrtrike eierne av Liverpool og Manchester United, hhv. John W Henry og Joel Glazer. Klubbene i de to laveste profesjonelle divisjonene i England lider sterkt på grunn av koronapandemien. De har ikke samme tilgang på TV-inntekter, men er helt avhengig av tilskuer-inntektene (som de nå ikke får lenger pga koronaen).
Disse klubbene må derfor nå rett og slett ha hjelp for å overleve.
De to rike amerikanske klubb-eierne foreslo derfor at Premier League kunne overføre inntekter til klubbene i de laveste divisjonene. Imidlertid skulle klubbene da først nærmest love på en måte «å ikke slå Liverpool eller Manchester United i kamper» på ubestemt tid.
Ikke noe penger til West Bromwich
Videre mente de to amerikanske eierne at deres to klubber måtte få størstedelen av TV-inntektene siden det er Liverpool og Manchester United folk vil se vil spille kamp på TV.
Hvis Liverpool eller Manchester United møter West Bromwich til kamp, er det Liverpool og United folk slår på TV´n for å se, og derfor burde ikke West Bromwich få noen del av TV-inntektene, mente Liverpool eier John W. Henry og Manchester United eier Joel Glazer.
Et samlet engelsk fotballand avslo det amerikanske forslaget på samme måte som engelskmennene avslår amerikansk øl.
Heldigvis!!!
Skjervøy-mann vil heller se kamp mot Real Madrid
Det neste blir vel at dersom Liverpool spiller kamp mot West Bromwich, mener Liverpool eieren at ved uavgjort resultat i kampen, skal Liverpool få alle tre poengene. En Liverpool-fan fra Skjervøy er jo ikke interessert i å slå på TV´n for å se kampen hvis ikke Liverpool vinner. Egentlig forstår nok ikke den amerikanske eieren av Liverpool, at Liverpool må spille kamp mot West Bromwich i det hele tatt.
TV-seerne vil jo heller se på at de spiller mot Real Madrid hver helg, mener han.
Lenge leve, West Bromwich, mener nå jeg.
Lenge leve den fantastiske rike engelske fotballkulturen som ikke skiller mellom fattig og rik, mellom direktører og vaktmestre og mellom helter og ikke helter ute på banen; i fotball kan jo alle være «rik», «direktør» eller helt i en kamp; det er jo det som gjør fotballen så vidunderlig vakker.
Vi ønskes tilbake på tribunen
Siden det er fredag og helgen står foran oss, er det med dagens polariserte- og konfliktfylte mediebilde viktig å huske på, at størst av alt er kjærligheten.
Derfor tar jeg i dag med noen ord fra Chelsea Women manager, Emma Hayes, om det å spille fotballkamper i disse koronatider uten tilskuere på tribunen:
«Have to say this. I miss fans terribly from games. Fans lift the team in all moments and without them it’s just not the same. It feels so strange without them and I want our fans to know that we miss you. You are what makes football. Blue heart, Blue heart».
Fredag uten løping, med biff og uten amerikansk øl
Ha en riktig super fredag!
Du kan i dag også glede deg over at litt helge-ro står foran deg. Jeg hørte på nyhetene denne uken om et « sjokktap for maratonkongen» Eliud Kipchoge, og kommentatoren spør om han «noen gang kommer tilbake» .
Stakkars, løper han fortsatt, tenkte jeg.
Forundret fikk jeg også lyst til å lese her om dagen hva det dreide seg om, når tittelen var «Den store klimabiffen».
Men så leste jeg litt mere ….
Ha ei riktig god helg, med eller uten biff, og med eller uten klima, men absolutt helt UTEN amerikansk øl.
Eirik
PS! Jeg har forresten fått meg en nydelig øl-benk ute i hagen.
