Fredag, det er fremdeles pandemi og dugnaden pågår.
I går hadde jeg nok en hard dag på hjemmekontoret. Det ser jeg på antall ølflasker som står på kjøkkenbenken. Øl er virkelig godt til alt arbeid; det gjør at du reflekterer over sakene mye bedre. Ok, du får ikke utført så mye, men refleksjon er viktig, vet du (jeg er litt usikker på hvor mye jeg reflekterer, siden jeg sjelden husker det etterpå, men jeg tror i alle fall, at jeg nå har sikker kunnskap, om hvilken juleøl som er best i år).
Og øl hjelper også mot mediene.
Mediene er de som nå har okkupert min nye tilværelse under denne dugnaden.
Skilsmisse og kjendiseri
På NRK.no skrev de om tre tabber som fører til skilsmisse hvert år; nemlig det å bli sammen, det å fri og det å gifte seg. Heldigvis hadde jeg drukket øl når jeg leste dette, slik at det ikke var så vanskelig å reflektere over det (men, sant og si, er jeg enda litt usikker på om jeg lærte noe av det).
Ellers fylles jeg hver halvtime i døgnet med kjendiseri og fordømmelse av andre.
Mange Oslo-kjendiser har tydeligvis sett denne anledningen til å skaffe seg øket oppmerksomhet; til økonomisk glede (både for kjendisene og mediene) og til stor arbeidsmessig lettelse for mediene. Jeg begynner å forstå han innbyggeren i Valdres som under et intervju med lokalavisa, ble spurt om disse Oslo-kjendisene, og han svarte: «Du kan ta den første og beste som kommer ut fra Samvirkelaget der borte, og jeg kan faan meg garantere at personen er mye mere interessant enn den gjengen der».
Ja, det er nesten ikke til å holde ut.
Fordømmelse av andre
Og så all den fordømmelsen av andre.
Siden den samme fordømmelsen blir gjentatt så ofte i så mange medier, blir det jo rene lynsjinga til slutt.
Strenge straffer for litt feile uttalelser har vi jo alltid hatt her i Norge. I Norsk Lov av 1687 ble det slått fast at hver en som lasta Gud eller spotta Guds navn, ord eller sakrament, skulle få tunga skåret ut av munnen. Deretter skulle bøddelen kappe av hodet og til slutt sette både hodet og tunga på en stake.
Jeg er imidlertid sikker på at den stakkaren som i dag blir tatt av mediene for litt feile uttalelser, heller ville ha sitt hode og sin tunge på en stake, enn å oppleve det mediekjøret som settes i gang mot ham eller henne.
Man kan jo klare seg (til en viss grad) uten tunge og hode, men å bli folkedømt til evig spedalskhet er jammen ikke lett å takle.
Savnet av London – en hilsen til min datter
Nei, det er fredag, og jeg savner London og Chelsea. I London bor også mine to døtre og et barnebarn, og det er ikke mye jeg ser til dem nå lenger. I forrige uke fylte min eldste datter 40 år, og jeg skrev følgende hilsen til henne:
Du er 40 år, Tina – det kan ikke være sant. Jeg som er din far, er jo bare 49 enda, men jeg har jo alltid løyet om alder; ikke mye har jeg løyet om min alder, men som sagt, litt har jeg løyet, jeg innrømmer det.
Du er fryktløs og stolt her du sitter, på dette bilde av deg fra den flotte puben The Dove, som ligger så vakkert til langs Themsen; en pub som er som en deilig vårdag hele året, og som har noe Charles Dickens over seg.
Med Charles Dickens på The Dove
Du har jo noe Dickens over deg, du Tina; du har alltid hatt det, en sterk karakter og en stolt personlighet, med det gode i deg; noe Charles Dickens ville ha sett med en gang, hadde han vært her.
Charles Dickens ville ha bestilt litt østers og en pint London Pride, hvis han hadde levd og hadde sittet her på puben sammen med deg; og han hadde iakttatt deg sittende i den dype mørkegrønne gamle engelske lenestolen (som faktisk kan være fra Charles Dickens tid); og kanskje hadde han da skrevet om fortellingen om Pickwick-klubben, og lagt inn fortellingen om deg og meg der.
Ja, han var gammeldags, Charles Dickens, og vi måtte ha pyntet litt på den fortellingen, slik at den passet deg bedre, som den sterke kvinnen du er blitt.
Det gode kunne han imidlertid fortelle om Charles Dickens, og der hadde han beskrevet deg perfekt inn.
Om det å velge
Litt rifter og arr har du fått.
Kamper har du kjempet, noen kamper har du vunnet og noen har du tapt. Men når du har tapt, har du allikevel alltid stått oppreist etterpå, og du har bevart ditt varme hjerte.
Du sitter her i stolen på The Dove med en slags gryende klokskap og visdom om at livet har mange sider og ingen greier alt; undrende i blikket og strålende vakker er du; og du ser på meg, uten å si noe, som om du har valgt meg for å tie sammen med, og å dele det gode og det dårlige med.
Jeg føler meg utvalgt.
Og jeg føler takknemlighet; jeg ville ha valgt deg 1.000 av 1.000 ganger også.
Et møte på The Dove?
Gratulerer med dagen din, Tina – håper du får en super dag. Jeg skulle gjerne ha revet av meg munnbindet og kommet meg ut av Antibac-tåka for å ha vært hos deg i dag, men slik ble det ikke.
Kan vi ikke møtes på The Dove når denne pandemien er over?
Samme stolen?
Samme blikket?
Samme skjønnheten?
Hilsen
Pappa
Håpet
Vi får håpe det ikke blir lenge til vi kan reise igjen; besøke London, besøke puben The Dove (som nå er midlertidig nedstengt) og gå på fotballkamp på Stamford Bridge.
Chelsea spiller mot Newcastle i Newcastle i morgen, men kampen går for tomme tribuner, dessverre.
Forfatteren av den fantastiske boka «Football Factory» (om fotballkultur) , John King, er redd for at den lojale folkelige fan- og fotballkulturen på tribunene ikke kommer tilbake igjen etter denne pandemien. TV-selskapene ønsker egentlig ikke denne gamle tribunekulturen, sier han, og de leter etter å finne løsninger digitalt for å få denne bort. De folkelige gamle tribunesliterne på fotballbanene blir også prøvd fjernet, mener John King ved at «they are bombarded with orders, told what they can and can’t sing, the words they are allowed to use, when to stand and sit, and increasingly what they should think”.
Jeg har møtt John King en gang i London. Han er en rolig, reflektert, sosial og vennlig mann. For tiden er han aktuell med novellen «The Beast of Brussels» i boka «The Seal Club» som han har skrevet sammen med Alan Warner og Irvine Welsch.
Vi får imidlertid virkelig håpe at John King tar feil om at den gamle tribunekulturen vil forsvinne.
God helg!
Vi får glede oss over det vi kan glede oss over i helga.
Når det gjelder det å unngå skilsmisse, så husk at du ikke må bli sammen med noen, fri til noen eller gifte deg med noen; så skal det gå bra. Skulle du få behov for å uttrykke deg i mediene, så tenk på at størst av alt er kjærligheten. Tenk også på at noen ganger er det best å gi seg i en diskusjon, og leve med at den andre har feil.
Chelsea Women spiller ikke i helga, men Chelsea sitt herrelag spiller altså tidligkamp i morgen mot Newcastle. Kampen går på TV, så her har vi noe å glede oss til.
Come on you blues!
Ha ei riktig fredelig god helg; kos deg med dine få nærkontakter, og husk at vaksine er på vei. Da kan du reise igjen, «reise bort» fra kjendiseri og fordømmelse av andre, til nye opplevelser og til den allsidige og fantastiske virkeligheten. Uansett om du reiser eller ikke, så ligger jo den rike virkeligheten i deg selv og dine nærmeste.
Sa jeg forresten: god fredag?
God fredag!!!
Hilsen
Eirik
PS! I fjor høst møtte jeg NRK sin Gry Blekastad Almås i London. Hun skrev bok om nordmenn sitt forhold til Storbritannia. Jeg fortalte henne om mitt forhold til engelsk fotball og London, og fikk dermed en liten rolle i boka hennes.
Det var et morsomt møte vi hadde i London; jeg full av fordommer om kjendiser som skriver bøker, og hun full av fordommer om det å være en «gal» fotballfan. Med vår felles interesse for det engelske, fant vi imidlertid raskt tonen. Det ble derfor et hyggelig møte, og det var veldig artig at jeg kunne hjelpe henne med hennes bokprosjekt.
Nå er boka hennes «Norbritannia» her.
Boka er veldig godt skrevet, og hennes fortellerstemme i boka er helt fantastisk. Jeg har fått ei bok av henne som takk for hjelpa, og i den har hun skrevet følgende hyggelige hilsen til meg:
